Hansenhuset

...det kan bare lillebror....

2012-01-02T00:21:00.005+01:00

Den siste tida er det tegneblokka og fargestiftene som er den mest vanligste aktiviteten her hjemme. Bortsett fra lekekomfyren som han fikk til jul da, hvor det er blitt bakt og servert kaker hele romjula. Den siste tida har småen tydelig forsøkt å forklare hva han tegner... Bæ, som jo er sau var det førte han sa han hadde tegnet, og nyttårsaften tegnet han visstnok også pappa... Han er jo bare helt skjønn når han stolt viser fram sine kunstverk og sier "bæ", og nikker haka helt ned i brystkassen når vi spør om det virkelig var det han mente... Jada, jeg vet... jeg er ikke inhabil i det hele tatt, bare bittelitt facinert....

Det er en herlig alder ett og et halvt... :)

Romjulsdrøm

2011-12-11T21:07:00.005+01:00

Du skulle vøri fire år i romjula
og hadd en litjbror som ga deg en klem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel a bæssmor hem.
Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da hadd en jo en bror i treidde klasse
som rødde væg så dom fekk gå i fred.
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå -
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dokk klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål “Godkvell, godkvell”.
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
“Så kom det julbokk åt en stakkar lell!”
Du skulle vøri fire år i romjul
og julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Fritt etter Alf Prøysen

Telte de deg...?

2011-10-26T00:01:00.006+02:00

Du skulle vært 4 år,lille venn... Løpt rundt i skogen og lekt i trærne. Hjulpet lillebror med duploen og bygd de høyeste tårnene sammen... Kranglet om storebrors oppmerksomhet og tid og sittet på hvert sitt kne på mammas fang. Hvor fort tida går..4 år.. Og de har allerede glemt.. De andre. '

Fra Nikolas

De sitter der og ler og kommenterer hvor mange år det er mellom barna våre. Og de teller deg ikke med. "dere ventet sannelig lenge".... "er det ikke rart å ha så mange år mellom...?" Jeg orker ikke forklare. Orker ikke minne dem på. 14 år er jo også lang tid, men kanskje ikke like "unaturlig". .? Det er ikke tiden mellom som føles rart og vanskelig. Det er den tomme plassen. Jeg kan ikke la være å undres om de hadde sagt det samme dersom du hadde vært her og løpt omkring. Men de teller deg ikke med.

Mennesker er dumme. Noe annet er det ikkeå si...Elskede lille venn. Jeg bar deg i 24 måneder. Du lyste for oss gjennom alle dine utfordringer de 15 månedene du fikk her på jorda.. Du teller min kjære. Hvordan kan de la være...

Kjøkken- bli ny

2011-09-13T22:28:00.003+02:00

Før

OG etter

Bildet er fra ferieturen til Edinburgh i 2009

Vi pusset opp kjøkkenet i sommer. Det var litt styr mens det sto på, og det mangler noen lister i taket. Jeg har fått bedre skapplass og mer praktiske skap- løsninger. IKEA hadde alt jeg behøvde til en rimelig penge.. Sånn relativt iallefall. Mannen invisterte i skikkelig belysning som gjorde susen og satte en skikkelig spiss på det hele... Alt i alt: Jeg må si jeg er knakende fornøyd og har ennå ikke funnet noe jeg angrer på. Kjøkkenet er virkelig blitt nytt og nå er det faktisk så koselig å sitte der at jeg kan finne på å tilbringe tid der utenom når jeg spiser.

I en park i Stockholm

2011-08-13T21:35:00.005+02:00

Landesorg

2011-07-31T22:07:00.004+02:00

Det er over en uke siden nå.Det er ennå så en ikke helt kan fatte at det går an. I lille fredelige Norge skulle det altså også finnes en sinnsyk galing... Ja, jeg vet det nok ikke er den riktige medisinske eller den politisk korrekte betegnelsen på denne personen -hvis navn ikke fortjener å nevnes. Men hvilken annen beskrivelse passer egentlig på en som skyter og dreper tieravvis av ungdommer på den mest kaldblodigste måte, uten å vise et snev av anger hverken der eller senere. Unge mennesker i begynnelsen av livet som kun ønsker å fremme fred og solidaritet i verden? Jeg synes det må være greit å drite loddrett i de korrekte betegnelsene: Det finnes nemlig ingen annen beskrivelse som kan fortelle hva jeg mener om denne mannen annet enn å si at han må være sprøyte gal.

Jeg sto på OBS- på tur hjem fra en uke på ferie den 22, da en veninne ringte og lurte på om jeg hadde sett på nyhetene.. Jeg kjente at jeg ikke tok det inn over meg. Jeg distanserte meg. Sa ja og ha og klarte ikke helt forstå hva som skjedde. Jeg gikk til tv avdelingen også på nyhetssendingen fra regjeringskvartalet. Det var sureallistisk og sinnsykt. Som i en film. Det stakk ikke gjennom beskyttelsesveggen min... Jeg gikk til kjøkkenavdelinga og kikka på grytekluter.. . Vi reiste med flyet hjem den ettermiddagen. Hørte noen snakket om skyting på Utøya.. Jeg tenkte det var et undelig sammentreff at noen skulle skyte på hverandre akkurat i dag.. Tenkte ikke hvor Utøya egentlig var..Hva Utøya egentlig var.. Resten av historien kjenner vi...

Det var ikke før jeg så bildene av de som hadde overlevd og som kom hjem til Tromsø noen dager senere at jeg virkelig kjente på kroppen hva som hadde skjedd.. Da holdt ikke beskyttelsen lenger. Og jeg gråt for første gang over det som hadde skjedd; Over smerten og redselen som de som hadde vært der måtte ha følt. Over sorgen og fortvilelsen til de mødre , fedre og barn som har mistet en av sine kjæreste... Over råskapen og grusomheten i hele hendelsen, over den forferdelige lange veien tilbake til hverdagen, og for at livet aldri mer blir det samme igjen for de som er igjen...

Må de alle finne styrken inni seg selv til å takle det slik at de kan finne veien framover igjen...I sitt eget tempo...

Sommerdager

2011-06-14T23:03:00.002+02:00

museherjinger

2011-05-14T21:02:00.007+02:00

Musene har gjort stor skade i hagen i vinter. De siste dagene har jeg vært rundt å ryddet litt etter vinteren og har begynt å få litt mer oversikt. Alle rosebuskene er spist helt ned til bakken, syrinene har fått gnaget barken av nokså langt nede, spirea"hekken" langs veggen er totalskadd og 50 % av jordbæra er spist opp. Plenen er og spist helt ned over store områder.. Nå har alt som jeg så langt har registrert som skadet fått seg en klipp, og det er rett ut stusselig rundt omkring.. Jeg håper syrinene og finnlandsspireaen skal klare å komme seg selv om de er klippet langt ned. Rosene er jeg ikke så sikker på.. vi får se...Tross alt er jeg ikke altfor skuffa. Jeg trodde jo først at alt av jordbær hadde gått, men heldigvis... Bærbuskene og ertebusk-hekken har fått stå i fred. Det samme har alaska-heggen og alt av stauder og løk, så selv om jeg nok må kjøpe nye roser og 25 nye jordbærplanter så kunne det vært verre..

Vår

2011-05-10T21:48:00.000+02:00

Påsketur

2011-04-27T21:38:00.003+02:00

Det ble en liten påsketur på fjellet på oss og. Adrian storkosa seg i pulk og syns det var spennende å være på tur

Hvil i fred min venn

2011-04-09T21:36:00.002+02:00

Det ble en plutselig slutt på livet med Diesel. Brått så syk at han ikke kunne være med oss mer. Lille store kosegutten vår. Vi savner deg...

Åleve med MbBechterevs

2011-04-05T20:29:00.004+02:00

For en tid tilbake ba jeg min revmatolog henvise meg til kurs om sykdommen min. Jeg følte jeg var kommet til et punkt der jeg hadde behov for å lære meg mer om hva som skjer med kroppen min når den er syk, om medisinene som er tilgjengelig og om hvordan de virker. Nå har jeg vært gjennom to av tre dager. Jeg hadde vel forventet at de som var på dette kurset var en del sykere enn meg. Jeg tror jeg kan revurdere sykdomsgraden min etter dette. Jeg har liksom ikke sett på meg selv som syk men når jeg ser tilbake så har jeg vel vært periodevis dårligere enn mange på dette kurset. Uansett så nekter jeg å leve livet mitt sånn som det de liksom legger opp til på dette kurset.. Det blir for mye fokus på hvordan man hemmes av sykdommen. For mye snakk om "hensynet til diagnosen". Jeg nekter å leve livet som syk. Det å liksom ha begrensninger og diagnose som det mest sentrale i livet som alt annet må kretse rundt. Det er ikke et alternativ for meg. Jeg er ikke førstog fremst syk. Jeg er meg, og ja; jeg har en diagnose på en kronisk sykdom som gir meg begrensninger og stiller krav om justeringer i enkelte tilfeller. Men det er ikke sykdommen som skal være utgangspunketet og det mest sentrale i livet mitt...Det har vært greit å lære mer om mekanismene i sykdommen og om omfanget. Sykeliggjøringen kunne jeg klart meg uten.

Fotballglede

2011-03-05T22:32:00.001+01:00

Vår beste dag

2011-03-04T21:00:00.004+01:00

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
Hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
Denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
Blikket ditt er fritt og ryggen like rank,
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kjære lytt til mørke når vår dag er grått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått,
Månen over tun og tak er like ny,
Men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

En nydelig tekst av Erik Bye,
resirkulert til en fin versjon av Marit Larsen
som for tida spilles en hel del på radio...
Vel verdt å låne øret til,,
Bloggtittelen er link til youtube og Marit Larsen.

Sommerdrømmer..

2011-02-27T18:26:00.009+01:00

Fra Drivhuset

Tittelen er vel ikke akkurat beskrivende for den siste tidens temperaturer og vær her i området. Heldigvis har de siste måneders tosifrede minusgrader med tilhørende frisk bris til liten kuling blitt avløst av plussgrader og solgløtt denne helga. Da denne månedens Hagetidend i tillegg falt ned i postkassen på fredag bød helgen på en skikkelig smak av vår. Med nesen ned i artikler om tomat-dyrking og månedens "to-doo"-list kjente jeg at det begynte å klø en hel del i hagefingrene... Syns jeg kjente lukta av jord i solglimtet og drømte om å sitte i drivhuset i egne tanker med fingrene i en deilig haug av jord. Bedre medisin for sjela finnes ikke. Jeg har tyvstartet litt og sådde paprika og Chili i begynnelsen av denne månedene. De har spirt fint. Neste par ut er tomat. De skal få komme i jorda til neste helg. Og når vi er tilbake fra Barcelona er det bare å gi gass med såing av diverse.. Gleder meg til en normalsesong i drivhuset..

Krype

2011-02-16T23:49:00.000+01:00

Søndag fant Adrian ut hvordan man skulle flytte armer og bein når man skulle krype og mandag tok vi denne videosnutten. Nå fyker han rundt stolt som en sol og er begynt å øve seg på å komme seg opp.. Det går fort når det først løsner ser det ut som. Mamma og Pappa er sååå stolt:)

På jobb

2011-02-07T20:51:00.002+01:00

Så var hjemmetilværelsen over og jeg har allerede vært en uke på jobb. Pappa har tatt over styringa hjemme og den første uka uten mamma gikk helt fint. Det var med litt blandede følelser at den første arbeidsdagen nærmet seg, men når dagen var der så var det helt OK å begynne. Det er deilig å overlate mat-styret til far og kunne fokusere på andre ting. Det er også helt topp å ha oppladede mamma-batterier når ettermiddags-grininga slår til på småen. Fylkeskommunen har jo finfin tariffavtale med inntil to timer amme-fri hver dag. Så med 5 min til hjemmet så blir det plass til etpar amme-pauser pr dag. Det er litt pes, men går i grunnen helt greit det og... Adrian er iallefall fornøyd at det er rom for skikkelig mat iløpet av dagen selv om mamma ikke er hjemme hele tiden.
(skikkelig mat= pupp)

se så flink jeg er

2011-01-27T13:45:00.002+01:00

Fikk til på tirsdag.Sååå stolt. Beklager den plagsomme kommentatoren;)

I mine tanker

2011-01-21T23:06:00.002+01:00

I tankene mine har du vært hele dagen, selv om jeg ikke kom meg til hagen din. I morgen lille, når solen strekker strålene opp bak fjellkammen, da tenner vi lys i lykten din og setter blomster til deg å se.. I kveld ble det lys for deg her hjemme kjære, for mørket falt på før vi rakk oss hjem. Lille vennen min, som vi savner deg her hjemme..

Den dagen

2011-01-09T21:45:00.005+01:00

Den siste tida har jeg kjent meg sliten. Irritert for alt mulig. Det har ikke hjulpet hverken med det ene eller det andre... Jeg har lurt på hvorfor jeg er så sur... Søvnmangel? Frustrasjon over manglende matlyst hos småen? Antall måneder hjemme som begynner å sette sitt spor??Diagnosen min som sliter meg ut? Ingen forklaringer har føltes riktig...

Så slo det meg i kveld.
Det er den måneden...
Den siste..Den dagen -
som nærmer seg med stormskritt.
Selv om jeg ikke har vært det bevisst.
Kanskje nettopp fordi jeg ikke har vært det bevisst så har det blitt som det har blitt...
Kroppen vet og kjenner...
Det var som om jeg kunne puste fritt når jeg skjønte hva det var.. Som å åpne en dør og slippe inn luft... Og jeg kunne smile og gråte og føle igjen..
For dagen vil komme og gå... som alle de andre...Selv om jeg skulle ønske jeg var den foruten.

