Det er over en uke siden nå.Det er ennå så en ikke helt kan fatte at det går an. I lille fredelige Norge skulle det altså også finnes en sinnsyk galing... Ja, jeg vet det nok ikke er den riktige medisinske eller den politisk korrekte betegnelsen på denne personen -hvis navn ikke fortjener å nevnes. Men hvilken annen beskrivelse passer egentlig på en som skyter og dreper tieravvis av ungdommer på den mest kaldblodigste måte, uten å vise et snev av anger hverken der eller senere. Unge mennesker i begynnelsen av livet som kun ønsker å fremme fred og solidaritet i verden? Jeg synes det må være greit å drite loddrett i de korrekte betegnelsene: Det finnes nemlig ingen annen beskrivelse som kan fortelle hva jeg mener om denne mannen annet enn å si at han må være sprøyte gal.
Jeg sto på OBS- på tur hjem fra en uke på ferie den 22, da en veninne ringte og lurte på om jeg hadde sett på nyhetene.. Jeg kjente at jeg ikke tok det inn over meg. Jeg distanserte meg. Sa ja og ha og klarte ikke helt forstå hva som skjedde. Jeg gikk til tv avdelingen også på nyhetssendingen fra regjeringskvartalet. Det var sureallistisk og sinnsykt. Som i en film. Det stakk ikke gjennom beskyttelsesveggen min... Jeg gikk til kjøkkenavdelinga og kikka på grytekluter.. . Vi reiste med flyet hjem den ettermiddagen. Hørte noen snakket om skyting på Utøya.. Jeg tenkte det var et undelig sammentreff at noen skulle skyte på hverandre akkurat i dag.. Tenkte ikke hvor Utøya egentlig var..Hva Utøya egentlig var.. Resten av historien kjenner vi...
Det var ikke før jeg så bildene av de som hadde overlevd og som kom hjem til Tromsø noen dager senere at jeg virkelig kjente på kroppen hva som hadde skjedd.. Da holdt ikke beskyttelsen lenger. Og jeg gråt for første gang over det som hadde skjedd; Over smerten og redselen som de som hadde vært der måtte ha følt. Over sorgen og fortvilelsen til de mødre , fedre og barn som har mistet en av sine kjæreste... Over råskapen og grusomheten i hele hendelsen, over den forferdelige lange veien tilbake til hverdagen, og for at livet aldri mer blir det samme igjen for de som er igjen...
Må de alle finne styrken inni seg selv til å takle det slik at de kan finne veien framover igjen...I sitt eget tempo...
