Ny layout, samme blogg

Ja, du er kommet rett. Nikolas my angel er atter igjen blitt til Hansenhuset. Velkommen inn. Håper du føler deg som hjemme...

søndag 31. mai 2009

Those things we long for..

Some dear friends of ours had a baby a few days ago... A beautiful baby girl.. I'm so happy for them. I believe they've been longing for this for a while...

It stirred up some feelings in me. I never anticipated this reaction..It wasn't there at first.. And I didn't see it coming. It lurked up on me like a snake and stroke at a weak moment...

All these things a baby represent; the family, the hopes and dreams of the future, the unconditional and overwhelming love... All these things we no longer have.. And I miss him so much.. The emptiness he left behind feels impossible to fill. And it is so hard to handle... And I cry. I cry for the broken hopes and dreams. I cry for all the things we never got to do... He never got to play with our neighbours kids, run barefoot on the lawn, pick strawberries in the garden... We never got to hear him call out for mummy and daddy and Jim, we never got to see him take his first independent steps... And I've been back in the last day of his life.. Feeling the pain and the suffering over again. Regretting things, wishing I could to do it differently... It feels like the puzzle is broken.. All the bits and pieces I've been struggling so hard to put in place is now laying about... I'll have to do it over again... And I don't feel like doing it... I just want to hide.. Maybe it will all go away...

lørdag 30. mai 2009

Det gror over


Blomstrene i drivhuset begynner å bli skikkelig utålmodige. Dessverre har det ikke vært mulig å holde temperaturen lav nok på grunn av at det ble en smule overfullt--kremt.. Siden agurken og paprikaen ikke vil ha under 14 grader ble det hele svært vanskelig. Resultatet er at tomaten ennå står i alt for små potter og alt for trangt og temperaturen i hele drivhuset har vært på 15-20 grader kontinuerlig. Dette fordi jeg ikke fikk delt av i kald og varm sone, slik jeg hadde planlagt. Så nå er løvemunn i full blomst og skriiiker etter å få mer jord og næring, skaugumbegonia blomstrer for fullt og alle krukkeplantene står som sild i tønne og strekker seg oppover. Jeg hadde håpet at det skulle bli mulig å plante ut i neste uke, men værmeldingen de neste 10 dagene sier kaldt-kaldt -kaldt og regn-regn-regn... Det melder ned i 2 grader om natten, så jeg vet ikke om jeg våger å ta sjansen på å plante de ut... Tirsdag i denne uka sluddet det- med samme værmelding, så sannsynligheten for at det kommer sludd i neste uke er absolutt der... Da er det store spørsmålet: Skal jeg våge å plante de ut og dekke med fiberduk, eller bør jeg plante de over i større potter, eller skal jeg ta sjansen på at de klarer seg slik de er fram til det blir bedre vær, sånn forhåpentligvis en gang midt i juni???Jeg MÅ snart få ut noen planter uansett på grunn av grønnsakene... Forbanner Nord Norge og snø og kaldvær og dritt og.....@ **{}!!!!~~ Det hjelper så lite at de bader i sjøen i Oslo-området....

fredag 29. mai 2009

Laaaang dag på jobb

I dag ble det en laaaaaaang og ekstremt hektisk dag på jobb. Begynte klokka 9 i dag tidlig og gikk rett på første dekorasjon. Sto å lagde dekorasjoner og buketter kontinuerlig fram til klokka 15.. Kun 15 minutter pause.. Så var det kunder helt fram til stengetid. Sjefen spanderte middag før vi dro til gartneriet for å gjøre klart det siste som måtte gjøres før plantesalget tar til på tirsdag. Det vi trodde skulle være to timer overtid viste seg å vare helt fram til klokka 22.. Så nå er jeg litt "slakt" her... Var hjemme å henta hundene før vi dro å spiste middag. De var med å lå i bilen/satt utfor bilen å så på oss. Ekstremt eksemplarisk var de. Dina var løs og lå i bagasjerommet -som var åpen, hele tiden. Kun en gang stakk hun avgårde etter en katt, men kom med en gang jeg ropte. Diesel satt som et lys å kikka på oss, fastbundet i slepekroken. Når han ble lei hoppet han inn i bagasjerommet å la seg. Ikke en lyd fra noen av dem på alle de timene de ventet; og de lå fint i bilen selv om folk gikk forbi... Gamle fru Hagan forelska seg selvsagt i Dina. Alle som treffer Dina synes å falle pladask for hennes sjarmerende vesen... Tok hundene med inn når vi hadde kaffepause, og Dina satt ved sin nye venns føtter og fikk maaaange kakestykker... Diesel holdt på å bli tatt av musefella da han skulle nappe til seg agnet på tur ut... Ellers oppførte de seg veldig godt inne på pauserommet og -hele tiden.. Flinke hundene:)

torsdag 28. mai 2009

Sånn er det å leve

Sånn er det å leve
Når man er som en fjær i vinden

Åh- som jeg ønsker så gjerne
å ligge i ro på den kalde sten,
å kjenne den trygghet som finnes på jord