La mæ gi dæ ei hand

2011-01-09T21:38:00.003+01:00

La mæ gi dæ ei hand, når du stræva,
La mæ vær hos dæ, når du træng tid.
Å kanskje vær vænnen din,
når du ønske dæ, mer enn sympati.
La mæ syng dæ nån sanga,
når du træng te trøst,
å, la mæ hoill ruindt dæ da.
La mæ be dæ ei bønn førr i mårra,
Med håp om ein lysere dag.

Vi lægge plana for daga å år,
å håpe at aillt ska gå bra.
Men det esjelden at første pris går,
dit som vi vil at deinn ska,
Allikevel skal vi helst lykkes i alt,
det eminste vi kræv.
E det så rart, du esliten å føl,
at du snart glæmme å le.

La mæ gi dæ ei hand, når du stræva,
La mæ vær hos dæ, når du træng tid.
Å kanskje vær vænnen din,
når du ønske dæ, mer enn sympati.
La mæ syng dæ nån sanga,
når du træng te trøst,
å, la mæ hoill ruindt dæ da.
La mæ be dæ ei bønn førr i mårra,
Med håp om ein lysere dag.

Live har lært oss om vinning og tap,
Nåkkå går opp, nåkka ned.
Aillt blei nåkk ikkje som vi hadde tænkt,
men vi ska nåkk få det te.
Førrvi har vænna som bryr sæ å vi,
vær med å ta i eit tak.
Det som du føle du ikkje kainn klar,
det kainn vi få te i lag.

Så, la mæ gi dæ ei hand, når du stræva,
La mæ vær hos dæ, når du træng tid.
Å kanskje vær vænnen din,
når du ønske dæ, mer enn sympati.
La mæ syng dæ nån sanga,
når du træng te trøst,
å, la mæ hoill ruindt dæ da.
La mæ be dæ ei bønn førr i mårra,
Med håp om ein lysere dag.

Hans Inge Fagervik

Sitte selv

2011-01-06T22:35:00.001+01:00

Lillegutt begynner visst å bli stor. Nå kan han sitte litt alene og.. Men vi må enda være så nært at vi kan fange ham når han faller over ende, for han skjønner ikke helt ennå hvordan man tar seg for. Han synes selv det er veeeldig stas å sitte alene:)

" Spise" selv

2011-01-05T15:38:00.003+01:00

Blir nu mest gris da, meeen artig er det:)

Jul 2010

2010-12-31T23:01:00.003+01:00

Jul 2010

2010-12-25T21:36:00.003+01:00

Juleturen til kirkegården var ekstra tung i år kjente jeg, og det var nesten vanskelig å gå derfra.. Det ble liksom så ekstra tydelig at det var noen som manglet hos oss i år.. Adrians humør holdt oss oppe i det vi gikk derfra...

Øyekatarr

2010-12-17T23:13:00.004+01:00

Lykkelig som liten skriver om øyekatarr hos barn og barnehagenes hysteri knyttet til dette. Det var ny og ukjent informasjon for meg at øyekatarr som regel skyldes virus.. Nå har jeg for så vidt vært lenge ute av problemstillingen da.. Sånn nermere bestemt 11 år, men...Lærerikt for meg iallefall...
Forøvrig vet jeg at de barnehager som har vært nøye med håndhygiene har fått bukt på mye av smitteproblematikken rundt øyekatarr. Har akkurat hatt en runde med Adrian og rennende røde øyne. Det er iallefall fint når man fortsatt ammer at man har den muligheten til å unngå antibiotika i alle tilfelle...

Kaffe latte art

2010-12-08T12:12:00.004+01:00

Når man ikke får det på kafe så må man øve å få det til hjemme. Har øvd leeeeenge nå og nå begynner det å ligne litt.. Min første kaffe latte-art:) Gjør kaffe opplevelsen ennå litt bedre.

Hjelpe pappa med jobben

2010-12-05T14:02:00.004+01:00

Mari Boine & Roger Ludvigsen - Mu váibmu vádjul doppe 2001

2010-12-03T10:36:00.002+01:00

Nok en gang takk til Marita som har hjulpet meg å utvide mitt musikk perspektiv. Mari Boine er virkelig verdt å låne sine ører til. Musikk som man må lytte til og som virkelig har mye i seg... Albumet Eight seasons var en god plass å begynne for meg... Anbefales.

Ny politikk-blogg

2010-11-23T19:57:00.004+01:00

Jeg har opprettet en politkk-blogg.
Politikk ja-takk.
Har ikke følt meg bekvem når jeg har "forurenset" denne bloggen med mine politiske synspunkter. Nå er det snart valgkamp igjen og dermed blir det enda vanskeligere å holde munn. SÅ dermed forsøker jeg meg med en egen side for mine helt personlige politiske meninger.. Håper du kikker innom og blir med på debatten...

Barnesanger

2010-11-22T09:24:00.009+01:00

Jeg har alltid sunget en del for ungene mine... Kjente gamle barnesanger som jeg har vokst opp med har jeg videreformidlet til både Jim og Nikolas. I begravelsen til Nikolas fikk vi en lokal sanger til å fremføre en voggesang. De som var i begravelsen stusset kanskje litt i valget, og både presten og sangeren forsøkte å få oss til å velge en annen sang. De syns vel ikke at trollmors vuggevise var noe naturlig valg i en begravelse. Men for meg var det egentlig ikke noe alternativ. Kveldsstundene var noe spesielle med Nikolas. Han brukte som regel veldig lang tid på å sovne til kvelden, og vi gjorde mye for å få tida til å gå og roen til å senke seg. Vi leste bøker og jeg pleide synge alle de vuggesangene jeg kunne. Trollmors vuggevise og sove dukkelise (omskrevet til sov lille Nikolas) var favorittene. Alltid når jeg sang dem lå han å lyttet og strøk meg over brystet. Når vi kom til refrenget i trollmors vuggevise lo han så hjertelig... Så å synge den for ham i kirken var for meg helt naturlig og riktig... I tillegg til at han likte å bli sunget til når alt var bra, så var sang i dype toneleier noe som virket veldig beroligende for ham når han hadde tunge perioder og måtte bæres rundt...

Nå med Adrian sliter jeg litt med å synge de samme sangene som jeg sang til Nikolas. Jeg klarer bare ikke å få ordene og melodiene fram og ut... Og når jeg virkelig anstrenger meg og synger så føles det kunstig og rart... Resultatet er at det blir litt lite sang, føler jeg. Den eneste sangen som vi synger en del for tida er lille petter edderkopp, og den er pop hos Adrian. Det hadde vært fint å hatt flere alternativer så vi hadde kunnet synge litt mer, for jeg ser at han liker det.. Tror jeg har sunget de fleste Prøysen-sangene, de mest kjente voggesangene samt blåmann blåmann og lillepusekatt, tidligere...Så jeg har forsøkt å finne noen nye barnesanger, men sliter med å få til å synge sanger som er fremmede og som jeg ikke har hørt sunget så mye av andre... Hadde vært så fint om jeg kunne funnet noen plater el.l. med gode versjoner av alternative barnesanger som jeg klarer å lytte på sånn at jeg kunne blitt bedre kjent med andre sanger...(har jo funnet noen versjoner som er sunget på en måte som det bare ikke er mulig å høre på uten å få vondt både i ørene og i musikk-sjæla)

6 måneder

2010-11-19T12:57:00.004+01:00

Lille Adrian er et halvt år i dag- tenk hvor fort tida går. Vi var på kontroll på onsdag. 8900 gram og 71,4 cm lang.. Stor gutt. Utvikler seg som han skal og alt så fint ut.. Og fortsatt like blid:)

Så forandret jeg atter igjen på bloggen

2010-11-17T21:51:00.007+01:00

Tiden var moden, kjente jeg. Å endre tilbake til Hansenhuset var det eneste riktige. Jeg vurderte å opprette en ny blogg, men kom raskt fram til at det ikke ble rett. Jeg må ha med meg historien videre. Det som har vært. Det føltes ikke rett å forlate, men endringer var igjen på sin plass. Livet går videre. Hvor vanskelig det enn må være. Selv om det er med blandede følelser må jeg erkjenne at hverdagen ikke lenger kretser omkring det som var på samme måte lenger. Og denne bloggen vil nok ikke lenger dreie seg mest om ham. Nytt liv fordrer nye tanker og problemstillinger.. Nikolas er for alltid med oss, i hjertet og i sinn. Minnene og månedene sammen med ham vil alltid være med oss. De tunge dagene kommer nok med jevne og ujevne mellomrom for all evig fremtid, . Dager da det kjennes som det var i går. Dager der en bare faller fra hverandre og der en må streve litt for å skrape sammen bitene...Og muligens vil disse dagene finne sine uttrykk her også i fremtiden. Da er det viktig at historien er med...
Innimellom så hender det- i et brøkdels sekund- i det jeg er på tur ut døra fra soverommet etter å ha lagt Adrian- kun der, og så flyktig at jeg nesten ikke rekker å registrere det: Det er så jeg ikke helt kan forstå- at jeg har opplevd det jeg har opplevd, at jeg fortsatt står oppreist, går på jobb, kafè, har fått et barn til. At jeg ikke er et skjelvende aspeløv i en krok... At det i det hele tatt kan være sant. Og jeg tenker på damen jeg så på tv. Som hadde mistet åtte barn, og oppdratt fire...8 barn til graven.. Ja. Da er det vel mulig. Dette er livet mitt. Sånn ble det, så langt... Og jeg kjenner at halsen snører seg igjen og panikken lurer i bakgrunnen, 'cause life is devious... Men jeg rister på hodet og lukker døren bak meg idet jeg trår inn i verden igjen...

Æ blir så eitranes!

2010-11-16T19:17:00.005+01:00

På nyhetene i dag fikk jeg høre om NAV advokatene som overprøver tannpleiernes krav om oppreisning etter å ha blitt kvikksølvforgiftet i jobben.(NRK )Statens arbeidsmiljøinstitutt og flere andre leger har fastslått at det ikke er tvil om at disse tannpleierne har rettmessige krav og at de har pådratt seg forgiftning i jobben. Så sitter det et gjeng med jurister og allvitere i NAV og sier at alle disse legene, som er fagfolk på området og som har kunnskap om helse og helseskader tar feil. På hvilket grunnlag kan de uten å ha undersøkt pasienten overprøve spesialistenes vurderinger? Hvordan kan dette gå an? Ingen andre fagmiljøer enn de medisinske kan, etter min mening overprøve en leges vurdering av et menneskets helsetilstand. Jeg har "møtt" disse juristene selv og mer firkantede regelryttere skal en vel lete lenge etter.

Dette er en sak i rekken av mange i den norske velferdsstaten, der en ser en uvettig forvaltning av fellesskapets penger. Det er som om enkelte instanser føler det som det er deres egne penger de forvalter, og at jobben deres består i å gjøre det de kan for å finne smutthull og muligheter for å ikke behøve å betale det som folk faktisk har krav på. Det være seg pasientskadeerstatning, trygdeytelser eller som her, yrkesskadeerstatning. Jeg synes det er på høy tid at storting og regjering nå sier om det er sånn det er meningen det skal være. Er det ikke et poeng at det systemet vi har skal være en bedre sikring for folket enn systemet med private forsikringsselskaper? Skal ikke det å ha en stat å forholde seg til føles som en større trygghet enn et forsikringsselskap? Sånn som systemet fungerer nå kan man spørre seg om det ikke egentlig kunne vært hipp som happ, og om ikke det er på høy tid å rydde opp.. Jeg blir opprørt og forbannet.

Baby-boble

2010-10-27T14:38:00.004+02:00

Jeg føler det som jeg er i en boble om dagene der det meste dreier seg om pupp, grøt, tiss bæsj, soving, tenner og motorisk utvikling. Hvis jeg treffer noen som ikke er i den bobla og de ikke er flinke å finne på samtaleemner så ender jeg straks tilbake til "...den siste natta var jeg våken ØRTEN ganger... "osv.. Personlig synes jeg det er litt slitsomt å være så skrapt for samtaleemner, og kan bare forestille meg hvordan alle de som ikke har barn under ett år føler det. ÅÅNEI, der kommer hun igjen som ikke kan snakke om annet enn BABY-- gaggh... Er jo begrenset hvor morsomt det er for alle andre å høre om grøten som ikke vil ned, og amminga som går rett i dass... Jaja. Takk og pris at jeg har møtt en i samme situasjon som meg som jeg kan snakke med om disse tingene uten å føle at jeg er en belastning, og som jeg synes det er rett stas å være sammen med. Samtidig som vi faktisk kan snakke om andre ting også. Det føles innimellom som at jeg er litt i veien om jeg maser på andre om å treffes. Derfor var det så flott at vi i helga fikk invitasjon til å komme på middag hos et vennepar på lørdagskvelden. Selv om det dessverre ikke lot seg gjøre å gå, så kjente jeg at det var utrulig godt å føle at man fortsatt ble tenkt på og regnet med, selv om man er i bobla. Og at de faktisk maste litt og presset på for at vi skulle komme gjorde at vi ikke følte vi ville være i veien selv om Adrian måtte vært med, noe som var ekstra fint i grunn. Neste gang får vi det kanskje til.
Jeg trives egentlig ikke så veldig godt i bobla, og ønsker meg ofte ut herfra, selv om det også er godt å være hjemme med Adrian. Derfor har jeg ikke tatt permisjon fra politikken. Jeg må ha en arena der jeg kan være bare meg og der babysnakk ikke er tema overhodet. Møtene er faktisk litt vitamininnsprøytning for meg. Så er jeg så heldig at jeg har en mann med muligheter for avspasering når det er møtedager, slik at det kan la seg gjøre å følge møteplanen sånn noenlunde... 3 måneder igjen så er jeg tilbake på jobb og pappa skal være hjemme i bobla..

