Intuisjon

Det er rart hvordan enkelte mennesker synes å ha en fantastisk evne til å ta de riktige valgene. Hvordan de evner å føle på forhånd hvordan ting vil ende eller utvikle seg. De sier kvinner har en særlig god intuisjon.. Nok et område jeg ikke deler med mine kvinnelige artsfrender.. Intuisjonen er elendig.. Iallefall når det gjelder mitt eget liv. Jeg anser meg selv som en realistisk person som normalt sett ikke har overdrevne forventninger til noe som helst. Noen vil nok påstå at jeg er pessimistisk. Men det er ikke riktig. Det er ikke slik at jeg tenker at det alltid vil gå galt. Jeg er bare nøktern og ser som regel at der er flere mulige utfall av de ulike hendelsesforløpene, og erkjenner at vi kan ikke vite på forhånd med sikkerhet hvordan ting vil ende... Men noen få ganger har jeg kjent på meg at dette kommer til å gå bra. Ting kommer til å ordne seg så "lett som bare det". Og alltid har det endt med et gedigent mageplask... Første gang jeg husker at jeg var virkelig optimistisk i forhold til noe var da jeg valgte å flytte hit, 18 år gammel.. Ung og naiv var jeg nok, og jeg tenkte at jeg var en utadvendt person som kom til å finne meg kjempegodt til rette. Jeg kom til å få et like godt nettverk her som jeg hadde i Hammerfest på et øyeblikk, for det var jo i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi noe annet... Selvsagt gikk det ikke slik. Jeg vet ikke om jeg ennå har fått meg et like stort nettverk her som jeg hadde i Hammerfest...

Nå er det dette med jobb som ser ut til å gå skeis.. Jeg fikk jobben som prosjektmedarbeider i 2006.. Ble gravid med Nikolas og tenkte at det hele var perfekt. Det gjorde jo ingenting om jeg ikke hadde jobb å gå tilbake til, for det kom til å ordne seg så lett som bare det etterhvert..."Alt ordner seg for snille jenter" som Sigrun pleide å si... Så står jeg her nå da. Uten jobb i et arbeidsmarked som stinker.. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å bekymre meg for sånt, men det føles egentlig nokså forferdelig å ikke vite hva som skjer framover. Jeg kjenner at jeg ikke takler det særlig godt.. Usikkerheten. Sannsynligvis har det sammenheng med min mentale tilstand forøvrig.. Jeg er nok ikke på langt nær så sterk ennå som det jeg var.. Selv om jeg later som... Det føles som å kave rundt i tykk tåke. Jeg kan ikke se mer enn noen meter foran meg, og det jeg ser gir meg ikke den tryggheten jeg trenger.. Jeg ser en sti, men den er smal og jeg vet ikke hvor den vil lede meg. Jeg tør ikke følge den for kanskje fører den meg bare lenger ut i uføre.. Det kjennes som det tryggeste er å rote rundt i den sirkelen jeg allerede har tråkket opp. Den er kjent og jeg vet hva som er her. Samtidig vet jeg at det er ingen framtidig løsning. Jeg kan ikke leve i denne sirkelen så veldig lenge. Her er ikke mat nok og vann nok til å fø meg over lengre tid.. Noen måneder til, kanskje. Tør jeg vente så lenge? Hva om tåka ikke har lettet ennå da.. Stien jeg ser nå vil komme til å forsvinne om jeg venter.. Vil det dukke opp en ny? Hva om jeg velger å følge den smale stien og jeg ledes ut på ville veier. Hva om tåka letter når jeg er langt ut på stien og jeg da ser at der er en bedre vei, men at den da er for langt borte til at jeg kan velge den... ? Hva om jeg velger å vente og tåka ikke letter og der ikke dukker opp noen ny sti...??

Bildet tok jeg i høst i skogen bak boligfeltet her. Et av mine favorittbilder...

Intervju

2. dag som lærer gikk litt greiere. Brukte noen timer på kvelden i går for å forberede meg litt. Lese gjennom det de skulle gjøre og sette meg litt inn i det. Dermed føltes det som jeg hadde litt mer kontroll på det hele. 2 timer engelsk og en time gym samt to timer matematikk, fag-dag.. Litt famling og prøving blir det nok fremover, men det føltes bedre i dag. Kanskje vil jeg synes det er gøy og når jeg blir varmere i trøya. Gymtimen gikk fint. Kanonball. Alle var så flinke og aktive i timen atte. Kjente at det var gøy med matematikk igjen.