Men vinden fører meg høyt i det blå
rundt og rundt i voldsomme kast
Til regnet brått slår meg til jorden
og alt kjennes vått og kaldt

Åh- som ejeg ønsker så gjerne
å sveve høyt i det blå
rundt og rundt i livlige kast.

Sånn er det å leve
Når man er som en fjær i vinden
Prisgitt de voldsomme krefter

onsdag 27. mai 2009

Eric Clapton

Kvelden i dag har gitt meg god tid til ettertanke. Været er surt og kaldt, og det ryktes at det skal være slik gjennom hele pinsehelga.. Hundene maser og vil ut, men jeg har satt de i bur og sitter med en god kopp kaffe og lytter til musikk. Satte på CD'n jeg satte sammen etter at Nikolas døde. Den ene låta er en utrulig god Clapton låt, som jeg ikke hadde oppdaga før i denne sammenhengen. Jeg har hørt en hel del på Clapton opp gjennom årene, men denne låta; "River of tears" har simpelthen ikke vekket min interesse før.. Det er ikke teksten som fengsler meg, men gitaren og den sugende rytmen, helheten. Den får meg til å lukke øynene og bare nyyyyte.... Anbefales virkelig på det varmeste..

Travelt



Jeg hadde visst glemt hvor hektisk livet kan være. Kan ikke helt forstå at det skal gå an å leve i et slikt tempo.. Jeg som har vært vant de siste månedene til å ha all verdens tid til ettertanke og til å slappe av... Syns det går i ett om dagene.. Mandag måtte jeg bruke hele ettermiddagen på å vaske huset. Det så rett og slett ikke ut her. Kom hjem fra jobb og lagde middag og rett på vaskebøtta til utpå kvelden. I dag var det å spise, ut med hundene, dusje og på møte. Så kom en venninne over og hjalp meg med å drikke opp rødvinsflaska jeg hadde åpnet på lørdag. Og vips så var det natt..

I morgen. Da skal jeg gjøre ingenting.... Tror jeg... Var på gartneriet på jobb i dag og gjorde klart til plantesalget starter i neste uke. Uffamej det var skittent. Men det ble ryddig og rent.. Det er så utrulig fint i veksthusene nå, før salget starter. Fullt av blomster overalt så det riktig tyter ut av alle bordene... En fryd for en blomster- elsker.. Vanligvis pleier det å være litt sånn "stille før stormen" på denne tida, men folk blir mer og mer utålmodige og vi hadde mange kunder som var innom, til tross for at det liskom ikke er åpnet ennå.. Jeg husker tilbake for noen år siden. Da var det ingen som plantet noe før st.hans... Hm.. Disse klimaendringene... hehe.. Kan ikke si at jeg klager på akkurat det, da.. Men jeg tror ikke snø-faren er riktig over ennå, jeg...

søndag 24. mai 2009

Hva vi gjorde i London


Den første dagen gikk med til å oppleve det vi kunne av Arsenal fotballklubb. Først brukte vi noen timer på Addidas- shop og Nike-Town på jakt etter de optimale fotballskoene før turen gikk til Emirates stadium og Arsenal-museum... Desverre hadde Arsenal bortekamp denne helga, så vi fikk ikke sett kampen, men vi fikk vært der, og lært litt Arsenal historie. Nyttig for oss som ikke kan så mye(les: meg).

Dag 2 var søndag, og da var det Market- dag. Jeg hadde satt som mål å komme meg på Camden marked, og sånn gikk det.. Det var et eldorado for alle som liker retro, rocke effekter, gamle ting og litt sånn "burlesque".. Morsomt å ha vært der, men kjøpte egentlig ingenting. Var litt redd for veska mi og for kameraet, så jeg tok ikke noe særlig med bilder. Jim observerte et par stykker som fulgte litt vel godt med...

