Vips så var det vinter igjen

Det går smått med våren her oppe. Snøsmeltinga har gått saaaakte. Det er betydelig mer snø på tomta vår i år enn det var i fjor på denne tiden. Så når snøen igjen laver ned dag etter dag, så hjelper det liksom ikke så veldig mye på vår og sommerstemninga.Heldigvis dumpa et nytt nummer av Norsk hagetidend ned i postkassen så jeg kan drømme meg litt bort i snøføyka. Også er jeg glad jeg har drivhuset der det spirer og gror til tross for vinteren uttafor. Men også der går det smått. I fjor viste de første blomstene seg i begynnelsen av mai. Men ingen av de jeg har der i år vil vise blomster på en god stund..Det har jo heller ikke vært meningen.. Alt er nå sådd som skal sås inne. Blomstererter, sukkererter, blomkarse og ringblomster ble sådd i dag. Alt som skal prikles er priklet, paprikaen fikk litt større potter i dag og tomaten skal flytte over i ennå større potter- i morgen. Jeg trenger hjelp for å få de i de riktige bøttene de skal stå i, for det er "litt" problematisk å stå bøyd for å få det til, og jordsekken er for tung til at jeg klarer å løfte den i riktig høyde... så.. hrmf...Hater å være så avhengig av andre.. Men da skal alt være klart for å reise bort noen dager.. (eller uker...)Og alt skal overlates til tenåringen å stelle og ta vare på. gru.. spenningen blir stor for å se hva som overlever.. litt svinn må man vel regne med, men jeg håper det skal gå greit, og at vi ikke blir så lenge borte...

Inne- lek

Innimellom er det bare sååååååååå kjedelig hjemme, og da er det deilig å være to....



















Helt til mor og far kommer å ødelegger hele moroa med å knurre og "ordne opp" -bare fordi det skvetter litt bord og stoler...

Lengter etter sommeren

Nå går vi inn i det som jeg tenker er den desidert "verste" tida på året her nord. Våren. Det som alle andre betegner som tiden når det begynner å spire å gro. Joda, det er jo fint når sola skinner, varmegradene stiger og snøen tiner og forsvinner. Det som gjør det til den verste tida er alle dagene som følger tett etter solskinnsdagene og som er fylte av snø, vind og kuldegrader. Akkurat når du føler at tela begynner å slippe taket i deg så kommer det en uke med snø og drittvær og bakken dekkes av flere centimeter av snø igjen... Og det føles som en er rykket tilbake til start. Samtidig ser en bilder sørfra med grønne plener, og trær og mennesker som soler seg og tar sine første vår-bad. Da kjenner jeg på kroppen at jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg bor her oppe.. Jeg har sagt at den dagen iberiaskogsneglene og flåtten inntar lokalområdene her da flytter jeg, for da er det ikke lenger noen grunn til å bli værende...
Jaja. Den som lever får se, pleier de å si , de gamle... Inntil videre så får man bare holde seg fast og kikke litt på vår og sommerbilder fra i fjor...

Fra hagevandring 090809

Fra hagevandring 090809

Fra hagevandring 090809

Når det nermer seg

Den siste tida har det vært kort vei til det tunge og vanskelige.Savnet og sorgen. Det er nå 5 uker igjen til termindato. Dagen nærmer seg og det er ikke mulig å vente særlig lengre med forberedelsene. Ting må jo nesten være i orden når dagen kommer, når den lille skal komme. Det er vanskelig. De siste 8 månedene har vært litt som i et slags vakum. Jeg har balansert mellom nåtiden og fortiden og fremtiden og det å forholde meg til realitetene og tingenes tilstand. Jeg har på en måte følt en slags misunnelse ovenfor alle de som kan leve i en verden uten realitetene så tett. Så uforskammet uvitende og med dertil uforbeholdent "halleluja- holdning" til livet.. Jeg føler irritasjon og blir fordømmende ovenfor disse holdningene, og ser nesten nedlatende på de, uten at det er det jeg vil. Selv om jeg forsøker å la det være, så slipper jeg ikke unna.. Og jeg blir skamfull, fordi jeg vet hvorfor det er sånn, og at det ikke er de andres feil. Det er meg det er noe galt med... Erkjennelsen skal bringe meg videre...