Var på intervju i dag til den jobben jeg nevnte tidligere . To søkere var det, og vi var begge til intervju. Det er en 60% stilling i ett år som prosjektleder. Så får vi bare se om jeg klarte å gjøre et godt nok intrykk. Svakheten min her er vel kanskje at jeg har svært lite kunnskap om fagfeltet. Kvinner og rus. Eneste interessen jeg har er politisk, og det er vel ikke akkurat hjertesak heller, selv om jeg anser det som viktig sak politisk.. Jaja. Spørs hva de vektlegger da. Får vel vite iløpet av neste uke, forhåpentligvis..

Mannen dro på fjellet i dag. Kjørte ham til skuterløypa slik at jeg fikk ha bilen. Han skal være til mandag, sannsynligvis.

Leeerraar!!

Puh. I dag var første dag som vikarlærer. Huhei hvor det gikk ... Gruet meg veldig i går kveld og i dag tidlig. Men det gikk vel forsåvidt nokså greit. Var litt som å kaste seg utfor skrenten uten helt å vite hva som var i skråningen og nederst, for å si det sånn. Litt humpete var det såvisst. Men jeg kom meg hel ned... 8 og 9 klasse.. Selvfølgelig ble jeg utnyttet til det fulle, og lurt sikkert ørten ganger av elever som skulle snike seg unna osv.. KLarte tilogmed å miste etpar stykker en liten stund. Men de dukket opp igjen... Og hva kan man egentlig gjøre når elevene nekter å gjøre det de har fått i oppgave?? Man kan jo ikke trykke ordene inn i hodet på dem heller.. Og ikke visste jeg om årsaken til at de ikke giddet å gjøre noe.. Var det fordi de hadde lese og skrivevansker eller var de bare late?? Føltes unektelig kaotisk ut innimellom med elever som turna rundt i klasserommet. Hehe. Menmen, Fikk da litt ro, innimellom. Må bare øve meg litt, tror jeg.. I morgen er det engelsk og GYM av alle ting. Hehe-- Jaaada. I neste uke er det nesten full timeplan... Så får vi se om dette er noe for meg, da...

For lite plass??

Som så mange andre hagegale mennesker så har jeg selvfølgelig klart å overvurdere plassen jeg har i drivhuset. Eller det vil si... Jeg undervurderte overlevelsesevnen til knollene mine som jeg hadde på overvintring, plus at jeg fikk noen flere begonia enn beregnet og noen gladioler jeg hadde glemt at jeg hadde tatt vare på så. Vips.. Smekk-fullt av store potter med diverse.. Jeg var nødt til å skru opp temperaturen i den innerste delen av huset når jeg flyttet tomaten og paprikaen ut. Alt annet bare spratt i været, selvfølgelig. Det gjorde for så vidt ingenting til å begynne med for de sto å sturet litt i og med at temperaturen hadde vært såpass lav. Men nå måtte de ut av varmen, rett og slett. Begoniaen hadde strukket seg veldig og var allerede begynt å blomstre.. Litt i tidligste laget, for å si det sånn. Men pytt.. Lurer på om jeg kanskje skulle forsøkt å toppe den. Men jeg vet ikke helt hvordan den vil takle det... Problemet er nå at jeg ikke får plass til alle småplantene. De trenger å komme seg i litt lavere temperatur for ikke å bli lange og slengete.. Samtidig er grønnsakene små og trenger ikke riktig all den plassen de har til rådighet ennå. Så jeg må finne på noe lurt.. Har flyttet det som var mest kritisk, så får jeg sove på hva jeg skal gjøre med resten til i morgen. Det har meldt bra vær så det kan bli en fin dag å jobbe i drivhuset.

Først må jeg med dyrene til veterinæren. Diesel har en lei øreinfeksjon. Skal samtidig få sett på øynene til Dina, om hun trenger antibiotika.. Det renner.. Blir vel en tusnlapp på det kan jeg tenke meg.. Ugh.. Kjipt når man er blakk i utgangspunktet, men sånn er det. Godt man har litt "gammelpeng"...

Vårløsning.

Snøen tiner i full fart, og det er vann overalt i skogen. På kirkegården tiner graven til Nikolas fram litt etter litt. Det så så trist ut der. Sand og gjørme overalt. Og blomstene som ble lagt ned etter begravelsen var ikke noe pent syn. Fikk rydda det som var tint fram, og kjøpte noen påskeliljer som jeg satte foran korset. Det ble straks litt bedre.. Måtte kjøpe tre slik at det dekket over en del av sanda. Håper det tiner så mye nå at vannet kan begynne å renne bort slik at det blir mindre gjørmete.. Skoene sank langt ned i sanda... Jaja... Gleder meg til jeg kan begynne å plante og lage det fint for ham i hagen hans...