Moskè eller ikke?

2010-10-22T09:52:00.003+02:00

For tiden diskuteres det heftig både lokalt og nasjonalt om det er greit at det bygges en moskè i Tromsø støttet finansielt av interesser som skal være knyttet til den shiamuslimske retningen wahabismen.

Wahhabisme er i følgje Wikipedia:

… ei svært streng fundamentalistisk retning innan sunniislam, grunnlagd av Muhammad ibn Abd al Wahhab på Den arabiske halvøya på 1700-talet. Tilhengarane strevar etter å følgje Koranen og sunna slik profeten Muhammed og dei første generasjonane av muslimar etter han gjorde. Dei brukar for å oppnå dette dei forklaringane som al Wahhab skreiv om Koranen i boka Kitab al-Tawhid («Boka om monoteismen»), som inneheld ei svært detaljert tolking av koss religionen skal praktiserast. Boka fordømmer blant anna musikk, spel og annan moro, og kjem med reglar for klede og åtferd. Læra er sterkt kritisk til alle andre retningar og tolkingar, særleg sjiaislam, som blir sedd som ei kjettersk sekt. Wahhab gjekk i allianse med Muhammed ibn Saud, forfar til dagens herskarar i Saudi-Arabia, og læra hans vart innførd i dei områda ibn Saud erobra. Da huset Saud tok makta på mest heile halvøya, vart retninga med det statsreligion i Saudi-Arabia. I dag blir wahhabismen støtta av statane Saudi-Arabia og Qatar, men wahhabistisk misjon har spreidd læra langt utom grensene for desse landa

Rent umiddelbart, uten sammenligning for øvrig og helt uten å tenke på avisartiklene i Nordlys ga wikipedia beskrivelsen av wahabismen meg assosiasjoner til holdninger en finner innenfor lutherske trosretninger, og som er godt utbredt her i landsdelen. Fordømmelsen av musikk, spill, lek, dans og annen moro er noe vi kjenner til. Ikke skal en ha TV og bilder på veggene er synd. Regler for klær: alle damer skal bære skjørt, og helst skal lengden være under knehøyde. Holdningene/respekten til autoritetene i menigheten er også en fortelling for seg selv innenfor enkelte lutherske trosretninger...

Så leser jeg avisinlegg der mennesker er "vettskremte" over at denne moskeen kanskje skal bli bygd og det virker som om de ser på dette nermest som enden på menneskeheten slik vi kjenner den.. Islamofobien og fremmedfrykten er til å ta og føle på. Jeg skal ikke her forsvare, eller diskutere den wahabistiske trosretningen, eller hvordan den utøves i saudiarabia. At det er elementer i denne retningen som bør diskuteres er det vel ikke så mange som bestrider(som det etter min mening også er i den lutherske), og at vi kan diskutere om hvorvidt vi synes det er greit at fundamentalistiske miljøer tilknyttet religion støtter bygging av religiøse bygg er greit. Dersom vi også diskuterer de kristenfundamentalistiske. Jeg mener bare at det må finnes grenser for hvordan man skal miste fotfeste og ta av hver gang vi snakker om muslimsk tro. Kanskje om en er utøvende muslim i Tromsø så burde en være skeptisk til å slippe disse kreftene inn i sin menighet, og kanskje burde kvinnene her kjenne sin besøkelsestid og komme mer på banen.. Men ærlig talt kristne venner, det er da ikke ny statreligion i Norge vi snakker om, og "folk flest"- som de kaller seg har nok ingenting å frykte..

Molly

2010-10-16T21:57:00.011+02:00

En kontakt fra PH-miljøet i USA postet en melding på facebook om lille Molly på 6 år som "needed prayers"... Det lå en link til hennes caringbridge side... Jeg måtte lese. Hun falt om på skolen første skoledag, kom seg igjen Virket frisk, dro hjem og besvimte nok en gang hjemme dagen etter. Ble fraktet til sykehuset i all hast. Har fått diagnosen PH, har hatt hjertestans, har vært på hjerte-lunge maskin, har fått hjerneskade etter hjertestansen, ligger nå med kunstig lunge og venter på å bli sterk nok til transplantasjon.. Ingen vet hvilken tilstand hun egentlig er i etter hjerneskaden.. Selv med transplantasjon har hun dårlige fremtidsutsikter.. Historien er mildt sagt tragisk og på mange måter minner den meg om vår egen. Jeg kjenner til angsten og vakuumet hos familien, og jeg klarer ikke la være å følge med- selv om jeg egentlig ikke vil..Tankene om det var noe vi kunne gjort annerledes lurer i bakhodet igjen. Det at vi bestemte at hjerte lunge maskin ikke var et alternativ for Nikolas.. Ikke gjenopplivingsforsøk... Men heldigvis.. Når jeg kjenner etter så vet jeg at vi gjorde rett.. Han var for liten for transplantasjon.. På en måte er jeg glad Nikolas fikk være hjemme til siste stund, uten stress, mas, jag og frykt.. Ro og verdighet.. Jeg kjenner at det var det som var riktig, og at jeg er utrulig heldig som ikke sitter igjen og angrer på ting...Men mine tanker går til de som sitter der ved siden av sykesenga i Pittsbugh...

Kaffe

2010-10-13T11:16:00.008+02:00

Når vinden pisker i tretoppene og regn og snø laver ned får en kose seg med de små tingene.. Som å kunne sette seg ned å riktig kooose seg med en kopp kaffe mens småen tar en lur. Nytt av en kopp som jeg har fått av verdens beste tenåring... En spontan hverdags-gave på hans første dag på jobben her tidligere i høst...Hvis det er noe jeg er stolt av her i livet mitt så er det ham...

Jeg rakk akkurat å hente siste rest av jordbær og broccoli fra hagen før snøen kom.De varme dagene de siste to ukene hadde gitt litt ekstra avling. I forgårs måtte jeg ut å dra purreløken opp av snøen... Hagesesongen er dermed definitivt over for i år...

3 år

2010-10-04T09:15:00.006+02:00

Skulle vært tre år i dag lillegull.
Istedenfor kaker og selskap her hjemme blir det blomster og lys i hagen din...

Savner deg så, hver eneste dag, skatten min.. Hver eneste dag.

Tann titt tei

2010-10-02T16:55:00.003+02:00

Adrian sin første tann titta fram i dag. Endelig. Skjønte noe var på gang alt forrige helg, og i gårkveld toppa det seg med skikkelig skriking og grining. Hjalp med dentinox og i dag kunne vi kjenne kanten stikke fram.. Skal bli "gøy" når den skal testes for bruk, tenker jeg...

En fødselsdag nærmer seg.

2010-09-28T22:06:00.007+02:00

Jeg kjenner at det nærmer seg den dagen. Den dagen for 3 år siden. "Den lykkeligste dagen i mitt liv", som en ung- men nå nesten voksen tenåring skrev om... Den fine høstdagen da vår lille familie gikk fra å være tre til å bli fire.. En dag som begynte med sol og vakre farger og som snudde seg til usikkerhet og kaos iløpet av noen timer. Dagen som ble den vage begynnelsen på det som skulle bli en smertefull reise. Full av de beste minner og de verst tenkelige hendelser... En reise sammen med verdens nydeligste deiligste, mest fantastiske smilende og glade lille menneske. En reise som ble så altfor altfor kort...
Det nærmer seg den dagen for tre år siden..Den dagen som skulle blitt feiret med kake og krone i en familie på fem.. Og jeg kjenner følelsene sitter litt mer utpå huden. Tårene sitter løsere...
-og verden er et usikkert sted å være....

4mnd

2010-09-19T21:30:00.003+02:00

Pupp til glede og besvær

2010-09-17T23:07:00.003+02:00

Alle vordende og nybakte mødre overøses med informasjon om puppens fortreffelighet og ammingens velsignelse med tanke på babyens vel og ve. Der hersker vel i grunnen liten tvil om at morsmelk er det beste for barnet, all den tid det er sånn vi er ment å fungere fra naturens side.

Jeg ammet min 1.fødte til han var ett år, og kan ikke huske at jeg hadde noen som helst problemer med ammingen den gang da. Nikolas ammet jeg fram til den siste dagen, og ammehistorien der var en historie for seg selv. Vi gikk gjennom det som måtte være av utfordringer, tror jeg. Fra problemer med riktig sugeteknikk til brystvegring og blodige brystknopper med påfølgende ubeskrivelig vondt... Men jeg sto på. Der var ikke noe alternativ til pupp for Nikolas, hverken for hans del eller for min del, og vi fikk det til. Puppen var viktig på grunn av ernæring og ikke minst på grunn av den trygghet og trøst det gav når livet var vanskelig...

Fordi jeg hadde med meg den erfaringen jeg hadde når jeg fikk Adrian så jeg på meg selv som en slags "super-ammer" som kunne klare alt, og som aldri kom til å velge noe annet enn bryst til Adrian -om det bare var fysisk mulig å amme. Stor ble derfor overraskelsen da jeg ved første korsvei sto å tenkte at "dette orker jeg bare ikke". Plutselig hadde jeg full forståelse for alle de som valgte bort bryst og begynte med flaske. De som jeg alltid hadde tenkt at de gav opp for fort. Jeg hadde mest lyst å si at de hadde rett. Det beste var å velge noe annet. Alt mas og pes som det er med bryst. Ikke kan du spise hva du vil, du går rundt med dårlig samvittighet når babyen gråter, for du tenker; hva er det NÅ jeg har spist, ikke kan man drikke så mange kopper kaffe som man vil, ikke får man sove så mye man trenger, for far kan ikke gi pupp, ikke kan man være lenge borte fra hjemmet for maten må være i nærheten. Og i møte med omverdenen får man høre at dersom babyen gråter så er det fordi man 1: har spist noe som den ikke tåler, 2: har for lite melk, 3: har for mye melk/ gir mat for ofte osv. Dersom man da i tillegg sliter med teknikken og føler en ikke får det til. Ja, jeg sier ikke mer. plutselig skjønner jeg godt at mange av dagens kvinner ikke orker det styret med pupp.

Ammingen med Adrian har altså ikke gått like smertefritt som med den første, og tiltross for at den foreløpig ikke har nådd tilstandene med Nikolas så kjenner jeg at det å amme innimellom nesten gir flere utfordringer enn gleder. Det kjennes som der ikke finnes overskudd til å gå utfordringene i møte og tanken om at jeg ikke orker ligger til stadighet å lurer i overflaten. Årsaken til at jeg tenker slik er soleklar , men hvordan jeg skal komme over det er vanskeligere. Det gjør meg trist å tenke at jeg ikke skulle klare å gi også Adrian det beste, så jeg bruker mye energi på å motivere meg selv til å fortsette. Spørsmålet blir bare- hvor lenge...

Ammetåka

2010-09-08T17:04:00.010+02:00

Ligger tykk her i huset om dagen.. Hadde en sedvanlig tur på butikken i går. Skulle KUN kjøpe sukker og brød, og klarer å komme hjem med en pose varer- men hverken brød eller sukker var å finne blant varene.. Så da måtte jeg ned på butikken igjen..

Det toppet seg imidlertid da vi var på babytreff og en av mødrene spurte hvor gammel Adrian er... "eeeh- tre og en halv måned- NEI- fire og en halv måned.eeeh- neeei, JA-fire og en halv..." Og det ble med det... Dama kikka bare rart på meg... Forståelig nok.

Gutten er altså tre og en halv måned gammel.. Pinlig!

Rocke-baby

2010-09-05T22:07:00.007+02:00

Tidlig krøkes som god festivalgjenger skal bli.. Adrian og Mamma på Døgnvillfestival i Tromsø på Lørdag ettermiddag. Litt skeptisk til øreklokkene til å begynne med , men så ble det ganske bra og han smilte og hvinte mens vi danset til Lars Vaular..

Snille Pappa tok babysittinga på kvelden på strak arm så mamma kunne dra på konsert både torsdag, fredag og lørdag kveld. Det gjorde godt å være en del av samfunnet og gjøre "voksenting", selv om Adrian ikke syntes det var noe særlig å legge seg uten mamma. Det gikk da på et vis og ingen fikk varige men- håper jeg... Tuuusen takk kjære, - og snille tante som tok i et tak når desibelnivået der hjemme hadde gitt pappa "litt" hørselskade, supert :)

3mnd kontroll

2010-08-30T20:48:00.003+02:00

Gutten begynner å bli stor. 65,6 cm og 7645gram...Skåret fint på alle tester:)Mamma og pappa sitt lille gull..

Stukket av vepsen??