Når vi hadde gjort unna Camden dro vi ned til sentrum igjen og tok oss en tur på picadelly sircus. Været var veldig ustabilt med regn og vind og nokså ufyselig innimellom, så vi tok oss en tur på Kino og så Star Trek.. Kanskje ikke det man tenker man skal gjøre når man er i London, menmusical og teater er liksom ikke helt vår greie, så...

Mandag gikk vi gjennom Hyde park og til science museum. Var innom Harrods og kikket på alt det exklusive som var der, og tok turen tilbake til Addidas shop og Nike-Town i oxford street og fikk kjøpt fotballsko. Spiste og dro til hotellet. Utslitte etter en lang dag med mye gåing.

Den siste dagen dro vi på shopping-tur. På jakt etter de riktige butikkene, med mål om å få brukt litt penger og kjøpt noe. Jeg hadde til da kun kjøpt et par sko. Vel.. Som sist da jeg var i London fant jeg selvfølgelig ingenting, og endte opp med nok en veske... Så da hadde jeg jo masse penger å bruke på tax-free shoppen på flyplassen.. Hehe..


4 dager i storbyen var i grunnen nok. Vi fikk sett det meste, egentlig. Selvfølgelig er der hundrevis av museumer som sikkert kunne vært intressante nok, men det er virkelig ikke så om å gjøre med det. London er nok en by man kan dra til mange ganger, og fremdels ha masse å se. Vi skal dra igjen, men da bare som voksne, tror jeg. Og få oppleve litt britisk pub og ute-liv. Med en tenåring på tur så syntes vi det ikke passet med det denne gang... Og når man kan reise fra Tromsø tur retur London for 1000kr, så behøver det ikke bli så lenge til neste gang heller...
Posted by Picasa

Fuchsia

Nå blomstrer også "Happy Wedding day"!! Hurra! Endelig åpnet knoppene seg. Jeg har ventet og ventet. Knoppene så så små og puslete ut i begynnelsen, og jeg tenkte at huff, dette blir da ikke slik jeg hadde sett for meg. Men så brukte de laaang tid på å vokse seg store, og ble akkurat slik jeg var blitt lovet av de søte damene i Norsk Fuchsiaforening.. Store fine blomster, ca 7-8 cm i diameter.. Håper de 4 stiklingene jeg tok begynner å vokse, så blir det noe å ha med på plantebytte i hagelaget om noen uker...
Posted by Picasa

lørdag 23. mai 2009

10 000 treff

I dag passerte telleren 10 000 treff på Nikolas my angel..... Og det bare siden februar...

Tusen takk til alle som leser. Jeg er ydmyk, litt stolt og svært takknemlig for at dere kommer innom såpass ofte.. Det betyr mye.

Tusen takk:)

Ny gammel jobb

Onsdag fikk jeg tilbud om full stilling i blomsterbutikken der jeg jobbet tidligere. Der jeg har vært ekstrahjelp i det siste. Jeg takket selvfølgelig ja til det.

So; as from the 2nd of june I'm once again a full time "florist"(or at least a salesperson. Selling flowers among other things...) Just as I was 6 years ago, before university.. I feel lucky. really.. Even if it's not what I had in mind when I left the very same job in 2003, I always said I might be back in the floral business again. The reason I left back then was that I was so dreadfully bored. I wanted to do something totally different. And going to university, studying.. It was great. I loved it. But the office job.. It didn't turn out to be what I had expected.. I don't really know what I expected. I ended up missing the very thing I was so fed up with in my old job.. The service part. The people. Not to mention the creative part. So. I'm very pleased that my old boss wanted me back and that the she actually got an opening at such a convenient time..