Gravsteinen er forresten bestilt og forhåpentligvis kommer den tidlig... Jeg er så spent på hvordan den blir.

Årets første

Tok årets første Ludefjell -tur i kveld.. UGH. En av tingene jeg liker minst med Nordreisa er terrenget her.. Vel er det fint å se på, og fin utsikt på toppene og alt det der. Men jeg må låne et uttrykk fra en tidligere nabo som delte mitt syn- mon tro om det var derfor han flyttet?: "jeg liker å bli sliten langsomt". Sånn sett passer Finnmark med Klubbukt og omegn meg ypperlig. Der kan man gå i timesvis uten å være i fare for å drepe seg selv, og man kan få lov å bli sliten langsomt og dermed nyte turen. Her på Storslett er det 100 meter fram og så 400 meter rett opp..Forferdelig plagsomt å være nødt til å kaste seg rett på klatring når man er kald, og alt bare blir vondt og jævli... Jeg har funnet en plass her i nærområdet hvor stigningen er litt snillere, og der trafikken er lavere enn "autostradaen" opp her. Ennå ligger snøen for tykk, så jeg må ta til takke med autostradaen enn så lenge. Liker ikke helt det her varde- maset som har forårsaket en meterbred vei opp lia. På toppen av fjellet står det to stein varder som alle skal opp til minst to ganger i døgnet, og de konkurrerer om å gå flest ganger i løpet av en sesong.. Dermed blir det vanvittig med trafikk og slitasje på naturen akkurat i dette området. Fint for de som liker sånt, og fint for de som trenger en slik motivasjon til å gå på tur. Bevares. Men det passer ikke for meg. Alt maset ødelegger liksom naturopplevelsen, synes jeg. Så derfor går jeg min egen vei når jeg kan og når jeg føler for det. En av grunnene til at jeg bor her i gokk er jo nettopp muligheten til å gå i urørt natur og nyte roen og kunne ta fri fra alle menneskene når jeg trenger det. Når jeg vil være sosial så går jeg i byen eller på kafe eller noe sånt... Når jeg går i marka vil jeg nyte naturen og naturopplevelsen. Det er ikke det at jeg er en einstøing. Går jo gjerne på tur sammen med andre og, men alt til sin tid. Det er så mye mas og jag i samfunnet, føler jeg. Konkurransen preger alle andre deler av livet. Jeg synes ikke den hører hjemme i naturopplevelsen. Ikke hos meg. Noen ganger trenger jeg litt "fri" fra mas og jag. Jeg trenger å få lov til å være bare meg uten noen form for forventing eller krav. Uten å behøve å ta hensyn og leve opp til andre menneskers normer og regler.. Når man er alene i naturen får man virkelig muligheten til å hente den energien som naturen kan gi, og man kan prompe uten hemninger om man føler for det, gråte ut sine frustrasjoner om man vil eller bare sitte helt musestille å kikke på fuglene og lytte på stillheten... "Det e førshta livet, det..." som "mannen" ville sagt..

(Bildene er tatt i høst fra det som kalles Lundefjellet på folkemunne, men som på kartet heter Båt fjellet. Det øverste viser Storsteet, Kildalen og Reisaelva som slynger seg, det nederste viser Reisaelvas utløp og Reisafjorden )

Groteske mennesker

I dag leste jeg i avisen, og hørte på nyhetene om de som mistet sin lille baby og som opplevde at den lille ble stjålet fra kisten sin før begravelsen. Hvor ufattelig grusomt det er. Jeg blir stadig forskrekket over hvor SYKE syke syke mennesker det finnes i denne verden. Hvilken tenkelig grunn finnes det for at noen skulle ønske å røve en liten 24 uker gammel død baby. Og så forferdelig det må være for de stakkars foreldrene å oppleve dette. Å miste sin lille to ganger... Og ikke vite hva som har skjedd.. Det er ille nok i utgangspunktet..

Håper bare de stakkars foreldrene får den lille tilbake i samme tilstand som han var når han forsvant, slik at de kan få en verdig begravelse for den lille og en grav å gå til...

Mine tanker og medfølelse er hos foreldrene..