2010-08-26T14:02:00.007+02:00

Jeg lå på sengen i 2. etasje og gav Adrian mat da jeg hørte et skikkelig leven nede. Det var ett stykk hund som kom som et uvær inn verandadøra og opp loftstrappa. Når vi var ferdig med pupperiene så jeg at Diesel sto slukøret UNDER skrivebordet på gjesterommet- på loftet, ristet på hodet og siklet... Jeg regner med det var veps eller humle han hadde blitt bedre kjent med der ute... Han fikk ikke lov å være på gjesterommet og ble kommandert ut, hvorpå han på død og liv skulle inn på BADET i rommet ved siden av... Stakkars visste ikke hvor han skulle rømme for å komme seg unna de skumlingene der ute på verandaen.. Han fikk søke tilflukt i buret sitt, og der er han ennå. To timer senere. Tør visst ikke komme ut.. Ser ut til at det forøvrig går bra med ham. Ikke mer sikling og han er rolig, så det går vel greit, vil jeg tro. Er jo alltid litt usikkerhet knyttet til stikk i munnen, hvis det var der han ble stukket. Tror det var på ryggen, da, for han hadde en våt flekk der, sannsynligvis etter å ha slikket seg... Var ikke mye stor og tøff når det sto på, nei, Stakkar "liten", Hehe. Innimellom er han bare sååå soft... hehe

Forsømt

2010-08-23T18:59:00.005+02:00

Det hjalp ikke å rase rundt som en gal i stua...
Mon tro om de legger merke til meg hvis jeg later som jeg er død, da.... hmmm

Dåpsdagen

2010-08-09T20:30:00.005+02:00

Søndag ble Adrian døpt. Det var en perfekt dag for alle. Adrian sov på de riktige plassene og det virket som han taklet stresset og maset med masse folk og styr helt fint..

Møtte en hyggelig liten fyr her forleden...

2010-08-04T20:25:00.000+02:00

Ny kattepine

2010-08-03T08:41:00.006+02:00

Jeg fortalte tidligere om kattebesøket vi hadde i garasjen i vinter. Et stykk kattepus(omtalt i noe krassere ordelag) som hadde tilhold i garasje i to dager og som kvitterte med å pisse på diverse barnestoler og annet vi hadde der. Til STOR irritasjon.. Da jeg tok ned barnevogna her i vår fikk jeg identifisert krapylet. Den hadde etterlatt seg dotter med hvit og grå ullen pels.... Det var nok den samme som Diesel dro etter i full firsprang på vårparten, og som forsvant opp i et tre... (glis)

Nå har utysket vært på ferde igjen(kanskje er den på hevntokt??). Og hva ser jeg når jeg går en runde??? Krapylet har SPIST opp alle rosenkragene mine!!!! Først trodde jeg at det hadde vært SAU i hagen, men det var rart at sauene bare skulle ha spist opp en plantesort og ikke alt..Så jeg måtte spørre om det hadde vært noe dyr i hagen. Ja, sa Jim. Det hadde det vært. Et stykk ullen kvit katt med grå flekker... Jim og Diesel hadde observert den sittende i blomsterbedet mitt akkurat der skadene var verst... Er det MULIG??? Jim hadde vurdert å slippe Diesel løs, men heldigvis hadde han ikke gjort det, for da hadde det nok blitt mer skader... Sukk. Jeg blir frustrert. Plantene hadde jo vokst seg kjempestore og flotte og satt masse blomsterknopper..forb..... kattj.... grrrr

En sommerdag

2010-07-18T13:00:00.002+02:00

Lørdag var sommeren på besøk her igjen.. 20 grader og sol gav muligheter for sommerantrekk. Adrian koser seg med bare legger.. Synd det bare varte en dag. I dag fosser regnet igjen , sukk. Trøsten er at temperaturen iallefall er tosifret. Om ikke annet...

Rose-krise

2010-07-08T09:36:00.007+02:00

Mine 4 flotte roser som jeg plantet i fjor sommer ser stusselige ut. De var kommet så fint i gang etter den varme mai måneden vi hadde, men så ble de tatt av en overraskende frostnatt midt i juni. De frøs helt tilbake og måtte beskjæres og starte på nytt. At hele juni måned har vært iskald har gjort at de nå 8 juli kun står med "museører". Jeg frykter at de med den sene starten ikke vil klare vinteren og må byttes ut neste sommer:(
Ulike hjelpetiltak har blitt vurdert; ekstra gjødsel for å få de i gang, "drivhus" osv, men tenker at jeg er for sent ute. Skulle kanskje trådt til tidligere, men alt som skulle vært gjort har jo gått i små-små steg her i huset i år... Samtidig som tida har flydd avgårde...jaja. vi får se hva som skjer i løpet av sommeren...

Ser du mamma

2010-07-06T11:24:00.004+02:00

Ser du mamma hvor fin jeg er.
Ser du at jeg vokser som en rakett
Ser du at jeg smiler og ler
At jeg kan ligge på maven å se meg omkring
-allerede

Ser du mamma hvor jeg følger med
Ser du at jeg liksom- løper langt inn i skogen
At du kan tøyse og tulle så jeg begynner å le
-allerede

Ser du mamma hvor fin jeg er
At jeg er frisk som en fisk
Du trenger ikke være redd...

Mammaen min
Det feiler meg jo ingenting.

Missekonkurranse

2010-07-03T20:37:00.009+02:00

Fra Nikolas my angel

Miss Weed tidligere også kjent som miss geitrams fra i høst er med i en missekonkurranse på .
Konkurransen er knallhard i disse missekonkurransene selv om de arrangeres hver måned, så ønsk henne lykke til
:D

6 ukers kontroll

2010-06-30T23:06:00.002+02:00

Kontrollen gikk fint. 6035 gram og 60 cm lang. Adrian fikk de beste skussmål fra helsesøster og gjorde sitt beste med å sjarmere med smil og småprat. Doktoren mente gutten måtte være glad i mat, og sa at dersom Adrian hadde alvorlig hjertefeil så ville han bli svært så overrasket. Og mor og far var rett så stolte over lille gullet..

By-turen

2010-06-22T10:29:00.006+02:00

Så har vi vært på sykehuset på kontroll... Det var merkelig å sitte der på venterommet på poliklinikken å kjenne alle luktene og lydene fra turene med Nikolas. Man skulle kanskje tro at det var en dårlig opplevelse nå i ettertid å oppleve det igjen. Men på en underlig måte gav det en slags god følelse av noe kjent, samtidig som minnene om det som ikke lenger er gjorde meg trist... Poliklinikken er ikke noe jeg forbinder med den mest trasige delen av Nikolas sitt liv. Poliklinikk-besøkene var nesten alltid preget av litt spenning, håp, forventning og hyggelige samtaler med legen, samtidig med hotell-besøk. Litt positiv, faktisk...

Denne gangen føltes turen nesten litt bortkastet.. Iallefall følte jeg meg like lite klok når vi dro derfra som når vi kom... Vi dro dit for å få gjort en ultralyd-undersøkelse av hjertet til Adrian. Mest for min del selvfølgelig.. Men Adrian nektet å samarbeide og hyl-gråt under hele undersøkelsen. Så legen fikk ikke sett skikkelig på hjertet hans. Han var for urolig til at legen kunne gjøre noen av de undersøkelsene han behøvde for å kunne si om alt var i skjønneste orden eller ikke.. Samtalen med legen hjalp meg heller ikke til å rydde bekymringene av veien. Jeg fortalte jeg hadde hatt nærmest panikk for pustefrekvensen hans de første 14 dagene, og var bekymret for at han hadde så mye lyder når han pustet, særlig på ut-pust... Legen smilte overbærende og sa ikke noe på det, og jeg kjente jeg savnet "legen vår" noe så innmari og skulle ønske han kunne kommet fra Melbourne sporenstreks kun for oss... Iallefall; han vi var hos spurte om Adrian ble sliten av å spise, noe som var vanlig for hjertebarn(det ble ikke Nikolas), han sa at barnet så sunt og friskt ut(det visste vi jo), at han ikke hadde forstørret lever som kunne vært tegn på hjertesvikt(det hadde ikke Nikolas heller før antakelig helt på slutten) og det lille han så av hjertet så normalt ut. Det ble gjort en saturasjons-måling som viste like mye 92 som 98(men som pleieren konkluderte med var normal)......Legen ville ikke gjøre noe mer for å forsøke å få undersøkt Adrian, i og med at han virket fin og frisk... Så da dro vi hjem igjen, da. Og jeg må bare forsøke å leve livet som normalt og stikke alle bekymringene i den svarte sekken og håpe den ikke blir full noen gang... For alt er jo sikkert i orden osv osv... SUKK...

Lille storebror

2010-06-14T16:12:00.004+02:00

I dag har tankene mine vært hos Nikolas hele dagen... Jeg vet ikke riktig hvorfor det ble sånn i dag. Rett etter at jeg våknet følte jeg veldig for å sysle litt med bildene som ennå ligger i en boks og venter på å bli lagt inn i album. Vi har over 1000 bilder av Nikolas og jeg har kommet til august 08. Da fikk vi speilreflekskameraet og bildemengden eksploderte. Jeg klarer liksom ikke bestemme hvilke bilder som skal inn i hvilke album, for det er ikke plass til alle i scrap-albumene. Noen må rett og slett inn i flip-album, og det er helt umulig å velge. Kvaliteten er jo like god på alle bildene. I alle fall så syslet jeg litt med det på morgenkvisten, og det brakte med seg masse minner. Gode og såre minner om det som var, og lengselen etter en liten gutt som skulle vært sammen med oss og klemt og tynt sin lillebror som bare en to åring kan... Og det brakte med seg erkjennelsen om at ingenting ble som det var ment og slik jeg hadde sett for meg og tenkt at det skulle være. Tanken og ideen om å bringe flere barn inn i familien slik at barnet mitt fikk søsken blir møtt med uttalelser (som antakelig er riktige og reelle, men som likevel er like triste) om at vi nå har og vil ha oppdratt to "enebarn". Da Nikolas ble født tenkte jeg at jeg ville ha flere barn slik at han fikk ha søsken på "egen alder også", tanker som brast...

Disse utfordringene har jeg sett for meg på forhånd og vært forberedt på. De er uansett like vanskelige og vonde, og vil være der for alltid. For uansett hvor mange barn jeg måtte få eller ikke få så vil der alltid være en for lite...

Stoor gutt

2010-06-03T12:28:00.006+02:00

I dag hadde vi hjemmebesøk av helsesøster. Adrian hadde lagt på seg masse og veier nå 4770 gram. Ikke så værst vektøkning på to uker, vil jeg si:) Alt så visstnok fint og bra ut. Vi fikk snakket litt og ble enige om at vi ønsket en time på UNN for sjekk av hjertet. Ikke fordi vi tror at noe er galt, men mer for å kunne legge noen bekymringer til side. Kontrollen etter fødselen var ikke riktig slik jeg hadde sett for meg at det ville være, og var ikke mer omfattende enn en vanlig 3 dagers kontroll. Så jeg har kjent litt på usikkerheten etter at vi kom hjem, og realitetene som var med Nikolas og hans helsetilstand. Vi ble jo og sendt hjem med ord om at alt var bra... Og med oss nå har jeg vissheten om at det som Nikolas hadde sannsynligvis ikke vil kunne bli oppdaget på en vanlig 3 dagers kontroll..Mange lever hele livet og dør av sykdommen før den blir oppdaget. Legen sa vi ikke skulle sykeliggjøre, og at det var en grunn til å ikke gjøre omfattende undersøkelser der og da når alt så bra ut. Da hørtes det logisk ut, men i ettertid har jeg tenkt at det er viktig å friskgjøre, for min egen del... Og at det er det en slik kontroll vil handle om for meg. Å luke bort bekymringer som eventuelt ikke har noe for seg.. Jeg trenger å bygge opp en trygghet rundt Adrian sin helsetilstand slik at jeg kan våge å tenke fremtidstanker og ikke bare leve i nuet...Og for å få til det trenger jeg litt hjelp av legene..

Sommertid er hagetid

2010-05-30T19:52:00.004+02:00

Sommeren har kommet tidlig her nord, og vi er seint ute med det meste her i gården... Selvsagt og desverre.. Til sammenligning med naboenes så tomta vår ut som en gedigen slagmark når vi kom hjem. Min kjære tenåring hadde gjort en fantastisk fin jobb i drivhuset de tre-fire ukene vi gikk å trødde i Tromsø. Ingenting svinn.. Alt så helt topp ut. Han er så flink at:) Enkelte ting hadde selvsagt vokst over evne og hadde behov for å bli skåret tilbake en del, men det var ingenting han kunne gjort med det. Varmen hadde skylda og det krevdes større arbeidsinnsats for å bøte på det. Noe han også hjalp meg med. Tror det var da jeg dro på meg en infeksjon, da jeg var i drivhuset og pekte på hvor og hva han skulle gjøre.. Ikke så mye som skulle til liksom. Ennå jeg hadde masse klær på:/ jaja.. Nå har jeg knasket penicillin i 5 dager så i dag har jeg hatt en ny runde i drivhuset. Det bare MÅTTE gjøres.Tenåringen hjalp meg i dag og. Agurken og paprikaen trengte nye potter, det begynte å nærme seg krise for dem... Tomaten trenger også mer jord, men jeg må ta det litt etappevis, og får ta det utover uka.
Tok en runde i hagen. Har grovryddet tre av blomsterbedene i helga og det ser ut til at svært mye av det jeg hadde der har dødd i løpet av vinteren. Selvsagt- når jeg hadde beregnet at alt skulle få vokse seg skikkelig til denne sommeren, og bare legge til en og annen sommerblomst.. JAja... Murphys lov...
Det blir som det blir. Hagen blir nok ikke helt på høyden i år, men det blir vel ikke så værst allikevel.. Bare jeg får dumpa den hel-døde busken som står å pryder trappa vår, og som har stådd der noen måneder nå så blir det så bra så.. grøss.. Og jeg skal liksom være blomstermenneske... Hehe!

Øystein Sunde - Bleieskiftarbeider

2010-05-23T17:42:00.000+02:00

Hei

2010-05-21T00:02:00.001+02:00

Lille skatt

2010-05-19T23:52:00.002+02:00

Født kl 14.42
3860 gram og 51 cm.
En finfin gutt med masse mørkt krøllet hår..

