Tålmodighet er en dyd

Tålmodighet er en dyd, sies det... Det har jeg fått kjenne på den siste tiden. De to siste ukene før jeg gikk ut i permisjon tenkte jeg at dette kunne aldri vare så lenge. Mengden og kraften på kynnerne samt at det kjentes som han nesten allerede var på vei ut gjorde at det virket umulig å se for seg at han skulle holdes der inne helt fram til terminen. 1.mai trodde jeg tilogmed at det var på gang... Men så feil kan man altså ta. De siste to ukene har vært svært så rolige på det området. Kynnerne har avtatt betydelig og han presser ikke på for å komme seg ut lenger, og der er ingenting mer som tyder på at dette skal være over snart. Så da får de vel rett alle de som sa at dette ble et 17.mai barn... Eller pinsebarn for den del.. Gru... Jeg sliter veldig med motivasjonen og kjenner at dette er mer en gjennomsnittlig krevende. Jeg har mest lyst til å snu ryggen til å si at jeg ikke gidder det mer. Overlate det hele til noen andre og bare si at dette får dere ta dere av; for jeg har ikke tenkt å være med på det mer... "I wash my hands of this..." Men så enkelt er det da ikke..

venteventevente

Så har vi intatt Tromsø på ubestemt tid. Foreløpig har vi fått hotell til onsdag.. I dag har vi vært på unn til kontroll. Alt så fint og normalt ut; hjerterytme, bevegelser, forstervannsmengde og flow i gjennom navelstrengen. Størrelsen ble estimert til norsk standard. Så da skulle det ikke være noe grunn til bekymring... Visstnok..
Jeg har forsøkt å trø så mye rundt i byen som jeg klarte i dag.. Og, for å si det mildt.. Det var ikke mye. Det ble noen rare lett måpende blikk...Man skulle tro de ikke hadde sett gravide damer før. Men kanskje ikke i min størrelse... For å si det sånn; jeg forstår de som "gjemmer seg" hjemme de siste ukene og dagene. Det er ikke så kjempegøy når folk stirrer... På venterommet på sykehuset i dag ble jeg nesten litt provosert. Det kom inn en dame som var ommentrent så sprekkeferdig som meg og satte seg. Noen minutter senere kom det en annen dame inn sammen med sin mor og satte seg ved siden av. Hun kikket på denne høygravide damen og utbryter høyt " gurimalla, har du tre stykker der inne...??" Denne sprekkeferdige damen kikker ned og rister på hodet. Jeg så at dette var ikke noe hun syntes var morsomt i det hele tatt. Hun unnskylder seg med at det nok ikke er så lenge igjen, kanskje bare noen timer... Hun kikker bort på meg for å få litt forståelse og medlidenhet... Hvorfor er det sånn at enkelte mennesker tror de kan tillate seg å si hva de vil til en dame som er gravid. Og dette var endatil en "medsøster" som skulle til sin 18ukers kontroll(så det ut som)Når man går rundt og veier halvparten av en blåhval uten å kunne være i stand til å gjøre noe med det, man er sliten trett og føler seg ikke akkurat som miss universe; hvorfor er det da sånn at folk tror det er ålreit å trø det inn i ansiktet på damene at de synes de er digre og at det da ikke ser bra ut... Det hjelper ikke at de forsøker å kamuflere fornærmelsene bak latter og en fleipende tone. Ordene og meningene er de samme... Ville de sagt det samme til en som bare er overvektig, kanskje?? Neppe. Jeg kjente det på meg da jeg var med Nikolas, at jeg syntes enkelte var litt vel uomtenksomme og frekke, og det hendte faktisk at jeg sa i fra når jeg syntes folk oppførte seg for dårlig. Til deres store forskrekkelse. Denne gangen har jeg latt folk ture på som de vil. Jeg har liksom ikkke brydd meg så mye.. Jeg angret da jeg hadde gått fra venterommet, at jeg ikke ga min verbale støtte til den høygravide som var i samme båt som meg. Men noen ganger velger man jo å være "veloppdragen" og ikke blande seg inn. Jeg forsøker å unnskylde de uomtenksomme med at det er de med lavest selvfølelse som er styggest mot de svake.. Men ikke om jeg vet. Heldigvis er de fleste mennesker greie og høflige og vet at sånn oppfører man seg bare ikke...