NAV hellvete

Unnskyld språkbruken. Men NAV er et rent lokalt HÆLLVETE. For å si det mildt.. Iallefall har det vært det for meg. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange henvendelser jeg har gjort til NAV etter at Nikolas døde. For ikke å snakke om før han døde.. Frem og tilbake. Jeg føler vel at NAV ikke har respekt for brukerne sine når de ikke klare å ta tak i ting og ordne opp i kaoset som råder. 3 måneder har jeg vært tolmodig, og det eneste jeg kan si er at ting er ennå mer kaotisk i NAV nå enn før jul. Det er iallefall tre vetak fra NAV som vi ikke har fått skriftlig svar på. Med tre ulike saksbehandlingskontorer og to ulike datasystemer er det vel ikke mer å vente. I tillegg kan en vel si at mangelen på ledelse her nede på kontoret har vært merkbar.. Jeg føler at alt som skjer er et resultat av det jeg foretar meg. Ingen opplyser meg om noe som helst med mindre jeg spør om ting direkte, det finnes ingenting skriftlig om hvilke rettigheter jeg har. Jeg finner ikke noe informasjon på nettet om de tingene jeg lurer på og det er en enveiskommunikasjon her uten sidestykke. Jeg føler det er litt som en hemmelig eske som jeg må lure informasjon ut av, og det er skrekkelig langt inn. Dersom jeg ikke spør om det selv, så får jeg heller ingenting. Har jeg forstått å spørre om alt? Og har jeg spurt tilstrekkelig mange nok ganger til at spørsmålet kommer inn til kjernen, der informasjonen ligger? Og hvilke skatter finnes i esken som jeg ikke forstår å spørre om??




Uka etter begravelsen tok jeg kontakt med det lokale trygdekontoret for å gi beskjed om at Nikolas var død, og for å høre hvilke rettigheter jeg hadde, hvordan det ble med hjelpestønaden som vi hadde inne søknad om, og for å melde fra om at vi kanskje ikke skulle ha kontantstøtte og barnetrygd lenger. Personen i telefonen sa at dette kunne han ikke så mye om men skulle legge beskjed til rette vedkommende som skulle ta kontakt med meg.. Vel. Jeg ventet bortimot to uker uten å høre noe og måtte ringe opp på nytt. Ble da satt over til dette vedkommende som skulle fått beskjed, og som ikke hadde hørt noe som helst. Så da måtte jeg spørre på nytt. De hadde jo fått beskjed om at Nikolas var død, så alt det skulle jeg ikke behøve å tenke mer på. Hjelpestønadssøknaden vår viste seg å være behandlet, fant han ut. Jeg fikk referert vedtaket, og vi fant ut at vedtaket sikkert var på vei til oss. Burde i allefall det i og med at det var fattet ti dager tidligere. Jeg har ennå ikke fått noe vedtak i posten, for å si det sånn. Måtte jo dra ned på kontoret her for å hente utskrift av vedtaket. Vel. Vi hadde et møte der jeg nok en gang sa at jeg ville de måtte se på barnetrygd og kontantstøtten som jeg fortsatt fikk, jeg spurte hvordan det var med sykemelding og min jobbsituasjon og jeg fikk hjelp til hvordan jeg skulle skrive klagen på hjelpestønaden. Jeg hadde heller ikke fått svar på pleiepengesøknaden som lå inne, så dette skulle han også undersøke. Han skulle gi meg beskjed om hva han fant ut. Noen dager etterpå får jeg sannelig nok en kontantstøtte utbetalt.. Og jeg må igjen ringe ned å si i fra. Begynner å bli redd nå for at jeg skal bli tatt for svindelforsøk. Jada. Det skal selvsagt fikses. Jeg må også selv ringe og ta kontakt for å høre svarene på de andre tingene han skulle finne ut. Pleiepengesøknaden var henlagt(?!), uten at jeg hadde fått noe brev. Han skulle gi beskjed om at jeg skulle ha skriftlig begrunnelse for vedtaket. Har ikke hørt noe ennå...Så får jeg hjelpestønadsutbetalingen. Den stemmer da selvsagt heller ikke med den summen som er oppgitt i svarbrevet, den er for høy. Jeg må ringe IGJEN til Nav å spørre, hvorpå det kan virke som at også saksbehandleren lokalt er lei og svarer at det får bare være, det får de ordne når klagen er behandlet....? OK. Nok et "svindelforsøk"? Det går noen dager, så får jeg barnetrygd.. Igjen får jeg også for Nikolas. Nå ringer jeg og sier at jeg ikke kommer til å gi beskjed flere ganger og at alt som kommer av penger på min konto fra NAV, rettmessig eller ikke vil bli brukt opp fort som FAN, for nå er jeg møkkehakkelei av dette. For snart to uker siden var jeg nede på kontoret og leverte det jeg trodde skulle være tilstrekkelig dokumentasjon for å få sykepenger. Fredag hadde jeg fått brev fra NAV Tromsø om at det var noe som ikke var utfylt riktig på sykemeldingen min. Jeg dro ned på Mandag for å levere og stakk hodet innom saksbehandleren for å høre om alt var greit. Så langt vel.. Når jeg kommer hjem har jeg fått et nytt brev fra nav Tromsø. De manglet noe informasjon. Den info som jeg angivelig hadde levert for snart to uker siden. Jeg klarer rett og slett ikke mer.
Når jeg ringte de i dag så var jeg vel ikke akkurat så veldig tålmodig. Hun som tok telefonen kunne jo selvsagt ikke svare på det jeg spurte om, og sa hun skulle finne ut av det og ringe tilbake. Klok av skade sa jeg at jeg ville vite når jeg kunne forvente å få beskjed. Damen gikk rett i forsvar hun. Hørte nok at jeg var begynt å trekke meg opp skikkelig. Så hun var riktig så krass når hun sa at jeg måtte jo forstå at hun ikke kunne svare på dette i dag når alle var på kurs osvosv. Jeg forsøkte å si at jeg ikke måtte ha svar i dag, men at jeg har ringt så mange ganger med lovnader om at jeg skal få beskjed uten at jeg får beskjed, så nå vil jeg ha et eksagt svar på NÅR jeg kan forvente at de ringer meg tilbake. Kanskje var det litt synd på den dama som tok telefonen, og som fikk føle all frustrasjonen over tre måneder velte ut av meg.Hun avbrøt meg flere ganger når jeg forsøkte å si hvorfor jeg krevde svar og viste tydelig at hun ikke kunne så mye om service.. Hennes plass er nok på kontoret, for å si det sånn. Hun hadde selvfølgelig ingen forståelse for min frustrasjon. Hun tok det personlig, ble irritert og forsøkte ikke å skjule det, og begynte å forsvare seg selv. Jeg pleier ikke legge så mye mellom når jeg først blir sint, så hun fikk så hatten passet, mener jeg. Jeg sa hun måtte øve seg på å takle misfornøyde brukere, for dette taklet hun ikke særlig bra. Hun var selvsagt uenig og mente jeg måtte ha forståelse for de som satt der, og at de og bare var mennesker. Ja. Jeg forstår det. Jeg har selv jobbet i servicebransjen fra jeg var 14 år. Ufyselige, misfornøyde kunder som meg selv har jeg hatt mange av, og jeg vet at der er ulike måter å takle disse på. Å være ufin og irritert tilbake er ikke en av de. Og jeg har vært umåtelig tolmodig, og har hatt all den forståelse som en kan forvente å ha, men en plass går grensen, og min eneste mulighet til å si ifra at nok er nok er til det lokale NAV kontoret. Det er deres jobb å ta det videre til de det gjelder, dersom det ikke gjelder dem selv. At trygdeverket skal påføre meg så mye ekstrabelastning føles helt ferdelig. Jeg har ikke krefter til å ringe hver uke. Jeg har nok med meg selv. Hvordan kan de ha noen som helst slags mulighet til å bli bedre når de arbeider med en slik innstilling om at det viktigste er å passe sin egen bak og alt det andre får bare være som det er...? Det endte med at jeg begynte å gråte på telefonen og sa som sant var at jeg ikke makter å ha mer med de å gjøre. Sinne er jo som kjent en måte å få utløp for andre problemer. For mitt vedkommende var det depresjonen som ekstrabelasningen gir som forsøkte å finne et annet utløp, uten særlig hell..