Men nå nærmer dagen seg. Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg. Jeg våger ennå ikke glede meg skikkelig, for sist jeg slapp gleden løs så ble det begynnelsen på slutten. Bare at jeg ikke visste det før en sund senere. Samtidig sparker den lille som en kjempe og sier klart fra at han er her og på vei. Det, sammen med fysikken lar meg ikke glemme hva som står for døra.. Det å dra fram alle baby-tingene igjen gjør at alle minnene og følelsene fra da Nikolas ble født kommer tilbake. Det er sårt og trist. Når jeg går forbi bildene av ham så smiler han ekstra bredt til meg, jeg formelig hører latteren hans boble ut av bildene og jeg savner ham så uendelig uendelig mye. Alt blir så skrekkelig vanskelig... Alle forventer at alt skal være glede og fremtidshåp, så er fortiden ennå så nær og altoverskyggende, og jeg tenker at ... ja, men det er jo ikke så lenge siden... tre år, sier de det tar.. Og jeg lurer på om jeg burde ventet lenger, om jeg er klar, om jeg vil klare det og hva som egentlig vil komme når dagen er her... Samtidig vet jeg at det var rett, at jeg gleder meg til å treffe ham og holde ham...Om jeg tillater meg og våger å kjenne på følelsene... Og jeg må innse og akseptere at gleden og sorgen vil gå hånd i hånd lenge lenge ennå...

Vanskelige tema

Jeg støter til stadighet på problemet "hvor mange barn har du?"Jeg føler nå at det går greit å svare at jeg har to og bare la det være med det, uten videre forklaringer. Stort sett går det greit. Så også sist kveld, der et møte med en svært lystig dame og en hyggelig festlig mann også bragte dette spørsmålet på banen. Men når man sitter til bords med folk man ikke kjenner og barn er tema så er vel de påfølgende spørsmålene uunngåelige.. Det går greit det, og.-for meg. Men dessverre er det jo ikke alle de man møter som takler det like bra. I går ble det veldig tydelig i det de påfølgende spørsmålene: "hva heter de" og "hvor gamle er de" endret stemningen rundt bordet merkbart. Det var plutselig ikke et lystig selskap men et voksent seriøst et der noen trakk seg tilbake og følte de ikke helt visste hva de skulle si mer.. Trist, men sånn er vel realiteten , antar jeg... Men jeg kan jo ikke like gjerne begynne å late som og lyve heller, bare for å holde stemninga oppe- selv om det avogtil virker fristende... Velvel.. "Sånn går nu dagan.." som vi sier her oppe...

Divhus-vår

Nå har jeg fått varme i drivhuset og har satt georginene og gladiolene i jorda. Tomaten og paprikaen er kommet i gang og tre- fire sorter sommerblomster er sådd... Våren er herved i gang her i huset og... De grønne gladiolene viste sine spirer i løpet av noen dager etter de kom i jorda. Det er nå 3.våren de settes i jorda, og løkene er ca dobbelt så store som da jeg kjøpte de. Blir spennende å se hvordan de blir utover sommeren. De fleste georginene mine så ut til å ha klart seg over vinteren. De største måtte jeg dele og får forhåpentligvis noen å gi/bytte også i år. Alltid spennende med overvintringene å se hvilke som klarer seg og hvilke som ikke klarer seg. Sånn alt i alt kan jeg si at de knollene jeg har bestilt fra zimtrade ser ut til å ha klart seg greit, mens de andre fra bakker og hageglede ikke har overlevd overvintringene. Kvaliteten på knollene om høsten har vært merkbart forskjellig og dermed også overvintringsevnen. Om det har vært tilfeldig vet jeg ikke men det er iallefall min erfaring de to vintrene jeg har forsøkt overvintring av knoller.

Neste på "hageplanen" er å så noen flere sommerblomster og snart også agurk.. Puh. Håper jeg får noen til å kikke etter drivhuset når mai måned melder seg... Kan jo ikke være uten blomster bare på grunn av noen utilgjengelige uker i mai???!!