Når det nermer seg

Den siste tida har det vært kort vei til det tunge og vanskelige.Savnet og sorgen. Det er nå 5 uker igjen til termindato. Dagen nærmer seg og det er ikke mulig å vente særlig lengre med forberedelsene. Ting må jo nesten være i orden når dagen kommer, når den lille skal komme. Det er vanskelig. De siste 8 månedene har vært litt som i et slags vakum. Jeg har balansert mellom nåtiden og fortiden og fremtiden og det å forholde meg til realitetene og tingenes tilstand. Jeg har på en måte følt en slags misunnelse ovenfor alle de som kan leve i en verden uten realitetene så tett. Så uforskammet uvitende og med dertil uforbeholdent "halleluja- holdning" til livet.. Jeg føler irritasjon og blir fordømmende ovenfor disse holdningene, og ser nesten nedlatende på de, uten at det er det jeg vil. Selv om jeg forsøker å la det være, så slipper jeg ikke unna.. Og jeg blir skamfull, fordi jeg vet hvorfor det er sånn, og at det ikke er de andres feil. Det er meg det er noe galt med... Erkjennelsen skal bringe meg videre...

Men nå nærmer dagen seg. Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg. Jeg våger ennå ikke glede meg skikkelig, for sist jeg slapp gleden løs så ble det begynnelsen på slutten. Bare at jeg ikke visste det før en sund senere. Samtidig sparker den lille som en kjempe og sier klart fra at han er her og på vei. Det, sammen med fysikken lar meg ikke glemme hva som står for døra.. Det å dra fram alle baby-tingene igjen gjør at alle minnene og følelsene fra da Nikolas ble født kommer tilbake. Det er sårt og trist. Når jeg går forbi bildene av ham så smiler han ekstra bredt til meg, jeg formelig hører latteren hans boble ut av bildene og jeg savner ham så uendelig uendelig mye. Alt blir så skrekkelig vanskelig... Alle forventer at alt skal være glede og fremtidshåp, så er fortiden ennå så nær og altoverskyggende, og jeg tenker at ... ja, men det er jo ikke så lenge siden... tre år, sier de det tar.. Og jeg lurer på om jeg burde ventet lenger, om jeg er klar, om jeg vil klare det og hva som egentlig vil komme når dagen er her... Samtidig vet jeg at det var rett, at jeg gleder meg til å treffe ham og holde ham...Om jeg tillater meg og våger å kjenne på følelsene... Og jeg må innse og akseptere at gleden og sorgen vil gå hånd i hånd lenge lenge ennå...

Ikke Tromsø heller

Så fikk jeg brev fra UNN. De har ikke kapasitet til å gi meg svangerskapskontroller fra Tromsø... Sukk... Kjenner at jeg blir litt matt... Da må det bli fastlegen, da... Kjenner ikke at jeg har mer krefter til dette... Har mest lyst å drite i hele greia og bare vente å se hva som skjer i mai...

Møte med jordmortjenesten

Angivelig etter å ha snakket med rådmannen ringte avdelingsjordmora meg sist fredag for å spørre om jeg kunne tenke meg å møte henne til samtale. Jeg sa meg villig til det, og valgte å gå inn i samtalen med en åpen holdning til et mulig samarbeid, til tross for de forutgående uoverensstemmelsene. Jeg valgte, selv om jeg hadde en følelse av at jeg hadde å gjøre med mer enn et enkeltmenneskes uvitenhet og uvørenhet, å holde døren åpen.. Jeg har skrevet en formell klage som jeg ikke har sendt ennå, og jeg holdt muligheten åpen for at dersom de spilte sine kort rett så ville jeg ikke komme til å sende noe klage. Da skulle jeg skrive det på kontoen til enkeltmenneskene og ikke hele organisasjonen, og sånn sett "vende det hele det annet kinn".. Under samtalen ga jeg henne til og med en mulighet til å kunne komme med en beklagelse - uten at hun behøvde si at den ene eller den andre hadde mer eller mindre rett, og uten at vi behøvde snakke om skyld for hverken det ene eller det andre. Men hun grep ikke muligheten. Hun spilte kortene slik jeg fryktet, og jeg gikk fra møtet før hun var helt ferdig med samtalen. Jeg hadde ikke mer å snakke med henne om. Hun viste ingen form for evne eller ønske om selvkritikk, selvinnsikt eller selvransakelse på noen som helst måte. Hun sa at det hele nok skyldtes vedrørende jordmor og min manglende kjemi og evne til å snakke samme "språk", og sånn hadde jo alle jordmødre det fra tid til annen... De hadde med andre ord ikke gjort noe som kunne danne grunnlag for noen som helst form for rettmessig kritikk. Det eneste det virket som hun hadde på sin agenda var å fortelle meg at det ikke hadde vært meningen å stenge døra helt til jordmortjenesten her i kommunen, og at jeg jo var velkommen dit dersom jeg allikevel ønsket det. Ærlig talt. Det kunne hun sagt til meg på telefonen, og så lenge fag- og maktarroganse synes å være det gjeldende styringsverktøy i organisasjonen så sier jeg NEI TAKK. Døra ble stengt der og da under samtalen med gjeldende jordmor sist tirsdag, og kun en unnskyldning kunne vært med på å åpne den på gløtt igjen. Når således ikke var tilstedeværende på noe som helst nivå, selv ikke om jeg la godviljen til, så tar jeg min oppfølging fra Tromsø og bruker fastlegen og legevakta om det skulle være noe ekstraordinært. Man kan lure på hvorfor de ikke synes å skjønne sitt eget beste der borte, selv ikke etter all stormen som har vært tidligere... Men sånn er det vel kanskje å sitte på sin høye hest...??