3 mnd

I dag er det tre måneder siden jeg holdt min lille engel for siste gang..
Den siste uka har vært skikkelig tung og vanskelig, og det kjennes ikke ut som der er lys i sikte... Det gikk jo nokså bra en stund,følte jeg. Så har det liksom ballet på seg etter Oslo-turen.. Jeg forsøker å leve som "normalt", men jeg har ikke klart å finne tilbake igjen til der jeg var. Jeg kan godt forstå at mennesker kan dø av sorg, uten noen annen tilsynelatende årsak.. Ikke det at jeg tror at jeg kommer til å dø av dette, da. Jeg er da sterkere enn det, men jeg kan forstå at det går an. Tenker tilbake på hvordan det var de første dagene etter at han døde. At jeg nesten ikke klarte å puste. Det var ikke det at jeg ikke ville, eller at jeg ikke klarte å trekke pusten. Det var mer som at refleksene ikke fungerte. Det kunne gå flere minutt mellom hvert åndedrag.. Jeg som ikke klarer å holde pusten et halvt minutt engang når jeg går inn for det. Det var en merkelig opplevelse... Og at det fortsatt er så fysisk.. En ting er smertene i magen og hjertet når minnene og savnet er som sterkest. Noe annet er det med følelsen av å bære på noe som veier enormt mye.. Og da snakker jeg ikke om det mentale, men om noe rent fysisk.. Noen ganger kjennes det som jeg har gått milesvis og båret mange kilo , for jeg føler meg så sliten at jeg rett og slett ikke orker gå til naboen engang... Psykosomatiske lidelser blir med ett veldig forståelig...