17.mai i Tromsø

2010-05-19T08:29:00.002+02:00

Sommer i Nord

2010-05-16T16:26:00.005+02:00

Det har vært noen flotte dager her nord nå. 15-20 grader sol og nesten vindstille. Utekaffe og solings. I dag tok vi turen til Telegrafbukta å kikka på alle menneskene. Der var et yrende liv med unger som badet(av alle ting), grilling og soling.. Diesel var med på familietur. Må ha han med litt så "barnevakten" får litt avlastning(han begynte å teste tolmodigheten deres litt) og slik at han ikke tror han er blitt omplassert igjen.. Var veldig greit å se at han ikke var den med dårligst manerer blandt alle de firbente. Bortsett fra at det var forferdelig mye deilige dufter etter veien så var han eksemplarisk mens vi satt å hadde pause.. Snille gutten..

Tålmodighet er en dyd

2010-05-11T20:54:00.004+02:00

Tålmodighet er en dyd, sies det... Det har jeg fått kjenne på den siste tiden. De to siste ukene før jeg gikk ut i permisjon tenkte jeg at dette kunne aldri vare så lenge. Mengden og kraften på kynnerne samt at det kjentes som han nesten allerede var på vei ut gjorde at det virket umulig å se for seg at han skulle holdes der inne helt fram til terminen. 1.mai trodde jeg tilogmed at det var på gang... Men så feil kan man altså ta. De siste to ukene har vært svært så rolige på det området. Kynnerne har avtatt betydelig og han presser ikke på for å komme seg ut lenger, og der er ingenting mer som tyder på at dette skal være over snart. Så da får de vel rett alle de som sa at dette ble et 17.mai barn... Eller pinsebarn for den del.. Gru... Jeg sliter veldig med motivasjonen og kjenner at dette er mer en gjennomsnittlig krevende. Jeg har mest lyst til å snu ryggen til å si at jeg ikke gidder det mer. Overlate det hele til noen andre og bare si at dette får dere ta dere av; for jeg har ikke tenkt å være med på det mer... "I wash my hands of this..." Men så enkelt er det da ikke..

venteventevente

2010-05-03T20:28:00.006+02:00

Så har vi intatt Tromsø på ubestemt tid. Foreløpig har vi fått hotell til onsdag.. I dag har vi vært på unn til kontroll. Alt så fint og normalt ut; hjerterytme, bevegelser, forstervannsmengde og flow i gjennom navelstrengen. Størrelsen ble estimert til norsk standard. Så da skulle det ikke være noe grunn til bekymring... Visstnok..
Jeg har forsøkt å trø så mye rundt i byen som jeg klarte i dag.. Og, for å si det mildt.. Det var ikke mye. Det ble noen rare lett måpende blikk...Man skulle tro de ikke hadde sett gravide damer før. Men kanskje ikke i min størrelse... For å si det sånn; jeg forstår de som "gjemmer seg" hjemme de siste ukene og dagene. Det er ikke så kjempegøy når folk stirrer... På venterommet på sykehuset i dag ble jeg nesten litt provosert. Det kom inn en dame som var ommentrent så sprekkeferdig som meg og satte seg. Noen minutter senere kom det en annen dame inn sammen med sin mor og satte seg ved siden av. Hun kikket på denne høygravide damen og utbryter høyt " gurimalla, har du tre stykker der inne...??" Denne sprekkeferdige damen kikker ned og rister på hodet. Jeg så at dette var ikke noe hun syntes var morsomt i det hele tatt. Hun unnskylder seg med at det nok ikke er så lenge igjen, kanskje bare noen timer... Hun kikker bort på meg for å få litt forståelse og medlidenhet... Hvorfor er det sånn at enkelte mennesker tror de kan tillate seg å si hva de vil til en dame som er gravid. Og dette var endatil en "medsøster" som skulle til sin 18ukers kontroll(så det ut som)Når man går rundt og veier halvparten av en blåhval uten å kunne være i stand til å gjøre noe med det, man er sliten trett og føler seg ikke akkurat som miss universe; hvorfor er det da sånn at folk tror det er ålreit å trø det inn i ansiktet på damene at de synes de er digre og at det da ikke ser bra ut... Det hjelper ikke at de forsøker å kamuflere fornærmelsene bak latter og en fleipende tone. Ordene og meningene er de samme... Ville de sagt det samme til en som bare er overvektig, kanskje?? Neppe. Jeg kjente det på meg da jeg var med Nikolas, at jeg syntes enkelte var litt vel uomtenksomme og frekke, og det hendte faktisk at jeg sa i fra når jeg syntes folk oppførte seg for dårlig. Til deres store forskrekkelse. Denne gangen har jeg latt folk ture på som de vil. Jeg har liksom ikkke brydd meg så mye.. Jeg angret da jeg hadde gått fra venterommet, at jeg ikke ga min verbale støtte til den høygravide som var i samme båt som meg. Men noen ganger velger man jo å være "veloppdragen" og ikke blande seg inn. Jeg forsøker å unnskylde de uomtenksomme med at det er de med lavest selvfølelse som er styggest mot de svake.. Men ikke om jeg vet. Heldigvis er de fleste mennesker greie og høflige og vet at sånn oppfører man seg bare ikke...

1. Mai

2010-05-01T13:02:00.006+02:00

Arbeidernes internasjonale kamp og festdag.
Feiret for første gang i Norge i 1890, 120 år siden

I solidaritet med alle de i verden som ennå kjemper for ting som vi i Norge tar som en selvfølge. Det handler om menneskerettigheter og arbeidsrettigheter.

I visshet om at alt det vi har i dag i Norge ikke automatisk vil bestå om vi ikke alltid passer på og er engasjerte. Normert arbeidstid, ferie, sykelønn, lønnsøkninger og overtidsbestemmelser er ikke noe menneskerett, og der er krefter i norges land, med mange stemmer, som ønsker at våre rettigheter som arbeidstakere skal lempes på .

Derfor feirer jeg 1.mai, og derfor vifter jeg den røde fane.

Rødt som blod for det betyr kamp.
Rødt som skarlagen for det skal bety seier og festivitas
Rødt for internasjonalismen i arbeiderbevegelsen og solidaritet.

Gratulerer med dagen!

Vips så var det vinter igjen

2010-04-28T17:09:00.007+02:00

Det går smått med våren her oppe. Snøsmeltinga har gått saaaakte. Det er betydelig mer snø på tomta vår i år enn det var i fjor på denne tiden. Så når snøen igjen laver ned dag etter dag, så hjelper det liksom ikke så veldig mye på vår og sommerstemninga.Heldigvis dumpa et nytt nummer av Norsk hagetidend ned i postkassen så jeg kan drømme meg litt bort i snøføyka. Også er jeg glad jeg har drivhuset der det spirer og gror til tross for vinteren uttafor. Men også der går det smått. I fjor viste de første blomstene seg i begynnelsen av mai. Men ingen av de jeg har der i år vil vise blomster på en god stund..Det har jo heller ikke vært meningen.. Alt er nå sådd som skal sås inne. Blomstererter, sukkererter, blomkarse og ringblomster ble sådd i dag. Alt som skal prikles er priklet, paprikaen fikk litt større potter i dag og tomaten skal flytte over i ennå større potter- i morgen. Jeg trenger hjelp for å få de i de riktige bøttene de skal stå i, for det er "litt" problematisk å stå bøyd for å få det til, og jordsekken er for tung til at jeg klarer å løfte den i riktig høyde... så.. hrmf...Hater å være så avhengig av andre.. Men da skal alt være klart for å reise bort noen dager.. (eller uker...)Og alt skal overlates til tenåringen å stelle og ta vare på. gru.. spenningen blir stor for å se hva som overlever.. litt svinn må man vel regne med, men jeg håper det skal gå greit, og at vi ikke blir så lenge borte...

Inne- lek

2010-04-21T18:24:00.008+02:00

Innimellom er det bare sååååååååå kjedelig hjemme, og da er det deilig å være to....

Helt til mor og far kommer å ødelegger hele moroa med å knurre og "ordne opp" -bare fordi det skvetter litt bord og stoler...

Lengter etter sommeren

2010-04-14T20:37:00.004+02:00

Nå går vi inn i det som jeg tenker er den desidert "verste" tida på året her nord. Våren. Det som alle andre betegner som tiden når det begynner å spire å gro. Joda, det er jo fint når sola skinner, varmegradene stiger og snøen tiner og forsvinner. Det som gjør det til den verste tida er alle dagene som følger tett etter solskinnsdagene og som er fylte av snø, vind og kuldegrader. Akkurat når du føler at tela begynner å slippe taket i deg så kommer det en uke med snø og drittvær og bakken dekkes av flere centimeter av snø igjen... Og det føles som en er rykket tilbake til start. Samtidig ser en bilder sørfra med grønne plener, og trær og mennesker som soler seg og tar sine første vår-bad. Da kjenner jeg på kroppen at jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg bor her oppe.. Jeg har sagt at den dagen iberiaskogsneglene og flåtten inntar lokalområdene her da flytter jeg, for da er det ikke lenger noen grunn til å bli værende...
Jaja. Den som lever får se, pleier de å si , de gamle... Inntil videre så får man bare holde seg fast og kikke litt på vår og sommerbilder fra i fjor...

Fra hagevandring 090809

Når det nermer seg

2010-04-11T22:12:00.003+02:00

Den siste tida har det vært kort vei til det tunge og vanskelige.Savnet og sorgen. Det er nå 5 uker igjen til termindato. Dagen nærmer seg og det er ikke mulig å vente særlig lengre med forberedelsene. Ting må jo nesten være i orden når dagen kommer, når den lille skal komme. Det er vanskelig. De siste 8 månedene har vært litt som i et slags vakum. Jeg har balansert mellom nåtiden og fortiden og fremtiden og det å forholde meg til realitetene og tingenes tilstand. Jeg har på en måte følt en slags misunnelse ovenfor alle de som kan leve i en verden uten realitetene så tett. Så uforskammet uvitende og med dertil uforbeholdent "halleluja- holdning" til livet.. Jeg føler irritasjon og blir fordømmende ovenfor disse holdningene, og ser nesten nedlatende på de, uten at det er det jeg vil. Selv om jeg forsøker å la det være, så slipper jeg ikke unna.. Og jeg blir skamfull, fordi jeg vet hvorfor det er sånn, og at det ikke er de andres feil. Det er meg det er noe galt med... Erkjennelsen skal bringe meg videre...

Men nå nærmer dagen seg. Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg. Jeg våger ennå ikke glede meg skikkelig, for sist jeg slapp gleden løs så ble det begynnelsen på slutten. Bare at jeg ikke visste det før en sund senere. Samtidig sparker den lille som en kjempe og sier klart fra at han er her og på vei. Det, sammen med fysikken lar meg ikke glemme hva som står for døra.. Det å dra fram alle baby-tingene igjen gjør at alle minnene og følelsene fra da Nikolas ble født kommer tilbake. Det er sårt og trist. Når jeg går forbi bildene av ham så smiler han ekstra bredt til meg, jeg formelig hører latteren hans boble ut av bildene og jeg savner ham så uendelig uendelig mye. Alt blir så skrekkelig vanskelig... Alle forventer at alt skal være glede og fremtidshåp, så er fortiden ennå så nær og altoverskyggende, og jeg tenker at ... ja, men det er jo ikke så lenge siden... tre år, sier de det tar.. Og jeg lurer på om jeg burde ventet lenger, om jeg er klar, om jeg vil klare det og hva som egentlig vil komme når dagen er her... Samtidig vet jeg at det var rett, at jeg gleder meg til å treffe ham og holde ham...Om jeg tillater meg og våger å kjenne på følelsene... Og jeg må innse og akseptere at gleden og sorgen vil gå hånd i hånd lenge lenge ennå...

Vanskelige tema

2010-04-10T18:12:00.002+02:00

Jeg støter til stadighet på problemet "hvor mange barn har du?"Jeg føler nå at det går greit å svare at jeg har to og bare la det være med det, uten videre forklaringer. Stort sett går det greit. Så også sist kveld, der et møte med en svært lystig dame og en hyggelig festlig mann også bragte dette spørsmålet på banen. Men når man sitter til bords med folk man ikke kjenner og barn er tema så er vel de påfølgende spørsmålene uunngåelige.. Det går greit det, og.-for meg. Men dessverre er det jo ikke alle de man møter som takler det like bra. I går ble det veldig tydelig i det de påfølgende spørsmålene: "hva heter de" og "hvor gamle er de" endret stemningen rundt bordet merkbart. Det var plutselig ikke et lystig selskap men et voksent seriøst et der noen trakk seg tilbake og følte de ikke helt visste hva de skulle si mer.. Trist, men sånn er vel realiteten , antar jeg... Men jeg kan jo ikke like gjerne begynne å late som og lyve heller, bare for å holde stemninga oppe- selv om det avogtil virker fristende... Velvel.. "Sånn går nu dagan.." som vi sier her oppe...