Avvist

I dag ble jeg avvist av jordmortjenesten her i bygda. På mitt første møte med dem før jul ga jeg uttrykk for de følelsene jeg satt igjen med fra forrige svangerskaps oppfølging og fødsel. Det var ikke egentlig så mye positivt å hente fra den opplevelsen, og det som hendte i ettertid med historien om Nikolas var ikke akkurat med på å forbedre inntrykket, for å si det sånn. På mitt første møte fortale jeg om dette fordi jeg ønsket at de skulle ha innblikk i hvordan jeg hadde opplevd ting, og hva de hadde å ta hensyn til...Jeg hadde ikke som mål å sette de på plass, eller å si at de ikke kunne jobben sin, men ville bare at de skulle ha kjennskap til hvilke følelser jeg satt inne med slik at de kanskje kunne klare å finne fram til en god løsning for både meg og dem i dette svangerskapet.. Nå ser jeg at dette nok ikke var en hensiktsmessig strategi. De tok det rett ut personlig. Jeg burde nok heller holdt kjeft og sett hvordan det hele utviklet seg... I dag hadde jeg ny time, og jordmor åpnet "kalaset" med en detaljert gjennomgang av fødselen. Den første samtalen vi hadde i desember gav henne grunn til å gå nøye gjennom papirene mine for å sette seg inn i hva som hadde hendt sist, sa hun, og hun fokuserte nå kun på fødselen. Dette kunne i og for seg vært en Ok begynnelse hadde det ikke vært for at det, til tross for hennes ord om at hun ikke hadde som mål å gå i forsvar, ga meg en følelse av at hun var mer opptatt av å forsvare Sonjatun fødestues handlinger på et faglig nivå enn å vise forståelse for min opplevelse av den.. Hun gjentok til stadighet at dersom jeg skulle være sikker på å føde i Tromsø så måtte jeg jo dra ditt på forhånd, og at dette var noe alle fikk beskjed om.. Denne regelen er forøvrig ny av "året", noe jeg påpekte uten at jeg fikk annet til svar enn en gjentagelse av denne regelen. En regel som jeg antar har kommet som resultat av Puls- oppslagene i NRK og det klagene til fylkeslegen resulterte i... Så avsluttet hun sin seanse med å si at dersom jeg kom dit til henne med et mål om at hun måtte bevise at dette skulle hun gjøre bedre enn de andre så var det best jeg fikk min oppfølging i dette svangerskapet fra Tromsø; For et slikt mål hadde hun ingen som helst mening om å forsøke å innfri.. Kollegialt samhold, eller faglig arroganse?? Jeg vet ikke. Særlig medmenneskelig var det iallefall ikke. Hele samtalens form gav ikke tvil om at de var mest opptatt av "å passe sin egen ræv" snarere enn å arbeide for å levere en så god tjeneste som mulig. Uansett så ble jeg dermed, med noen små setninger raskt avvist fra den lokale jordmortjenesten og den tryggheten denne er ment å skulle gi for vordende mødre i distriktet. Der var ingen vilje eller ønske om å forsøke å få det til, eller å forsøke å finne ut av hvilke mulige forventninger og ønsker jeg faktisk hadde i forhold til oppfølgingen av dette svangerskapet. Jeg sitter igjen med følelsen av at den lokale jordmortjenesten er til for personer som er strålende fornøyde og/ eller som ikke stiller kritiske