Heldigvis er ikke alle dager like slitsomme. Og en dag skinner vel sola igjen, selv om skyene er veldig tunge akkurat nå...

vår-vær

Jeg våknet av at Diesel bjeffet i gangen. Sto opp og så at det var et skikkelig uvær ute. Jeg tenkte strax på drivhuset mitt, og at jeg hadde glemt å sette varmen på heldøgns-varme.. Temperaturen var begynt å bli litt for lav for tomaten og paprikaen, så jeg kastet meg i klærne og løp ut. Heldigvis. For mens jeg var i drivhuset kom det et skikkelig vindkast og tok tak i den ene takplaten som løsnet i toppen. Jeg kom meg ut og fikk trykket den på plass. Men jeg så at dette kom ikke til å holde, og den holdt på å blåse avgårde to ganger mens jeg sto der å passet på. Så jeg måtte løpe å finne fram skrumaskin og takskruer og skru platene fast i tre- bjelkene som er lagt som ekstra støtte inni huset.. Og mens jeg holdt på med dette, så holdt sannelig den ene vegg-platen og på å løsne. Så da måtte jeg finne frem lastestropper og rett og slett stroppe huset sammen. Huff og huff.. John er på jobb, og har vært det i hele dag, så jeg var på egenhånd.. Heldigvis er jeg ikke helt teknisk analfabet, så jeg fikk det da til.. Og jeg tror at det skal gå bra med huset denne gang, for nå har været løyet litt. Får bare håpe det var det med uvær i år. Jeg så for meg at drivhuset og alle plantene mine forsvant i snøføyka.. Hadde jeg ikke vært der akkurat da så hadde det nok forsvunnet i uværet. Løsner først en plate så går jo resten på et øyeblikk.. Greit nok om uværet tar drivhuset i januar, liksom. Men går det nå så forsvinner jo hele årets sommerblomster med... Jeg ser jo nå at ti tusen ekstra investeringer da jeg alt brukte penger på drivhus burde vært brukt for å fått et som tåler litt mer. Menmen. Det sto jo fint under Narve for et par år siden, så jeg var rett optimistisk på husets vegne. Men vær og vind har vel slitt på konstruksjonen slik at det ikke holder like godt.

Hjemme igjen

Så var vi hjemme igjen. Det var en tur med blandede følelser. Det er godt å ha vært der. Men jeg fikk ikke spurt om alt jeg hadde på hjertet. En liten time var så altfor kort tid. Jeg skulle ville snakke med dem i timesvis. Kanskje må jeg dit igjen. Akkurat nå kjennes det nesten sånn ut... Noe har forandret seg. Ting er ute av balanse, og jeg finner liksom ikke veien tilbake igjen... Kanskje vil tiden hjelpe. Jeg vet ikke. Jeg får bare vente å se hva som skjer, men akkurat nå kjennes ikke tiden som min venn.. Kanskje trengs det sterkere lut..

Midt i det stormfulle havet

Så var de der igjen
som voldsomme høyreiste klipper
midt i det stormfulle havet
med den varmeste tryggeste havn du kan tenke deg

Så sto de der igjen
og strålte med sin visdom og kunnskap,
sin forståelse og hjerteligste medfølelse

Og jeg strakte mine armer ut
og forsøkte å klamre meg fast
i visdom og kunnskap og følelser
og gråt mine tause tårer

for jeg ville så gjerne de skulle holde meg fast
trygt i sin varme havn
og løfte meg høyt over bølgenes topp
og si meg det skal nok gå bra

men det var ikke deres rolle
deres oppgave her er en annen
og langt i det fjerne så svinner de bort
og nok en gang er jeg alene

midt i det stormfulle havet

Overstått

Nå har vi vært på rikshospitalet.. Det var en sterk opplevelse. Trist trist og godt på samme tid. Godt å treffe legen og de gode pleierne. Godt å få snakket med dem og virkelig kjenne at de brydde seg om oss og bli fortalt at vi hadde gjort en så god jobb som vi kunne. Og så uendelig trist og vemodig å kjenne på minnene om alt vi opplevde der. Alle krisene,alle de fine fremskrittene. Alle smilene og de gode stundene. Alle håp som ble tent og som ikke ble noe av. Og så trist å gå i gangene der uten Nikolas. Der vi trillet tur så mange ganger. Vi skulle jo tilbake dit. Men ikke på denne måten... Ikke ennå...