Jeg fikk selvsagt ikke den prosjektleder- jobben jeg hadde søkt på. Heldigvis, kan man vel si. Det var nok for tydelig at jeg egentlig ikke ønsket den. Når man kommer på intervju med den instillingen jeg hadde så bør man ikke få jobben, for å si det sånn. Var på to intervjuer(til en sekretær jobb og) med samme innstilling. Vel. Jeg fikk jo da ingen av jobbene. Selvsagt..
Jeg hadde en idé tidligere, at jeg skulle søke på de jobbene jeg kom over i Tromsø, og at jeg skulle satse på å være ukependler en periode dersom jeg fikk jobb der. Men det var noe som ikke føltes riktig med den tanken, selv om jeg insisterte på å holde fast i den.. Selv om jeg jo ønsker å bruke utdannelsen min som tross alt har kostet nær 300 000 kr, så føler jeg nå at det kommer i andre rekke.. Naturlig nok, vil vel de fleste si. Perspektivet skifter. Jeg opplevde det da pappa døde, og det er selvsagt sterkere nå. Livet er så skjørt.. Vi vet ikke om vi skal få bli 90, 35, eller 1 dag gammel.. Ingen vet hva morgendagen bringer. Om jeg skulle falle om å dø om et år og se tilbake på livet. Hva ville jeg syntes hadde vært viktig. Hva ville familien min ment hadde vært viktig.. Hva ville jeg ønsket å ha gjort annerledes. Og hvilke valg ville vært gode. For meg, nå, så er det selvsagt familien min som er viktigst.. At jeg får være sammen med guttene mine.. Å skulle være borte hver uke i et år nå føles helt galt. Jeg har prøvd det. Vært ukependler. Jeg vet hvor mye jeg mister. Hvor mye jeg går glipp av som jeg ikke vil gå glipp av. Snart drar jo Jim sin vei og.. Flyr ut av redet, klar til å stå på egne ben. 3 år går så skrekkelig fort... Jeg vil være sammen med ham nå, så mye jeg kan. Så kan jeg gjøre alt det andre senere.. Dersom det er tid.. Det er så mye annet trist og som skjer for tiden i tillegg til det med Nikolas, så vi trenger å være sammen.. Tiden er så viktig, føler jeg.. Jeg kjente på det da Nikolas ble syk.. Hvor viktig tiden var, og hvor viktig det var at jeg brukte tiden rett. Jeg valgte å bruke all min tid på ham. 24 timer i døgnet hele den tiden vi hadde ham hos oss.. Jeg sa det til sykepleierne på sykehuset som innstendig ba meg gå å hvile meg. Å sove.. At det kunne jeg gjøre en annen gang. Nå var det Nikolas sin tid... Og vi var som ett, jeg og han.. Aldri lengre fra hverandre enn en time. Maks to på det lengste. Foruten riksen... Og hvor viktig det har vært for meg i ettertid. At jeg valgte slik jeg gjorde, og at vi fikk all den tid vi kunne få, sammen... Så jeg er glad for at jeg har fått "jobben min" tilbake. At jeg kan få være her sammen med guttene mine. De viktigste i livet mitt. Og at jeg kan få lov å jobbe sammen med mennesker jeg kjenner og som betyr noe for meg og at jeg i tillegg kan få lov å bruke mine kreative evner... Så søker jeg selvsagt på de jobbene som passer utdannelsen min her i området, dersom det skulle dukke opp noe, og dersom det er interessant nok.

torsdag 21. mai 2009

Back again..


Så var vi hjemme igjen. Det var en fin tur med masse deilig by-liv. Mennesker og kø alle veier. Akkurat som forventet. Vi fikk gjort alt vi hadde på planen og ennå litt til. Leilighets -hotellet vi bodde på var meget bra. Været var ok, og humøret holdt seg hele turen uten de helt store sammenstøtene. Så alt i alt en vellykket tur.. :)
Posted by Picasa

fredag 15. mai 2009

London

Fikk meg en skikkelig forkjølelse på tur hjem fra Tromsø på mandag.. Den sitter ennå i. Onsdag var jeg skikkelig elendig når jeg kom fra jobb. Fikk tilbud om jobb og hadde ikke råd til å si nei, selv om kroppen skrek at den ville være på sofaen hele dagen. Men jeg holdt ut. Var helt ferdig når jeg kom meg hjem og brukte ettermiddagen til å ligge under dyna i senga. Kvelden ble tilbringet på sofaen... I dag har det vært litt bedre. Eller det vil si, jeg har ikke hatt tid til å kjenne etter. Måtte ut i drivhuset å flytte rundt på ting og potte om noen tomater som hadde strukket seg litt vel mye. Sommerblomstene måtte få litt mer luft omkring seg for å ikke bli for slengete, og for at det skulle bli litt enklere å vanne.. Spesielt nemesia og småkrage har det med å bli lange når de står for tett, ifølge gartneren jeg har jobbet sammen med... Så da var det å forsøke å finne ut en måte å få mer plass. Tror jeg må flytte en del ting ut i drivbenken etterhvert, men de får klare seg inni drivhuset over helga. Naboen skal passe vekstene noen dager nå, for i morgen etter jobb kjører vi til Tromsø. Tidlig lørdag morgen drar vi til London på en liten etterlengtet familie-ferie....

