...det kan bare lillebror....

Den siste tida er det tegneblokka og fargestiftene som er den mest vanligste aktiviteten her hjemme. Bortsett fra lekekomfyren som han fikk til jul da, hvor det er blitt bakt og servert kaker hele romjula. Den siste tida har småen tydelig forsøkt å forklare hva han tegner... Bæ, som jo er sau var det førte han sa han hadde tegnet, og nyttårsaften tegnet han visstnok også pappa... Han er jo bare helt skjønn når han stolt viser fram sine kunstverk og sier "bæ", og nikker haka helt ned i brystkassen når vi spør om det virkelig var det han mente... Jada, jeg vet... jeg er ikke inhabil i det hele tatt, bare bittelitt facinert....

Det er en herlig alder ett og et halvt... :)

Romjulsdrøm

Du skulle vøri fire år i romjula
og hadd en litjbror som ga deg en klem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel a bæssmor hem.
Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da hadd en jo en bror i treidde klasse
som rødde væg så dom fekk gå i fred.
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå -
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dokk klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål “Godkvell, godkvell”.
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
“Så kom det julbokk åt en stakkar lell!”
Du skulle vøri fire år i romjul
og julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Fritt etter Alf Prøysen

Telte de deg...?

Du skulle vært 4 år,lille venn... Løpt rundt i skogen og lekt i trærne. Hjulpet lillebror med duploen og bygd de høyeste tårnene sammen... Kranglet om storebrors oppmerksomhet og tid og sittet på hvert sitt kne på mammas fang. Hvor fort tida går..4 år.. Og de har allerede glemt.. De andre. '

Fra Nikolas

De sitter der og ler og kommenterer hvor mange år det er mellom barna våre. Og de teller deg ikke med. "dere ventet sannelig lenge".... "er det ikke rart å ha så mange år mellom...?" Jeg orker ikke forklare. Orker ikke minne dem på. 14 år er jo også lang tid, men kanskje ikke like "unaturlig". .? Det er ikke tiden mellom som føles rart og vanskelig. Det er den tomme plassen. Jeg kan ikke la være å undres om de hadde sagt det samme dersom du hadde vært her og løpt omkring. Men de teller deg ikke med.

Mennesker er dumme. Noe annet er det ikkeå si...Elskede lille venn. Jeg bar deg i 24 måneder. Du lyste for oss gjennom alle dine utfordringer de 15 månedene du fikk her på jorda.. Du teller min kjære. Hvordan kan de la være...

Kjøkken- bli ny

Før

OG etter

Bildet er fra ferieturen til Edinburgh i 2009

Vi pusset opp kjøkkenet i sommer. Det var litt styr mens det sto på, og det mangler noen lister i taket. Jeg har fått bedre skapplass og mer praktiske skap- løsninger. IKEA hadde alt jeg behøvde til en rimelig penge.. Sånn relativt iallefall. Mannen invisterte i skikkelig belysning som gjorde susen og satte en skikkelig spiss på det hele...  Alt i alt: Jeg må si jeg er knakende fornøyd og har ennå ikke funnet noe jeg angrer på. Kjøkkenet er virkelig blitt nytt og nå er det faktisk så koselig å sitte der at jeg kan finne på å tilbringe tid der utenom når jeg spiser. 

I en park i Stockholm

Landesorg

Det er over en uke siden nå.Det er ennå så en ikke helt kan fatte at det går an. I lille fredelige Norge skulle det altså også finnes en sinnsyk galing... Ja, jeg vet det nok ikke er den riktige medisinske eller den politisk korrekte betegnelsen på denne personen -hvis navn ikke fortjener å nevnes. Men hvilken annen beskrivelse passer egentlig på en som skyter og dreper tieravvis av ungdommer på den mest kaldblodigste måte, uten å vise et snev av anger hverken der eller senere. Unge mennesker i begynnelsen av livet som kun ønsker å fremme fred og solidaritet i verden? Jeg synes det må være greit å drite loddrett i de korrekte betegnelsene: Det finnes nemlig ingen annen beskrivelse som kan fortelle hva jeg mener om denne mannen annet enn å si at han må være sprøyte gal.

Jeg sto på OBS- på tur hjem fra en uke på ferie den 22, da en veninne ringte og lurte på om jeg hadde sett på nyhetene.. Jeg kjente at jeg ikke tok det inn over meg. Jeg distanserte meg. Sa ja og ha og klarte ikke helt forstå hva som skjedde. Jeg gikk til tv avdelingen også på nyhetssendingen fra regjeringskvartalet. Det var sureallistisk og sinnsykt. Som i en film. Det stakk ikke gjennom beskyttelsesveggen min... Jeg gikk til kjøkkenavdelinga og kikka på grytekluter.. . Vi reiste med flyet hjem den ettermiddagen. Hørte noen snakket om skyting på Utøya.. Jeg tenkte det var et undelig sammentreff at noen skulle skyte på hverandre akkurat i dag.. Tenkte ikke hvor Utøya egentlig var..Hva Utøya egentlig var.. Resten av historien kjenner vi...

Det var ikke før jeg så bildene av de som hadde overlevd og som kom hjem til Tromsø noen dager senere at jeg virkelig kjente på kroppen hva som hadde skjedd.. Da holdt ikke beskyttelsen lenger. Og jeg gråt for første gang over det som hadde skjedd; Over smerten og redselen som de som hadde vært der måtte ha følt. Over sorgen og fortvilelsen til de mødre , fedre og barn som har mistet en av sine kjæreste... Over råskapen og grusomheten i hele hendelsen, over den forferdelige lange veien tilbake til hverdagen, og for at livet aldri mer blir det samme igjen for de som er igjen...

Må de alle finne styrken inni seg selv til å takle det slik at de kan finne veien framover igjen...I sitt eget tempo...

Sommerdager