Divhus-vår

2010-04-08T18:41:00.008+02:00

Nå har jeg fått varme i drivhuset og har satt georginene og gladiolene i jorda. Tomaten og paprikaen er kommet i gang og tre- fire sorter sommerblomster er sådd... Våren er herved i gang her i huset og... De grønne gladiolene viste sine spirer i løpet av noen dager etter de kom i jorda. Det er nå 3.våren de settes i jorda, og løkene er ca dobbelt så store som da jeg kjøpte de. Blir spennende å se hvordan de blir utover sommeren. De fleste georginene mine så ut til å ha klart seg over vinteren. De største måtte jeg dele og får forhåpentligvis noen å gi/bytte også i år. Alltid spennende med overvintringene å se hvilke som klarer seg og hvilke som ikke klarer seg. Sånn alt i alt kan jeg si at de knollene jeg har bestilt fra zimtrade ser ut til å ha klart seg greit, mens de andre fra bakker og hageglede ikke har overlevd overvintringene. Kvaliteten på knollene om høsten har vært merkbart forskjellig og dermed også overvintringsevnen. Om det har vært tilfeldig vet jeg ikke men det er iallefall min erfaring de to vintrene jeg har forsøkt overvintring av knoller.

Neste på "hageplanen" er å så noen flere sommerblomster og snart også agurk.. Puh. Håper jeg får noen til å kikke etter drivhuset når mai måned melder seg... Kan jo ikke være uten blomster bare på grunn av noen utilgjengelige uker i mai???!!

Potte om phalaeanopsis

2010-03-28T17:36:00.007+02:00

Det var dags for å gi noen av phalaeanopsisene mine nye krukker. Et par av de hadde rett og slett fått for dårlig stell i vinter så mange av røttene i krukka var blitt dårlige og de hadde utviklet tilsvarende mange nye luftrøtter. I tillegg har jeg litt for mange nesten helt likedanne og har egentlig ikke plass til alle i vinduene. Så da bestemte jeg meg for å plante tre av de i samme glasskrukke for å ha de på "skjenken".
Jeg begynte med å ta alle ut av krukkene sine, fjerne gammel bark og jord og klippe bort alle røttene som så visne og døde ut. Phalaeanopsis har seige nerver inni røttene, selv inni de som er visne, så saks eller andre skarpe redskaper er det eneste som nytter. Klipp helt inn til de friske røttene. Dette stimulerer plantene til ny rotvekst.. Så var det bare å forsøke å få plassert de inni den nye skåla. Jeg har valgt en vanlig glass-skål uten hull i bunnen. Jeg aner ikke hvordan de vil komme til å trives. Jeg ser at det kan bli utfordrende å få til å vanne "etter boka", iallefall nå til å begynne med til de har fått satt seg skikkelig, men jeg håper det skal gå bra. Jeg må jo helle vannet ut igjen ved å helle skåla nesten opp ned, så det er vel mulig det blir litt søl nå til å begynne med med bark som faller ut under vanninga, menmen. Det får stå sin prøve. Syns iallefall det ble nokså dekorativt med tre i en skål.. Så får vi se om de vil trives der..

Påske

2010-03-28T14:58:00.004+02:00

Påskestemning med påskeblomster. Finnes ikke bedre elementer for å pynte til høytidene enn blomster. Og påskeblomsten over alle påskeblomster er for meg påskeliljene. Her i snitt-utgave.. Og, ikke kjøp de billig-billige små rare buntene. En bunt med skikkelige påskeliljer som faktisk springer ut og stråler gir valuta for pengene. Påskeliljer er de eneste snittblomstene jeg vet om som helst må få stå i en vase for seg selv. På grunn av plantesaften som siver ut fra påskeliljene så tar de repern på sine kamerater hvis de blir plassert i samme vase.. Jada.. der er små "knep" for å bøte på problemet, men de virker vel så-der passe bra.. Påskeliljene er allikevel finest alene, syns nå jeg...

Mannen freste vei til drivhuset mitt i dag, så nå skal jeg ut å se om det kanskje snart blir dags å ordne klart til å fyre i gang. Tror- eller håper- den verste kulda har gitt seg for i år...

It must be loooooove

2010-03-22T22:33:00.012+01:00

Tuuuusen takk for at jeg som er SÅ liten og søt og snill bissevovv får ligge på fanget... smask!

Alt i orden...

Men vi må visst gjøre plass til en til...

Travle dager

2010-03-22T21:57:00.005+01:00

Det har vært noen travle dager de siste par ukene. Møter på møter. Politikken har tatt sin del av tiden og energien med mye styr med å få kommuneøkonomien i balanse.Der gjenstår ennå en del jobb før det hele er over for denne gang. I tillegg har jeg vært aktivt med i oppstarten av en hundeklubb i bygda.. Helt siden jeg fikk Kira, min forrige hund, for 11 år siden(eller noe sånnt) så har jeg drømt om hundeklubb i nærområdet. Vi har vært noen som har snakket om det i alle disse årene og ventet på at "de andre" skulle dra det hele i gang, og endelig var det noen som tok initiativ. Så jeg måtte jo være med på det, og torsdag i forrige uke var alle formaliteter unnagjort. Vi avholdt stiftelsesmøte, fikk valgt et styre og klubben var en realitet. Klubben har en midlertidig nettside i form av en blogg . Her kommer informasjon etterhvert. Håper det blir mye aktivitet i månedene som kommer. Til å begynne med nå inviteres folket til å være med i logokonkurranse og slagord konkurranse.. Se hundeklubbens blogg for mer informasjon og kom med forslag!!

Testet nye bloggfunksjoner

2010-03-15T13:06:00.003+01:00

Nå har jeg testet de nye bloggfunksjonene for personlig tilpassing av din blogg som moseplassen fortalte om i et tidligere innlegg. Funksjonene virker å fungere kjempebra og gjør det super enkelt å gjøre din blogg mer personlig. Du kan velge mellom en rekke ulike bakgrunnsalternativer, hvor mange spalter du vil ha, hvilke farger du ønsker osv.. Alt med noen enkle klikk. Byebye til alle html-kvaler og surr.. Følg moseplassen sine anvisninger for inlogging, lag deg en prøve-blogg som du kan forske på uten å være redd for å lage kluss... Jeg fikk nesten lyst til å endre på alt, igjen...

Forandringer...?

2010-03-07T18:24:00.008+01:00

Jeg husker at jeg, en stund etter at Nikolas døde, spurte foreldrene i et forum på nettet hvordan det å miste et barn hadde forandret dem.. Jeg vet ikke hvilke svar jeg var på utkikk etter, men jeg forventet og trodde at den grusomme hendelsen som det å miste et barn er, måtte ha forandret dem på et eller annet fundamentalt vis, og jeg ville være forberedt på hva som lå foran meg... Jeg fikk egentlig ikke de svarene jeg forventet... Sannheten er vel kanskje den at vi ikke vet.. At betydningen på livene våre kan vi ikke se på lang tid.. Ikke før jeg er gammel og har levd et langt liv kan jeg vite hva denne hendelsen egentlig gjorde med meg og livet mitt. Hvis jeg er heldig og får leve så lenge kan jeg se tilbake og kanskje si med en viss grad av sikkerhet at det å miste Nikolas gav den eller den innvirkningen på livet mitt... Men for å kunne si noe om det må jeg få perspektiv... Og perspektiv får jeg ikke før jeg får avstand. Og avstand... Vel... Needless to say.. Det kommer antakelig etter som tiden går...

Uansett.. Kortsiktig kan jeg si at ting forandret seg litt etter at Nikolas døde.. Spesielt dette med hva som virker interessant og hva som er uinteressant.. Jeg mistet for eksempel en del av interessen omkring bikkjene.. Det har alltid vært artig å holde på med dem, å se hvordan man kan forme dem, og hvor mye de gir tilbake når man gjør ting sammen som også de synes er meningsfylte.. Brukshund-sport var tidligere kjempe interessant, og ambisjonene i forhold til Diesel var der da vi hentet ham, men ble raskt lagt i skuffen. Det gav meg liksom ikke det samme mer. Jeg hadde egentlig trodd at hundene var noe jeg skulle finne like mye glede i, nettopp fordi de gir så mye tilbake. I stede ble det politikken som trådte fram som det som engasjerte meg og som gav mening.. Jeg har ofte fundert på hvorfor i alle dager politikk ble det som virket mest meningsfylt. Politikk er jo noe de aller fleste finner uinteressant og som de ofte mener ikke angår dem... Svaret er egentlig enkelt.. For meg handler politikk om mennesker. Menneskenes liv, hverdag og livskvaliteter avhenger jo av de politiske avgjørelser som blir tatt, derfor virket det også mer meningsfylt å holde på med enn mye annet.

Fortsatt er det meningsfylt med politikk. Jeg håper det skal holde framover mot valget til neste år og enda lenger... Heldigvis begynner jeg å kjenne at det er meningsfylt å holde på med Diesel igjen også. Det må være et godt tegn, får man tro... I dag var vi å gikk oss en tur på leting etter mennesker og dyr for å få litt miljøtrening..(ikke så enkelt forresten her i bygda...)Vi fant da noen.. Han var så flink at.. Han trenger masse trening nå fremover, for det å møte mennesker og dyr på tur har begynt å utvikle seg mot noe som kan bli et problem dersom vi ikke tar tak i det.. Håper bare temperaturene holder seg framover så det går an å være ute...

Mine første vårtegn...

2010-03-05T07:30:00.004+01:00

For noen uker siden sådde jeg de første frøene, og noen av de har allerede spirt. Små nusselige søt-paprika bebbiser stikker hodet opp fra jorda og venter på å bli priklet over i egne potter...De skal få vente en liten stund til.. Frøene tok jeg fra en kjøpe-paprika. De har vist seg å gi mest "for pengene" da jeg har vært uheldig med kjøpefrø til paprika. I tillegg sådde jeg pasjonsblomst; passiflora alata, og etasjeprimula; appelblossom. Pasjonsblomsten har spiretid 1-3 mnd og primulaen trengte kuldebehandling, så de lar nok ennå vente på seg.. Jeg skal ikke så så mye i år.. Blir litt mye til guttene å ta seg av når mor ikke er tilgjengelig i den travleste tida i mai.. Meeeen, det blir vel et "par-tre" sorter til antar jeg.. Når det bare lir litt utpå. Med dagens strømpriser er det ikke snakk om å fyre igang drivhuset på en god stund ennå, så jeg drøyer det...

Katteeiere-be warned

2010-02-27T18:10:00.010+01:00

Vi har hatt besøk.. Det er faktisk en stund siden vi har hatt slikt besøk her hos oss. Kira hadde gjort en god og avskrekkende jobb tidligere, men den siste tiden har vi igjen hatt den "glede" av 4- beint besøk i garasjen.... Og det er IKKE særlig pop her i gården. Det kan virke som at besøket har pågått en god stund, for katt-jækeln har pisset "overalt" i garasjen, og gnagd på Diesel sitt kjøttbein... Far er i harnisk. En ryggsekk, en barnestol plus diverse annet er gått med i besøket.. Alle katteeiere i området er herved advart: Deres 4-beinte lever særdeles utrygt om de beveger seg på vårt område... Vi er vanligvis ikke særlig fiendtlig innstilt til de små pelsdottene som tross alt hører til 4-fot familien. MEN -når de tar i bruk sine beste markerings egenskaper og sprer sine dufter over våre eiendeler, DA begynner det å bli kjipt å være katt i nr 16... Diesel og co får herved frie tøyler i alle møter med pelsdottene på tomta vår, til og med med glade oppmuntrende heiarop og kos og klapp som belønning. Da kan det være det gjelder å redde seg dem som kan. Jeg tror ikke han kommer til å stryke de med hårene, for å si det sånn. Og med et par gode positive katte-jakt erfaringer i sekken blir det nok god dreis på det, tenker jeg.. Det å være en liten flokk på to kan jo i tillegg gjøre det extra gøy... Så oppfordringen er herved klar: Hold katt-jæklene deres i bånd, eller kasterer dem omgående!!!

Dame vs tenåringsslask

2010-02-25T20:37:00.006+01:00

Det er da forskjell på en riktig Dame og en prototypisk tenåring...
Normalt ville en vel kanskje tenke at tenåringer trenger gi litt ekstra plass til enkelte kroppsdeler etter som de utvikler seg, og at dette gir seg utslag i ulike positurer. For de fleste andre vil det nok kanskje være tilfellet. Men Diesel har liksom ikke dette utgangspunktet etter diverse nedverdigende kirurgiske inngrep sist sommer. Uansett ser det ut til at det er godt å lufte litt ekstra... Spesielt etter en lang dag i buret... Jaja.. Tenåringer er og blir tenåringer.... Dina på den andre siden vet selvsagt å holde på sin femininitet ... Som det seg hør og bør for en Dame.