Så nå blir det noen dager blogg-stopp.. Forhåpentligvis har jeg fått noen fine bilder når jeg er tilbake på onsdag... Til da: Ha en finfin helg, og en flott 17.mai feiring.

tirsdag 12. mai 2009

Tilbake fra Tromsø

Det gikk egentlig veldig bra i Tromsø. Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Var inne på barneavdelinga å avleverte flolan-pumpene. Dessverre var det ingen kjente på vakt.. Det var ikke tungt i det hele tatt.. I grunnen så har vi jo ikke vært så veldig mye der. Kanskje to uker til sammen.. Vi var jo for det meste på nyfødt intensiven da vi var på UNN i desember-januar 07/08.. Litt rart å tenke på at vi ikke har vært inne på nyfødt siden den gang.. Hadde egentlig vært greit å vært der en tur.. Menmen. Det er vel som John sier: vi må jo bli ferdige med de en gang og... Jeg vet ikke om jeg er helt klar til å være ferdig med de ennå, men kanskje det er sånn at jeg aldri blir ferdig...? Så jeg bare må tvinge meg? Det er kanskje noe med det som legene og sykehuset representerer som gjør at jeg føler det slik.. Håpet. Forventingen om forbedring. Minnene om livet. Forståelsen for det en har opplevd. Muligheten til å dele opplevelsen med noen som har vært med hele veien. Som forstår og vet hva vi snakker om... Det er alltid så vanskelig å komme seg bort fra den følelsen jeg får når jeg har vært på sykehuset, eller vært i kontakt med dem. Sånn som det var når vi hadde vært i Oslo. Jeg ble sittende fast i et følelsesmessig kaos som jeg ikke klarte å forstå og som jeg både ville ut av og ikke ville ut av på samme tid.. Etter Oslo var følelsen intens og altoppslukende.. Jeg kjenner det litt nå og. Kanskje var det godt at jeg ikke traff på de menneskene i Tromsø som jeg så inderlig ønsket å treffe. Kanskje var det godt at jeg klarte å motstå fristelsen til å gå å kikke etter de. Kanskje ville kaoset vært større da..

Revmatologen hadde ikke så mye nytt å fortelle, egentlig. Hun lovte meg å finne ut av den nyeste forskningen når det gjaldt kombinasjonen av graviditet, bekhterevs og medisinene jeg bruker. Det merkelige var at da jeg først spurte om medisinene så sa hun det jeg hadde blitt fortalt tidligere; at bruk i 3.trimester ville kunne medføre lukking av ductus. Og det var det hele, liksom. Men da jeg sa jeg hadde lest om farene med kardiovaskulære misdannelser ved bruk i første trimester nikket hun og det virket som at hun kjente til det...? Jeg fortalte kort om vår historie og hun anbefalte meg å unngå medisiner helt dersom vi skulle finne på å forsøke igjen.. Så skulle hun altså oppdatere seg på forskningen og gi meg beskjed.. Værsågod å bli lite klok på det.. Sier nå jeg. Den som lever får se...

søndag 10. mai 2009

En slitsom uke

Det har vært en lang og nokså slitsom uke, i grunnen.. Jeg har jobbet hele uka som lærer på ungdomsskolen. Jobben har vært grei, den, det er ikke det. De siste dagene følte jeg til og med at det gikk nokså bra. Men det har vært slitsomt. Jeg føler meg litt som en tygd skosåle.. Mange nye ting å forholde seg til har tært litt på en allerede små sliten sjel... Fredag var vi på tur hele dagen med 9ende, og jeg var helt utslått når jeg kom hjem. Ungdommene var kjempegreie så det gikk veldig fint. Men det ble alt for mye frisk luft på en gang i tillegg til fysisk aktivitet litt over det jeg er vant med... Så var jeg og hjalp til med vår- showet på kvelden. To og en halv time tok det, var ikke hjemme før halv ti på kvelden. På jobb på blomsterbutikken på lørdag. Hjemme et par timer før det bar ned på samfunnshuset for å overvære begivenheten. Hjem å skifte når vi var ferdig med å rydde, og ut på "byen". Jeg kjente både fredag og lørdag at det hadde vært litt mye stress. Magen slo seg vrang. Jeg har hatt det før. I forbindelse med eksamen... En sånn verkende smerte i maven.. Nesten så en skulle tro det var magesår..

Til uka har jeg noen dager fri, slik det ser ut nå. Det skal bli absolutt nydelig og deilig å slappe av litt å få tid til ettertanke og ro.. Jeg tror jeg trenger det litt nå. Mandag skal jeg til revmatologen, så da går hele dagen til reise og noen timer i byen.. Men tirsdag og onsdag har jeg ingenting på planen, før det er jobb igjen på butikken på torsdag og fredag.. Egentlig oppdaget jeg at jeg hadde møtedag på fredag.. Har jo sagt ja til å jobbe, og jeg vet ikke om jeg har råd til å gå på møte, så jeg må kanskje melde forfall...