---- 
Sendt fra en
Sony Ericsson-
mobiltelefon

påske på hell

1.påskedag.. Snart er påsken over for i år. Vi kom hjem fra "påskeferie" i går. Fikk noen fine dager hjemme hos "ho mor". Godt å være litt sammen med familien, selv om det var leit at det manglet en viktig person... Stoppet i Alta på vei opp og var innom kjøpesentret.. Det var tungt og gjorde meg bare trist. Sist jeg gikk på kjøpesenter kjøpte jeg klær til Nikolas, og alle de fine små barneklærne var vanskelige å se. Jeg var ikke forberedt på det.. Så vi gjorde unna handlinga og dro videre.

Påskeværet har ikke vært mye å skrive hjem om, men vi fikk oss en flott tur på sennalandet langfredag. Vindstille og plus 6 grader. Ingen sol, men det gjorde i grunnen ingenting. Det var fint med en skikkelig dagstur.. Diesel tok seg en liten lur når vi kom frem. Lå med "mor" på liggeunderlaget og kosa til han sovna. Det var godt å se at han klarte å finne roen. Jeg var litt bekymra for at det skulle være for langt for lille-gutten, men det virket som han taklet det fint. Kikka på kartet etterpå og så at det var ikke så langt som vi trodde. 7 kilometer hver vei, så forhåpentligvis gjorde det ikke så mye skade.. Føret var greit. Snøen bar hundene fint. De var slitne, selvsagt, og hoppet rett inn i bilen når vi kom ned til veien. Ble en rolig kveld hjemme etterpå. Ikke noe stiv og støl dagen derpå, hverken to eller firbente.
I dag regner det.Snøen får fart, og veiene er begynt å bli snø og is frie. John er kjørt til Tromsø for å besøke sin far som er på sykehuset. Jeg skal tusle ned til kirkegården litt senere. Håper det holder opp å regne. Jeg savner Nikolas så veldig... Skatten min jeg ønsker du var her...

På onsdag drar vi til Oslo for ettersamtale på rikshospitalet.. Vi har time 16.april kl.13.30... Både gruer meg og ser fram til det på samme tid...

Min barndoms hjemplass

En vindstille ettermiddag på min hjemplass. Ikke hver dag en opplever så nydelig vær der oppe på Finnmarkskysten.. Kun sola som manglet. Når været er som dette finnes det ikke finere plass på jord...

Påsken i 2008

Legger opp igjen en liten film snutt fra uka før påske i fjor.. Nikolas var litt over 5 mnd gammel... Ønsker med dette alle god påske. Mulig det blir litt blogging i påsken, men ikke sikkert det blir noe før nærmere helga. Skal på påsketur til Finnmark...

Vårtid

I går fikk jeg endelig strøket og hengt opp de nye gardinene jeg fikk i posten her om dagen. Ikke noe eksklusive greier kan man vel si. Men perfekt for min lommebok, og med 50% rabatt på noe som allerede var billig, så passet det fint til det jeg finner "forsvarlig" å bruke på noe sånt som gardiner. Det ble ikke så værst... Lyst var det iallefall på dagen, med sol og nysnø og hvite gardiner som slapp alt av lys inn. Herlig..

Påskepynt til Nikolas

Jeg ble inspirert av Holmsunds blomster til å lage en ordentlig påskedekorasjon til Nikolas.. Håper det ikke blir så kaldt som det var i natt, for da klarer den seg ikke. Men etpar minusgrader burde gå greit.. Om den bare ikke snør ned, da.. Begynte selvsagt å snø rett etter at jeg hadde vært der. Jaja...

Begravelse

I dag, lørdag begraves vår lille venn i Sverige.. Tenn et lys for ham og hans familie.. Vil dere, det??

Var finns du nu min älskade vän?
Ditt skratt dina ögon ditt ljus.
Var finns du nu?
Sorgen skymmer min blick,
men jag kan se dig överallt där jag går.

Farväl, älskade vän.
Farväl, kanske vi möts nån gång igen.

Var finns du nu?
Jag kan inte förstå,
att jag aldrig får se dig igen.
Men i mina minnen där finns du,
jag kan se dig så tydligt och klart.
Din kärlek fyller alla tomma rum,
när dagen är slut.

Svenningsson

Fingerprints

I går hadde jeg vindusvask på aktivitetsplanen min. Vinduene hadde ikke sett vann på lenge og var mildt sagt veldig skitne etter en lang vinter. Gikk ivrig i gang, og hadde bare et vindu igjen på verandadøra. Da jeg plutselig så avtrykket i vinduet etter den lille hånden hans. Skatten min... Han var så glad i å kikke på småfuglene og alt det som var utfor. Mamma som var i hagen, blomstene på verandaen... Og han klappet ofte i vinduet når han sto å kikket ut.. Savnet ble så intenst.. Jeg måtte ta en lang pause...