spørsmål, og jeg begynner å forstå hvilke følelser disse mødrene en har hørt om i media i forhold til Sonjatun fødestue må sitte inne med, og hvorfor de føler at belastningene har vært ekstra tung å bære.. Selv når jeg begynte å gråte og spurte henne om hvorfor hun oppførte seg på en måte som ikke sto i stil til det hun påsto var målet med tiraden, var hun ikke istand til å se at hun kanskje hadde framtonet seg noe uklokt... Hun bare fortsatte i samme dur...
Ja, jeg kan kanskje oppfattes som kravstor, men jeg føler ikke at jeg er urimelig. Mitt møte med helsevesenet og sykehus de siste årene har heller ikke gitt meg følelsen av å være urimelig. De som har vært profesjonelle og trygge på sine faglige kunnskaper og evner(så å si alle jeg har møtt i sykehus-sammenheng unntatt en stk hjelpepleier) har tvert imot gitt meg tilbakemelding på at jeg har vært en som har stilt krav, men som har vært god å samarbeide med. Jeg er fullstendig klar over menneskenes begrensninger som også finnes hos de som jobber i helsevesenet, og forventer meg ingen supermenn. Jeg forventer tvert imot at dersom jeg støter på personer som ikke takler de utfordringene de blir stilt ovenfor skal være så ærlige å si at "dette er for mye for meg", "dette føler jeg ikke jeg har kompetanse til å ivareta på en god måte", og dermed helst i samarbeid med meg finne fram til en løsning som jeg som pasient føler er en god løsning. Å dytte det hele over på "pasienten" ved å si at dersom DU kommer hit med SLIKE krav så kan du bare dra en annen plass er mildt sagt forkastelig.. Og det til og med uten at pasienten i det hele tatt har fått anledning til å si noe selv om mulige potensielle krav eller forventninger.. "Vi har nemlig gjort alt etter boka", så dette får noen andre ta seg av. Jeg har forståelse for at dette kunne være en vanskelig sak for jordmora jeg henvendte meg til. Men den måten hun valgte å løse det på har totalt stengt døra til den lokale jordmortjenesten for meg, og det gjør det hele ekstra vanskelig å takle. Spesielt med tanke på de utfordringer jeg vet dette svangerskapet kommer til å gi meg. Er vi ikke alle mennesker med alt det som følger av følelser, subjektive oppfatninger og positive eller negative samarbeidsevner basert på det en kan kalle kjemi... ? Krever ikke en jobb i helsevesenet en visst evne til empati? Og burde ikke utfordringene en støter på i et yrke fremme et ønske om å stadig bli bedre, snarere enn å føles som kjepper i hjulene? Jeg stiller spørsmålstegn ved hvilken kultur som regjerer i gitte lokaler når en som pasient med en vanskelig historie og et vanskelig utgangspunkt blir møtt på denne måten, og om fødestua med denne kulturen i det hele tatt er verdig videreføring. Dersom en ikke er i stand til å takle alle de aspektene som er gitt å dukke opp i det arbeidet en har valgt, også de negative, bør en kanskje stille spørsmålstegn om kompetansen og tjenesten er av en slik art at den er til det beste for befolkningen. Og dersom den ikke er det.. Har den da egentlig livets rett??