Jeg kjenner jeg trenger tid til å tenke. Tid til å tenke på Nikolas. Jeg har snakket om det før. At jeg må ta meg tid.. Det kan kanskje virke rart at jeg sier det. At jeg behøver å ta meg tid til å tenke på ham. Det jeg mener er at jeg må ta meg tid til å kjenne på at jeg savner ham. Virkelig kjenne på savnet og sorgen. Det er det jeg mener når jeg sier jeg må ta meg tid til å tenke på Nikolas. I hverdagen når alt er hektisk og man flyr fra det ene til det andre, så dytter en bare savnet og sorgen til side hele tiden. For jeg treffer jo på det hele tiden. Når jeg ser en liten to-åring som smiler og ler sammen med mammaen sin, eller jeg åpner et skap eller en skuff der Nikolas sine ting er, eller ikke er lenger, fordi jeg har ryddet det bort, eller jeg ser en reklame på tv for Hipp barnemat... Det passer seg ikke å grine i alle sammenhenger, og ikke er det sånn at jeg vil det heller, så man dytter det til side. Tenker på noe annet. Og så, etter som tiden går, så kjenner jeg det i maven.. Det bygger seg opp for hver gang jeg dytter det til side.. En uro. Et ubehag. Jeg blir rastløs.. Den siste uken har jeg også dyttet den følelsen til side. Kanskje er det den jeg kjenner i magen nå.. som har tatt en litt annen form..? Derfor skal det bli godt med litt fri... Noen dager til ettertanke.. Men først skal jeg på UNN. Det gruer jeg meg til. Det var så vondt å gå i gangene der da vi var innom for noen uker siden. Vi trillet så mange turer der. I alle korridorene, fram og tilbake, i alle etasjer... Og i morgen må jeg også innom avdelingen for å levere noe utstyr vi har hatt liggende.. Jeg gruer meg...

Vår -Show

Lørdag 9.mai var det vår -show i bygda. 9a hadde tatt initiativ til show med moteoppvisning, utlodning og utstilling for å vise hva som finnes i bygdas butikker med tanke på konfirmasjonstida vi er inne i. Fredag ettermiddag var vi å ordnet til et utstillingsbord fra butikken der jeg har jobbet litt i det siste. Det ble nokså fint, og dekoratøren hadde laget mange søte små "dekorasjoner" til utstillinga.. Artig syns jeg det var at de hadde valgt å bruke pelargonia og begonia for å vise at det også går an å bruke hageblomster..

Som takk for at vi ekstrahjelpene stilte opp og hjalp til både før og etter så fikk vi bli med på felles middag på kvelden og fikk spandert både mat og drikke. Det var koselig. Ca 30 av de som var med å arrangerte/hadde visning på showet hadde meldt seg på til middagen ..God mat, god drikke og god stemning rundt bordet.

Mannekeng-oppvisning av både klær og gardiner..
Mange hadde tatt turen. Samfunnshuset var nesten fullt.. All ære til 9A som tok seg bryderiet med å arrangere og skape litt liv i bygda.. Håper det ble mange kroner til klasse-kassa.
Posted by Picasa

torsdag 7. mai 2009

Løk i år??

Vel. Det ser ut til at i hvert fall en av de mange hundre tulipanløkene jeg satte i høst kommer opp.. La oss bare håpe den faktisk begynner å blomstre også. Jeg er veeldig spent. Det er alltid så spennende med løk. At man må gå i mange måneder å vente før en kan få se hva det blir av de.

Snart er all snøen borte foran huset, og om ikke altfor lenge kan vi begynne så smått å rake plenen.Tror jeg venter en stund før jeg rydder blomsterbedene. Blir nok ennå noen frostnetter.

Påskeliljene jeg satte på kirkegården for noen uker siden ser ut til å trives veldig godt. Blomstene hadde vokst i størrelsen etter at de kom ut, og de så ikke ut til å ha tenkt å gi seg ennå. Temperaturen har nok vært perfekt.