Bloggingdilemma

2010-02-16T17:06:00.003+01:00

Den siste tiden har jeg følt at jeg har vært litt uttafor med tanke på blogginga.... Jeg har liksom ikke vært i stand til å finne ut hva jeg egentlig vil med bloggen min..Hvilken form skal den ha, hva skal den egentlig handle om fremover... Da jeg startet den var det for å holde mine venner, familien og alle som var interesserte oppdaterte på hvordan ting sto til med oss og med Nikolas. Det var opprinnelig bare for å spare meg selv for alle telefonsamtalene og spørsmålene som fort kom til å ta mye mer tid enn det vi hadde til rådighet... Etter som livet og situasjonen utviklet seg ble bloggen en kanal for å formidle alle livets utfordringer og følelsesmessige omveltninger og utfordringer knyttet til den livssituasjonen vi var i. I tillegg til den praktiske informasjonen. Det ble en mulighet til å sette ord på vanskelige tanker og følelser og til å gi ansikt til sorgen og til livets mange sider... Så ble Nikolas borte, og etter som tiden har gått har det blitt vanskeligere å sette ord på ting. Jeg føler at jeg liksom har brukt opp alle ordene når det gjelder Nikolas. Alt har vært sagt før, og andre sier ting så mye bedre enn meg... Jeg befinner meg i en ny situasjon der jeg slites mellom sorgen og gleden, mellom håpet og forventningene og kunnskapen om realitetene i livet. Jeg kjenner vanskelighetene omkring det å være i stand til å kjenne på håpet og forventningene. Resultatet og realitetene fra sist ligger å lurer i overflaten og skremmer bort det som andre lykkelig uvitende velter seg i... Jeg synes det er vanskelig å sette ord på det fordi det hele lett blir mer negativt enn det egentlig er om jeg skal forsøke å forklare det. Det handler ikke om å psyke seg ned, eller å ikke tenke "happy thoughts". Det er ikke konstant og ensidig... Det handler mer om å ha for mye kunnskap.. For mye i bagasjen...Too much reality... Det blir rett og slett for vanskelig å forklare, kjennes det som.. For andre, og for meg selv.. Jeg ender med å leve etter en dag om gangen prinsippet, samtidig som jeg egentlig ikke gjør det...
I og med at jeg føler meg så splittet på mange områder får jeg problemer med å konsentrere meg om andre ting, jeg føler lite engasjement over slike ting som vanligvis opptar meg, og det er lite som virkelig klarer å holde på oppmerksomheten og interessen min over tid, og blogg innleggene mine lider sterkt under dette... Håper dere holder ut med meg fremover til jeg finner fram til formen jeg ønsker denne bloggen skal ha, nå når alle forutsetningene for den er så endret som det er... Plutselig en dag står det kanskje klart for meg...

Ny jobb

2010-02-16T16:37:00.002+01:00

I går begynte jeg i den nye jobben. Masse hyggelige folk, og bare nye oppgaver. En helt ny hverdag. Jeg tror det kommer til å bli veldig veldig bra. Det er en god atmosfære på arbeidsplassen og foreløpig kjennes det som det er kjemisk fritt for fagarroganse. Alle virker som å være gode kollegaer, og det kjennes veldig bra.. Selvfølgelig var den første dagen totalt uoversiktlig, lett forvirrende og uproduktiv til tusen, men det går seg til vil jeg tro. I dag har jeg faktisk gjort noe handfast. Så kan man vel kanskje ikke si at det jeg har gjort er noe særlig å annonsere desto mer, men jeg har da allikevel gjort noe:) I morgen skal jeg på kurs.

Kari Bremnes

2010-02-10T17:59:00.000+01:00

Det siste året har jeg postet flere tekster av Kari Bremnes på sidemenyen her på Hansenhuset... Bremnes er en dame jeg fikk bli kjent med musikalsk takket være Marita, tusen takk.. Det som fenger meg aller mest med dama er alle de sterke tekstene som sammen med gode melodier gjør det hele komplett...Min første Bremnes plate var 11 ubesvarte anrop, og sånn jeg ser det en fin plate å begynne med om du ønsker å bli kjent med Bremnes. Hvis noen har andre anbefalinger, så kom gjerne med de.. På nettsiden hennes kan du lese mer om dama, om biografi og diskografi. Ved å klikke på "jukeboks" kan du høre lydklipp fra ulike album...

Fantastisk matnyheter

2010-02-03T18:42:00.004+01:00

Slumpet innom en artikkel på nettet som må være midt i blinken for alle oss som vet å nyte god mat.. Nå kan vi til og med nyte med god samvittighet. Fordi:

Bacon senker kolesterolet pga høyt innhold av en-umettet fett som i olivenolje.
Iskrem stimulerer gledes senteret og gjør deg lykkelig
Pektinet i syltetøy kan motvirke kreft.
Ost er godt for tennene
Poteter er rene sunnhetsbomber
Sjokolade kan gjøre deg smartere
Kaffe= doping light fordi det øker blodgjennomstrømningen ved å utvide blodårene..
Rødvin er bra for hjertet

Så nyt godene med god samvittighet.. Bon apetit:)
Detaljene i artikkelen finner du her

hjerne-krympe-tid

2010-02-03T18:15:00.002+01:00

Hva skjer med kroppen når man er gravid? Sånn bortsett fra at magen vokser, alt lukter annerledes, man må pisse hele tiden og man får lyst på merkelige ting.. I følge Klikk.no så skjer det mye rart. Det meste hadde jeg hørt om fra før, men visste du at i tredje trimester så krymper hjernen...?
Vel.. Hva kan man gjøre... Best å lagre det slik at man kan bruke det for det det er verdt ved behov.. Kan være godt å ha en forklaring på eventuelle irrasjonelle handlinger fremover.. Hehehe.. Så får jeg trøste meg med at hjernen finner tilbake til sin normale størrelse etterpå.. Akkurat som om det hjelper da...
Jaja..

NRK puls i kveld

2010-02-01T19:27:00.005+01:00

I kveld kommer en reportasje på NRK puls om sykekfravær i kommunen her. Reportasjen kom til her etter en interpellasjon jeg hadde levert til kommunestyret og som NRK snappet opp i etterkant. Jeg ble intervjuet jeg og. Så jeg skulle være med, men jeg var for snill i kommentarene og ble klippet bort til fordel for hovedverneombudet som sa det samme som meg bare med litt sterkere ord:) Jeg var nok ikke i rette sinnstemning da de var her å filma -midt oppi historien med jordmødrene i bygda.. Det gjorde meg i grunnen ingenting at jeg ikke ble med i det ferdige resultatet... Jeg har liksom ikke vært helt på høyden sånn politisk den siste tida.. Naturlig nok... Der har vært nok av andre ting.. Men Puls blir interessant, tror jeg.... Begynner kl 1945..

Stor småfugl-død??

2010-01-31T23:44:00.002+01:00

Det var trasig resultat av fugletellingen min i helga. Tror de små har hatt det vel tøfft i vinter.. Det meste jeg så var 5 stk kjøttmeis. Ingen grønnfink og ingen svartmeis:( Det ble så dårlig resultat at jeg ikke engang orket legge det inn.. Direkte deprimerende. Og vi som har hatt masser av småfugl i hagene våre her tidligere, vi og naboene.. Jaja...

Telle småfugler

2010-01-29T18:28:00.004+01:00

Denne helga er det "telle hagefugl helg" i Norden. Vi oppfordres til å telle alle fugler som er på og rundt fuglebrettet, i hagen og/eller på hytta, og vi oppfordres til å telle på begge dagene denne helga. Du registrerer både art og antall. Det høyeste antallet en registrerer på disse to dagene legges inn og registreres på denne siden. Les mer om hagefugltellingen på samme linken.
En av målsettingene med hagefugltellinga er å sette søkelyset på hvordan klimaendringene endrer artssammensetningen for overvintrende fugler i Norge og Norden, samt å synliggjøre ornitologi foreningenes arbeid med fuglevern utad. Målet er å få med over 3000 hager i år. I fjor var det med i overkant av 1100 hager så det er om å gjøre å få med flest mulig.. I Sverige registreres det årlig over 10 000 hager i samme tellinga.
Så da er det vel bare å telle i vei..- Om det er noen småfugl som ikke har frosset i hjel her i kulingen og 17 minus, da...
Hagefugltellingen organiseres av norsk ornitologisk forening og foregår i samarbeid med hageselskapet og nettverk for miljølære.

En forsmak på våren

2010-01-28T09:35:00.006+01:00

Frøkatalogene er kommet og frøene ankom butikken for etpar dager siden.. Det gir oss drivhuseiere en forsmak på våren, og det begynner å klø bittelitt i fingrene etter jord og små grønne vekster.. Jeg skulle ikke bestille noe særlig med frø, hadde jeg bestemt iom at det står ting på plakaten i mai som gjør det litt vanskelig å følge opp drivhuset. Meeeen... vips så hadde jeg bestilt frø fra zimtrade for 350.-kr...

Spesielt falt jeg for en ny type ettårig valmue

og noen lave blomstererter. Blomsterertene skal få erstatte de tidligere blomkarsene som kålflua har spist opp de siste årene....
Så da var det bare å fylle på med litt småtteri og gode tilbud samt tomater og agurker... Cherry-tomaten sweet million som jeg forsøkte sist sommer var bare helt fantastisk god så den måtte jeg bestille om igjen. Så er det bare å vente på våren, da... Sukk...

Ny layout

2010-01-27T10:51:00.003+01:00

Syntes det var på tide med en ny layout.. Så dagene har gått med til det den siste tiden. Vet ikke om jeg er helt fornøyd hverken med fargene eller bakgrunnen. Fant liksom ikke det bakgrunns-bildet jeg var på utkikk etter. Siden jeg ikke har photoshop eller fikk det gratisprogrammet jeg trodde skulle kunne hjelpe meg til å funke, så blir det sånn inntil videre. Så får vi se hvordan det funker over tid...

De siste dagene

2010-01-20T21:26:00.006+01:00

Så var det den nest siste dagen vi hadde sammen med Nikolas... Minnene fra tirsdagen for et år siden er sterke og vanskelige.. Jeg var så ubeskrivelig sliten etter mange vanskelige dager etter hverandre.. Det pittelille håpet fra dagen før, mandag, om at kanskje kanskje dette kunne snu var borte som dugg for solen.. Så står en der som mor med sitt syke barn og vet at en har gjort alt en kan og at det ikke er mer å gi, og fortvilelsen og angsten blir umulig å holde i sjakk... Vi hadde vært der før.. I møte med de pulmonale hypertensive krisene, faren for at dette kunne være slutten.. Men alltid tidligere hadde jeg hatt en styrke inni meg.. En styrke som trengte gjennom alt det vanskelige. En indre styrke som ga meg en slags ro og en tanke om at "dette skal gå bra lille venn".. Sakte men sikkert etter rikshospitalet var denne tryggheten blitt borte..Virkeligheten var her, jeg hadde ikke lenger noen kraft jeg kunne overføre til Nikolas, jeg hadde ikke mer å gi... Og jeg gråt sammen med Nikolas denne ettermiddagen fordi det ikke var noe jeg kunne gjøre for ham, og fordi jeg nok innerst inne visste at dette var det hele, selv om jeg ikke innså det der og da... Jeg kunne nok ikke.. Og jeg grudde slik for natten... For jeg trengte søvnen, og det å sove i konstant angst for at en ikke skulle være i stand til å møte utfordringene i natten - den vanskeligste tiden, virket uoverkommelig... Men så ble natten så fin. Mot alle odds.. Nikolas sov godt og rolig til ham å være. Han hadde fin metning gjennom hele natten til tross for de små urolighetene han alltid hadde. Han slo opp øynene klokka halv 9 onsdag den 21.januar og kikket på meg, sprellet litt med bena og smilte...Metningen var på 96 og alt så fint ut, og jeg husker jeg tenkte.. Ååå- Så deilig.. Kanskje dette blir en fin dag. Men så ville han ha litt pupp før vi sto opp, sånn som han pleide. Han snudde seg mot meg og grep etter bhen min, og et minutt senere falt metningen ned til under 70 og kom aldri mer opp igjen... Det var det siste gode øyeblikket.. Det siste gode minnet...

Hele tiden lille venn... Hele tiden...

Skatten min...

Sol oppgang

2010-01-17T19:05:00.006+01:00

Fredag morgen klokka halv ni kastet solen sine lange stråler opp bak fjellene her omkring og gav en riktig følelse av soloppgang.. Ennå er det noen dager til vi ser sola her hos oss. 27 januar er det tidligste jeg har sett den her hvor jeg bor. Men hun hvisket om morgenen og sa: "nå er jeg snart her igjen...."

Ikke Tromsø heller

2010-01-15T20:36:00.004+01:00

Så fikk jeg brev fra UNN. De har ikke kapasitet til å gi meg svangerskapskontroller fra Tromsø... Sukk... Kjenner at jeg blir litt matt... Da må det bli fastlegen, da... Kjenner ikke at jeg har mer krefter til dette... Har mest lyst å drite i hele greia og bare vente å se hva som skjer i mai...

Møte med jordmortjenesten

2010-01-12T18:32:00.005+01:00

Angivelig etter å ha snakket med rådmannen ringte avdelingsjordmora meg sist fredag for å spørre om jeg kunne tenke meg å møte henne til samtale. Jeg sa meg villig til det, og valgte å gå inn i samtalen med en åpen holdning til et mulig samarbeid, til tross for de forutgående uoverensstemmelsene. Jeg valgte, selv om jeg hadde en følelse av at jeg hadde å gjøre med mer enn et enkeltmenneskes uvitenhet og uvørenhet, å holde døren åpen.. Jeg har skrevet en formell klage som jeg ikke har sendt ennå, og jeg holdt muligheten åpen for at dersom de spilte sine kort rett så ville jeg ikke komme til å sende noe klage. Da skulle jeg skrive det på kontoen til enkeltmenneskene og ikke hele organisasjonen, og sånn sett "vende det hele det annet kinn".. Under samtalen ga jeg henne til og med en mulighet til å kunne komme med en beklagelse - uten at hun behøvde si at den ene eller den andre hadde mer eller mindre rett, og uten at vi behøvde snakke om skyld for hverken det ene eller det andre. Men hun grep ikke muligheten. Hun spilte kortene slik jeg fryktet, og jeg gikk fra møtet før hun var helt ferdig med samtalen. Jeg hadde ikke mer å snakke med henne om. Hun viste ingen form for evne eller ønske om selvkritikk, selvinnsikt eller selvransakelse på noen som helst måte. Hun sa at det hele nok skyldtes vedrørende jordmor og min manglende kjemi og evne til å snakke samme "språk", og sånn hadde jo alle jordmødre det fra tid til annen... De hadde med andre ord ikke gjort noe som kunne danne grunnlag for noen som helst form for rettmessig kritikk. Det eneste det virket som hun hadde på sin agenda var å fortelle meg at det ikke hadde vært meningen å stenge døra helt til jordmortjenesten her i kommunen, og at jeg jo var velkommen dit dersom jeg allikevel ønsket det. Ærlig talt. Det kunne hun sagt til meg på telefonen, og så lenge fag- og maktarroganse synes å være det gjeldende styringsverktøy i organisasjonen så sier jeg NEI TAKK. Døra ble stengt der og da under samtalen med gjeldende jordmor sist tirsdag, og kun en unnskyldning kunne vært med på å åpne den på gløtt igjen. Når således ikke var tilstedeværende på noe som helst nivå, selv ikke om jeg la godviljen til, så tar jeg min oppfølging fra Tromsø og bruker fastlegen og legevakta om det skulle være noe ekstraordinært. Man kan lure på hvorfor de ikke synes å skjønne sitt eget beste der borte, selv ikke etter all stormen som har vært tidligere... Men sånn er det vel kanskje å sitte på sin høye hest...??