De små overraskelsene er så voldsomme og velter meg overende.. Det tok lang tid å bli klar til å vaske sporene etter ham bort. Så leit og ikke kunne bevare slike ting som et evig minne, og så vanskelig å bare fjerne det som den naturligste ting i verden..

Jeg har ennå ikke pakket bort klærne hans og lagt bort stolene og lekene.. Kanskje det er rart for noen at jeg bruker så lang tid. For det er jeg som holder igjen. Kanskje de synes det er rart å komme hit å se at alt ennå står framme.. Men jeg er liksom ikke klar til å lukke boksen og bare si takk og farvel. Ikke ennå..

Nyoppdaget blogg

Kom over en finfin blogg fra en svensk blomsterhandler.. Utrulig mange fine bilder... Jeg kjenner det klør i binderi-fingrene..Sukk. Jaja. Et tilbakelagt kapittel, kanskje. Men godt for øyet er det iallefall..

Nyt
http://holmsundsblommor.blogspot.com/

En ny engel

Vår elskede lille svenske venn måtte gi opp kampen.. Han var så sterk så lenge, men så dro han for å leke med Nikolas... Jeg kan ikke fatte at det skal være slik.. Hvorfor de ikke kan få være hos oss..

To små engler på så kort tid.
Holder hender på himmelens sti..
Leker og ler og danser.
Latter og glede og smil...



...

Hvorfor er det så langt til deg, kjære Kirsten... Kjenner du jeg holder rundt deg?

Busy times

Jeg føler at dagene mine er fulle. Det er hund, jobb, hund, middag, oppvask, klær, NAV... Når jeg ser på dagene, så burde det være tid til mye mer, men når kvelden kommer så føler jeg at det har gått i ett og at det ikke har vært tid til noe, og at jeg er veldig veldig sliten... Jeg sier at det går fint.. Det går jo fint, i min travle hverdag... Alt jeg gjør tilsier at det går fint. Jeg gjør så godt som alle de tingene jeg gjorde før jeg fikk Nikolas. Jeg jobber, handler, spiser, styrer med alle tingene mine. Alt er som om det skulle vært en vårdag i 2006. Jeg kjenner glede, jeg kjenner sinne, jeg kjenner smerte. Nummenheten er borte. Det er godt å kunne føle igjen. Føle at det er virkelig. Livet. For sånn er vel livet; fullt av sorg, glede,smerte... Det er de tingene som gjør at en kjenner at en lever. Hele spekteret. Samtidig kjennes det annerledes ut.
Jeg ser rundt meg; på alle menneskene som lever slik jeg gjorde. Usårbare og udødelige, glade lykkelige i sine perfekte verdener der ingenting kan skade en. For de har moderne medisin som alltid redder liv og som gjør at vi skal leve til vi er 110. De har gode levekår, penger, mat, venner, alt en trenger. De bekymrer seg bare for at de ikke kan reise til alle verdens hjørner når de føler for det, at de skulle hatt en ekstra bil, eller en ny sofa, og klager over at de ikke tjener mer enn 300 000 i året. De bitcher fordi mannen ikke legger toalettsetet ned etter å ha vært på do, eller at tuben på tannkremen er åpen.. Og det hele er egentlig ganske sykt. Og jeg ser at jeg er på vei til å vende tilbake dit.. Til et sted jeg egentlig ikke er så sikker på at jeg vil være. Men jeg tror det er uunngåelig.. Verden er ikke perfekt og livet er så skjørt.. Et øyeblikk, så er det borte og hva har man så igjen.. Jeg kjenner jeg synes synd på alle de som ikke ser at livet handler om mer enn de pengene en har i banken eller donerer til handelsstanden. At når det kommer til stykket, så er det ikke den nye bilen din, eller den sinnssyke snøskuteren din eller den nye kjøkkeninnredningen som betyr noe, og det spiller egentlig ikke noen rolle om mannen din ikke tørker gulvet når han har dusjet når han ellers gjør alt han kan for at du skal ha det godt. Når du står der og ser hva livet egentlig handler om: sorg, glede, kjærlighet- hele spekteret. Det er da du skjønner hvor sykt det hele egentlig er.. Og jeg lengter... Til glede, sorg og kjærlighet. Ekte glede, sorg og kjærlighet. Den som varer mer enn en halv dag, fordi den rekker helt inn i hjertet... Og jeg er heldig som bare trenger å rekke ut hånden...