Satte noen blad- stiklinger av streptocarpus for en tid tilbake. De er blitt til noen aldeles nusselige små vrifrukt-babyer. Så får vi håpe jeg ikke dreper dem før de rekker å bli store...
Bilde av en i blomst..

onsdag 6. mai 2009

Lengsel

Om dagene går
Om vinden blåser
Om fuglene synger sin gledessang

Om blomstene blomstrer
Om solen skinner
Så er ikke det slik det var en gang

Som langsomme timer
Som evige drømmer
som søvnløse netter av alle slag

Som rastløse føtter
Som sorgtunge hjerter
Slik gnager min lengsel hver eneste dag

Takk kjære for Stunder
Takk kjære for tiden
Takk kjære for varme og dunmyke kinn

Takk kjære for gleder
Takk kjære for minner
De smerter og varmer i hjerte og sinn...



...

mandag 4. mai 2009

Vår i Nord

Det er på denne tiden av året at kontrastene er størst i dette landet med tanke på vær og årstider. Sør i landet er blomstringen i full gang, og gresset er blitt grønt. Slik ser det ut bak huset i hagen vår. Det har vært innsjø her noen dager nå. Forhåpentligvis slipper isen snart, så vannet forsvinner. Inntil husveggene er det iallefall bart og mot veien er det bare noen mindre snøflekker igjen. Jeg håper bakken nærmest veggen snart tiner såpass at jeg kan stikke spaden i jorda. Klør veldig i hagefingrene nå...

Heldigvis begynner de første blomstene å vise seg i drivhuset. Jeg måtte toppe noen av de som jeg ikke ville ha i blomst riktig ennå. Men denne duft- pelargoniaen som jeg kjøpte på hagemessen har noen yndige små rosa blomster som selvfølgelig får komme fram nå. To av fuksiaene mine og den rosa zonale pellisen står også i knopp og viser at det er håp for sommeren i år... Skal vise bilde når de begynner å blomstre..

Inne har jeg for første gang, ikke bare klart å la være å ta livet av, men jeg har til og med klart å få blomster på st.paulia. En hel liten bragd til meg å være, som har det for vane å pine disse "hårete" småttisene til den sikre død..

Phalaenopsisene mine står igjen i knopp.. Det lønner seg å holde ut med de triste blomsterstilkene etter at orkideen har blomstret av. Nye knopper stikker fram på den gamle stilken..

Glem alt dere har hørt om "et eggeglass med vann i uken". Gi en real gjennomskylling av vann under springen når røttene inni potta begynner å bli grå på farge. Etter å ha hatt potten under springen pleier jeg la den renne av seg litt før jeg gir gjødselvann. Heller på en god dæsj og lar det overflødige renne av før jeg setter de tilbake i potteskjuleren. Jeg gjødsler stort sett hver gang jeg vanner i vekstsesongen (feb-okt). De blomstrer i månedsvis...

Min erfaring er og at vanlig blomstergjødsel ikke gir like god blomstring som orkidegjødsel. Jeg pleier å blande ut ferdig å ha på brusflaske. Så er den klar når jeg trenger den og jeg slipper å få så mye svinn..

søndag 3. mai 2009

De 100 første dager...

Så var de 100 første dagene unnagjort... Mine 100 første dager som englemamma.. De verste 100 dagene i mitt liv. Mitt hjerte bryter ennå i tusen biter, lille venn. For jeg savner deg så fryktelig, skatten min.. Det er som en evig strøm som samles bak et stengsel... En strøm av følelser. Framkalt av ulike hendelser, inntrykk og minner. Når det har samlet seg for mye, kjenner jeg at hjertet er så tungt at det ikke klarer å holde mer.. Så faller det i tusen knas.. Og alt bare flommer. Som en demning når den bryter..Det går ikke å stoppe det. Ikke før det er tomt... Og alt bare er stille. Stille og tomt. Så uendelig tomt.. Og man reiser seg og fortsetter. Dag etter dag. Til det skjer igjen.. Noen ganger går det raskt. Noen ganger går det lengre tid.. Og slik vil det alltid være lille venn.. For det mangler en bit i demningen som aldri kan erstattes...

100 dager.. Det er så populært for tiden å oppsummere de første 100 dagene... Jeg tror ikke jeg er klar for å gi en fullstendig rapport. Ikke ennå. Det er for mye uro, og alt er fremdeles for nært til at jeg klarer å få et perspektiv.. Det eneste jeg kan si er at de siste 100 dagene har vært ekstreme. Uendelig lange, vonde og ubeskrivelig krevende på alle måter...