Tiden

2010-01-10T12:42:00.003+01:00

Det har vært en litt tung uke for meg dette... Fysisk har det vært som om hver en bevegelse har krevet all min kraft, og psykisk... Ja.. -vel.. Tirsdagens opplevelse satte sitt preg på resten av uka, for å si det sånn. Og det at vi nå med stormende skritt nærmer oss den siste dagen, og de minnene som den siste tiden bragte med seg hjelper ikke akkurat på. 11 januar 2009 er den siste dagen jeg har bilder fra.. Og er vel den siste dagen med riktig gode minner og gode vedvarende stunder. Den siste dagen der det var mer glede enn smerte og ubehag.. Dagene etter var av de vanskeligste i livet til Nikolas, både for ham og for oss... Jeg føler det er vanskeligere å sette ord på sorgen og savnet nå enn tidligere.. Kanskje forsøker jeg å beskytte meg selv ved å ikke rippe for mye opp i det hele..? Eller kanskje forsøker jeg å beskytte omgivelsene snarere enn meg selv ved å unngå å mase for mye om det som jeg har snakket så mye om før.. Unngå å gjøre ting som kan medføre at jeg ikke er i stand til å være med ute i samfunnet... For det vil kanskje ikke sammenfalle med forventningene til alle de der ute...Forsøke å gi intrykk av at jeg er på rett veg og klarer meg fint... At jeg er sterk og alt det der... Jeg har ikke følt det før, og heller ikke brydd meg om det, men jeg kjenner det av og til nå at det er nokså vanskelig å leve opp til forventningene innimellom.. Om det er virkelige forventninger, eller innbilte vet jeg ikke, men man må jo til stadighet minne menneskene omkring på at faktisk, det er ikke lenge siden, og- ja, dette er i grunnene en vanskelig tid... Og innimellom skulle jeg ønske jeg ikke behøvde minne de på. At de var i stand til å se og tenke selv, men innser at sånn er livet i dette samfunnet... Og for alt jeg vet... Kanskje er det noen som ser, og som tenker, men som ikke våger si noe av samme frykt som min egen...

Avvist

2010-01-05T12:44:00.010+01:00

I dag ble jeg avvist av jordmortjenesten her i bygda. På mitt første møte med dem før jul ga jeg uttrykk for de følelsene jeg satt igjen med fra forrige svangerskaps oppfølging og fødsel. Det var ikke egentlig så mye positivt å hente fra den opplevelsen, og det som hendte i ettertid med historien om Nikolas var ikke akkurat med på å forbedre inntrykket, for å si det sånn. På mitt første møte fortale jeg om dette fordi jeg ønsket at de skulle ha innblikk i hvordan jeg hadde opplevd ting, og hva de hadde å ta hensyn til...Jeg hadde ikke som mål å sette de på plass, eller å si at de ikke kunne jobben sin, men ville bare at de skulle ha kjennskap til hvilke følelser jeg satt inne med slik at de kanskje kunne klare å finne fram til en god løsning for både meg og dem i dette svangerskapet.. Nå ser jeg at dette nok ikke var en hensiktsmessig strategi. De tok det rett ut personlig. Jeg burde nok heller holdt kjeft og sett hvordan det hele utviklet seg... I dag hadde jeg ny time, og jordmor åpnet "kalaset" med en detaljert gjennomgang av fødselen. Den første samtalen vi hadde i desember gav henne grunn til å gå nøye gjennom papirene mine for å sette seg inn i hva som hadde hendt sist, sa hun, og hun fokuserte nå kun på fødselen. Dette kunne i og for seg vært en Ok begynnelse hadde det ikke vært for at det, til tross for hennes ord om at hun ikke hadde som mål å gå i forsvar, ga meg en følelse av at hun var mer opptatt av å forsvare Sonjatun fødestues handlinger på et faglig nivå enn å vise forståelse for min opplevelse av den.. Hun gjentok til stadighet at dersom jeg skulle være sikker på å føde i Tromsø så måtte jeg jo dra ditt på forhånd, og at dette var noe alle fikk beskjed om.. Denne regelen er forøvrig ny av "året", noe jeg påpekte uten at jeg fikk annet til svar enn en gjentagelse av denne regelen. En regel som jeg antar har kommet som resultat av Puls- oppslagene i NRK og det klagene til fylkeslegen resulterte i... Så avsluttet hun sin seanse med å si at dersom jeg kom dit til henne med et mål om at hun måtte bevise at dette skulle hun gjøre bedre enn de andre så var det best jeg fikk min oppfølging i dette svangerskapet fra Tromsø; For et slikt mål hadde hun ingen som helst mening om å forsøke å innfri.. Kollegialt samhold, eller faglig arroganse?? Jeg vet ikke. Særlig medmenneskelig var det iallefall ikke. Hele samtalens form gav ikke tvil om at de var mest opptatt av "å passe sin egen ræv" snarere enn å arbeide for å levere en så god tjeneste som mulig. Uansett så ble jeg dermed, med noen små setninger raskt avvist fra den lokale jordmortjenesten og den tryggheten denne er ment å skulle gi for vordende mødre i distriktet. Der var ingen vilje eller ønske om å forsøke å få det til, eller å forsøke å finne ut av hvilke mulige forventninger og ønsker jeg faktisk hadde i forhold til oppfølgingen av dette svangerskapet. Jeg sitter igjen med følelsen av at den lokale jordmortjenesten er til for personer som er strålende fornøyde og/ eller som ikke stiller kritiske spørsmål, og jeg begynner å forstå hvilke følelser disse mødrene en har hørt om i media i forhold til Sonjatun fødestue må sitte inne med, og hvorfor de føler at belastningene har vært ekstra tung å bære.. Selv når jeg begynte å gråte og spurte henne om hvorfor hun oppførte seg på en måte som ikke sto i stil til det hun påsto var målet med tiraden, var hun ikke istand til å se at hun kanskje hadde framtonet seg noe uklokt... Hun bare fortsatte i samme dur...
Ja, jeg kan kanskje oppfattes som kravstor, men jeg føler ikke at jeg er urimelig. Mitt møte med helsevesenet og sykehus de siste årene har heller ikke gitt meg følelsen av å være urimelig. De som har vært profesjonelle og trygge på sine faglige kunnskaper og evner(så å si alle jeg har møtt i sykehus-sammenheng unntatt en stk hjelpepleier) har tvert imot gitt meg tilbakemelding på at jeg har vært en som har stilt krav, men som har vært god å samarbeide med. Jeg er fullstendig klar over menneskenes begrensninger som også finnes hos de som jobber i helsevesenet, og forventer meg ingen supermenn. Jeg forventer tvert imot at dersom jeg støter på personer som ikke takler de utfordringene de blir stilt ovenfor skal være så ærlige å si at "dette er for mye for meg", "dette føler jeg ikke jeg har kompetanse til å ivareta på en god måte", og dermed helst i samarbeid med meg finne fram til en løsning som jeg som pasient føler er en god løsning. Å dytte det hele over på "pasienten" ved å si at dersom DU kommer hit med SLIKE krav så kan du bare dra en annen plass er mildt sagt forkastelig.. Og det til og med uten at pasienten i det hele tatt har fått anledning til å si noe selv om mulige potensielle krav eller forventninger.. "Vi har nemlig gjort alt etter boka", så dette får noen andre ta seg av. Jeg har forståelse for at dette kunne være en vanskelig sak for jordmora jeg henvendte meg til. Men den måten hun valgte å løse det på har totalt stengt døra til den lokale jordmortjenesten for meg, og det gjør det hele ekstra vanskelig å takle. Spesielt med tanke på de utfordringer jeg vet dette svangerskapet kommer til å gi meg. Er vi ikke alle mennesker med alt det som følger av følelser, subjektive oppfatninger og positive eller negative samarbeidsevner basert på det en kan kalle kjemi... ? Krever ikke en jobb i helsevesenet en visst evne til empati? Og burde ikke utfordringene en støter på i et yrke fremme et ønske om å stadig bli bedre, snarere enn å føles som kjepper i hjulene? Jeg stiller spørsmålstegn ved hvilken kultur som regjerer i gitte lokaler når en som pasient med en vanskelig historie og et vanskelig utgangspunkt blir møtt på denne måten, og om fødestua med denne kulturen i det hele tatt er verdig videreføring. Dersom en ikke er i stand til å takle alle de aspektene som er gitt å dukke opp i det arbeidet en har valgt, også de negative, bør en kanskje stille spørsmålstegn om kompetansen og tjenesten er av en slik art at den er til det beste for befolkningen. Og dersom den ikke er det.. Har den da egentlig livets rett??

Året som gikk

2010-01-01T14:17:00.006+01:00

Iskalde vinterkvelder og mye fritid som en har hatt i romjula har gitt mye tid til å kikke på TV. Denne tv- tida av året er fylt med årskavalkader av alle mulige slag; nyhetsåret, idrettsåret, vær-året, kulturåret, naturåret osv osv osv... Vanligvis skipper jeg slike program. De er egentlig intetsigende og nokså uinteressante i mine øyne. Men en dag var det rett og slett ikke annet å gjøre enn å se på TV, og jeg ble sittende å se nyhetsåret 2009... Ettersom hver måned ble presentert i kavalkaden slo det meg at de to største nyhetene i mars og april 2009 hadde gått meg hus forbi.. Hva? Hadde det skjedd et digert jordskred? Jordskjelv i Italia? Når jeg tenker meg om så tror jeg nok det er mye som har gått meg hus forbi det siste året, iallefall første halvdel.. Naturlig nok, vil kanskje noen si..
Man kan si at de siste to-tre årene har hatt sin egen tidsregning når det kommer til livet mitt.. Jeg har tatt meg i det flere ganger.. Dere vet hvordan hjernen sorterer minner og hendelser inn i en kronologisk rekkefølge som gjør det mulig å tenke tilbake på ting og si at det eller det hendte for tre år siden, eller fem, eller ti.... Det var en stund, til jeg ble obs på det, at jeg alltid bommet med to år... Det som hendte for 5 år siden var i mitt hode en hendelse som inntraff for 3 år siden.. "5 år?? SÅ lenge siden... " Jeg har ikke mistet disse årene.. De er ikke borte. De er bare tatt ut og satt inn i sin egen tidsregning... De har ingenting med verdenssamfunnet å gjøre, eller historiske hendelser av allmenn interesse.. De er en egen tid.. En tid der andre uvesentlige ting ikke teller med. Der andre ting ikke eksisterte eller var av interesse.. : En tid for Nikolas og en tid for alt annet... Sånn var det jeg levde livet så lenge han var hos oss... : "Alt annet kan vente... Det er nå denne tiden er. Det er nå den må leves, så kan alt det andre komme en annen gang... " Så kort og så intenst...
Og så ble dette året liksom begynnelsen på resten av tiden for alt det andre... Det er vel begynt, kan man kanskje si, men det spørs om det egentlig er kommet igang, selv om en smiler,diskuterer, går på jobb og fremstår som sterk og på rett veg.. En er igjen over i en ny tidsregning, men er nok fortsatt ikke over i alle de "andres".. Også vil kanskje noen føle en trang til å si at "joda, det tar tid, men ting blir bedre og lettere etterhvert"; og alle slike flåsete ting som en føler en må si for å "trøste", eller om enn bare for å si "noe", fordi stillhet og taushet føles verre for den som står der... Ja. det kan så godt være at tiden leger alle sår... Men jeg tviler egentlig på sannheten i slike utsagn, det har jeg sagt noe om før.... Og akkurat nå så er det faktisk helt uinteressant og nesten provoserende å få det servert.. Nesten så det avviser, fornedrer og bagatelliserer savnet og sorgen som ennå eksisterer i fullt monn- om ikke hele tiden, og kanskje på en annen måte innimellom, men som ennå trenger fullt rom og anerkjennelse, selv om det jo- for de aller fleste omkring, er en evighet siden... Som om ordene skal få meg til å senke skuldrene, legge sorgen til side og "se fremover"; For der blir jo alt så mye bedre... Joda.. Jeg vet at det er ment godt, og jeg er takknemlig for det... Men som regel er det bedre med en klem, en varm tanke, eller en annen medmenneskelig gest... Det gir en aksept og en forståelse på en annen måte i en tid der man er ekstra følsom.. En tid som er mer evigvarende enn det en kan komme til å tro når en står der på utsiden midt i sin egen tidsregning og eget liv og ønsker å hjelpe... Det er som frasen "kondolerer"... Det innbyr til avstand snarere enn nærhet, og er vel ikke det vi mener selv om vi ikke tenker over det der og da når vi i mangelen på de "riktige" ordene velger et vilkårlig et...