Jeg låner noen ord fra President Obama.. På en måte beskriver de litt hvordan det er:
"I think we're off to a good start, but it's just a start... So we have a lot of work left to do. It's work that will take time, and it will take effort..."
En dag er man kanskje der at man har levd så lenge med det at det blir en mer naturlig del av livet, og av en selv. En del man klarer å finne harmoni med. Og en velter kanskje ikke over ende mer på samme måte. Man klarer kanskje å finne balansen på nytt.. Men det er ennå et stykke igjen...

fredag 1. mai 2009

Morbus Bekterev

Bekhterev er en kronisk betennelsesaktig leddsykdom som hovedsaklig angriper bekkenet, ryggen og brystkassen. Mange får betennelser i senefester. De vanligste symptomene er smerte og stivhet i ryggen, ofte i lenderyggen og opp mellom skulderbladene. Ryggsmertene kan av og til ha et isjiaslignende preg, med utstrålende smerter ned til bena.Noen får betennelse i øyets regnbuehinne og smerter i øyet. Samt betennelse rundt de angrepne ledd. Ledd som ofte angripes ved Bekhterev er de små leddene i ryggsøylen og leddforbindelsene mellom bekkenet og korsbenet. Også senefester og beinhinner i brystkassen, langs ribbena, leddforbindelser i skuldrene og i kjeveledd kan angripes. Ikke sjelden kan Bekhterev, som nevnt, kompliseres med revmatisk betennelse i større ledd som hofter og knær. I likhet med leddgikt er Bekhterev oftest en kronisk sykdom som varer i flere år og ofte livet ut. Vi kjenner foreløpig ikke til noe medikamenter som helbreder denne sykdommen, all behandling av Bekhterev pasienter har som siktemål å lindre smerte og bedre funksjonsevnen.www.revmatiker.no

Jeg begynte å få symptomer på slutten av 90-tallet. Gikk i flere år uten at de fant ut hva det var.. Lang historie kort: Jeg fikk endelig fastsatt diagnose i august 2008, etter tre år med en "sannsynlig" diagnose... Jeg har symptomer i skuldre, ryggsøyle, brystkasse og hofter. Nedsatt bevegelse i rygg og brystkasse med dertil problemer med pust under store fysiske anstrengelser. Til tross for dette så har det gått relativt bra, i grunn. Til nå. Men innimellom har jeg noen kraftige betennelser i hofter og i ryggen.. De siste ukene har vært nokså ille innimellom. I dag har det vært en slik dag.. Kjente litt i hofta i går og i morges da jeg gikk med hundene, men det var liksom ikke noe å bry seg så mye med.. Vet ikke om jeg kledte for lite på meg da jeg var på 1.mai frokosten.. Ble stående ute å prate med damene en god stund før jeg kom meg hjem.. Kjentes ikke så kaldt ut, egentlig, men ettermiddagen og kvelden har vært bortimot uutholdelig. Hadde problemer å komme meg inn og ut av bilen, og det har vært så jeg nesten ikke har klart å håndtere hundene. Diesel er nokså brå og løper og hopper på meg, som den valpen han er.. Selv når jeg sitter klarer han å løpe i føttene på meg. I tillegg vil han ikke la Dina være i fred, så jeg må drive å dra han bort rett som det er.. Han veier 30 kg alt og er tung nok å dra på når jeg ikke har vondt, for å si det sånn.. Ikke klarte jeg å gå noe særlig lang tur med dem i dag, så Diesel har kjedet seg veldig nå i kveld. Dermed har jeg vært nødt til å gjete ham med alt han har gjort av rampestreker.. Det er så jeg må rope når det kjennes som verst, og tårene spruter.. Jeg blir så sliten av smertene. Forskjellen nå fra tidligere er at smertene stråler mer, og virker som de er mer omfangsrike. Fra å ha vært lokalisert til et spesielt punkt i hoften strekker det seg nå fra midjen og til midt på låret... Det er så deprimerende at sykdommen synes å ha utviklet seg ytterligere, og jeg ser ikke lyst på fremtiden.. Spesielt deprimerende er det å tenke på at jeg har disse problemene til tross for at jeg har vært aktiv de siste ukene. Uten at jeg føler at jeg har vært overaktiv... Gått to rolige turer med hundene hver dag og syklet til jobb et par ganger... Jeg er redd det skal begynne å hemme meg i jobbsammenheng. Jeg har mest lyst til å grave et stort hull å bare forsvinne ned i det... Hadde jeg vært hund hadde det bare vært å avlive meg tvert...

11 mai skal jeg til revmatologen..Nå skal jeg ta meg noen tabletter og gå å legge meg...