Ultralyd

Forleden var vi i Tromsø på utvidet ordinær 18 ukers ultralyd med overlege... Legen målte det hun kunne på dette stadiet og så langt hun kunne se så alt ut til å være i orden. Alle vitale mål var slik de skulle være i hht alderen..
Samme dag var vi til samtale med jordmor på UNN. Jeg hadde fått henvisning til jordmordteamet i Tromsø som har erfaring med oppfølging av gravide som har mistet barn.. Det var egentlig en fin samtale. Det føles godt å vite at det er noen der som kan fortelle meg at det er normalt alt det jeg tenker og føler.. At det å synes at det er vanskelig å fortelle til folk, at det er vanskelig å forholde seg til all den forventningen av overstrømmende glede, at det å bli irritert når noen kommenterer den voksende maven, - at alt dette er normalt.. Eller iallefall at jeg har lov å føle det slik, og at jeg møter forståelse for at sånn er det...
Jeg har vært nødt å øve meg på å fortelle til folk omkring meg at noe er på gang. Jeg kan jo ikke fortsette å skjule det lenger. Det er ikke fysisk mulig. Så da må jeg forsøke å finne en måte å handtere det på. Så jeg har forsøkt å se hvordan det ville være å fortelle.. Og det har gått bra. Det føles enklere for hver gang... Og jeg blir ikke lenger irritert over kommentarer...Det er greit..
Etter ultralydundersøkelsen har jeg liksom følt meg litt lettere til sinns.. For første gang har jeg vært i stand til å føle en slags gledelig forventning til det som kommer... Også uten å føle at det er vanskelig i forhold til Nikolas.... Det er ikke det at jeg har vært bekymret for at noe skulle være galt, og at dette liksom har blitt avkreftet med ultralydundersøkelsen. Har ikke tenkt tanken engang.. Iallefall ikke som jeg har vært bevisst- ikke enda. Og jeg vet at uansett hvor mye de studerer den lille med ultralydapparatene sine så er fortsatt alt like usikkert.. Ingen kan si etter en normal ultralydundersøkelse i uke 18 at barnet er friskt og perfekt og alt sånnt tull og vas... Til det vet jeg alt for mye. Så for meg handler det nok om andre ting.. Kanskje er det mer at jeg har sett hva som er der. Fått "hilse på", og at jeg nå kjenner at han er der, hver dag.. Jeg vet ikke... Jeg vet bare at akkurat nå kjennes ting litt greit. Og det er bra...

Tidligere innlegg merket graviditet... Noen er postet en stund etter at de er skrevet...

Svinevaksine

Mandag fikk jeg svineinfluensavaksinen.. Det var vaksinering av risikogrupper. Gravide og barn opp til 18 år, tror jeg det var som hadde tid fram til klokka 12.. Følte meg rimelig avslørt og uthengt der jeg kom.. " Det er bare for gravide og barn fram til klokken 12" sa damene bestemt i døra... "Ja, det passer jo perfekt", sa jeg, og fikk meg kø-lapp.. I det jeg gikk inn på venterommet angret jeg øyeblikkelig på at jeg ikke i forbifarten hadde rappet med meg en unge fra gata som alibi.. Jeg kunne like gjerne skrevet en diger plakat og hatt på hodet hvor det sto GRAVID-GRAVID-GRAVID!!! med skinnende røde bokstaver.. Størrelsen på vårt lille samfunn ga lite rom for anonymitet, og det at jeg traff på en kjenning i døra hjelp liksom ikke noe særlig på.. De medfølende blikkene til helsesøstrene sammen med ordene som var ment å gi en eller annen merkelig form for betryggelse for valget om å vaksinere meg føltes nedlatende... Ikke hadde jeg bedt om det, ikke hadde jeg behov for det og ikke ønsket jeg det. Hverken informasjonen- som jeg forøvrig har vært fullt ut i stand til å tilegne meg på egenhånd, eller medlidenheten -eller forståelsen eller hva det var.. Jeg vil bare bli behandlet som alle andre; et voksent, høyt oppegående menneske...

Kvalmekvalmekvalme

Beklager at det har vært lite blogging i det siste.. Ettermiddagene har vært en sann lidelse. Fra siste mit middag er fortært til jeg kryper til seng har kvalmen vart enerådende.. Jeg har nok med å sitte foran tvn å holde meg fast slik at jeg ikke kaster opp.. Noen ganger har jeg vært å forsøkt, men uten at det har blitt med annet enn tomme rop i porselens-skåla... Ikke særlig hyggelige greier, med andre ord...

Mandag var vi i Tromsø på tidlig ultralyd.. Vi har bedt om ekstra oppfølging denne gang, og vår fantastiske lege fra UNN, som for tida er på andre siden av jorda har ordnet alt for oss fra langtbortivekk-istan.. Det har vært en lang prosess å komme dit jeg er nå.. En lang tur ned i etasjen under kjelleren, og en tung vei opp igjen, men jeg føler det går bedre... Jeg føler jeg kanskje nå kan smile og tenke litt positivt når folk sier"... ååå, så fint", og" ...så koselig", og alle de tingene man sier når man hører at noen venter barn.. Det er jo ikke alltid sånn at alt bare er solskinn og glede.. Alt blir ikke alltid slik man tror, og ungen er ikke nødvendigvis frisk, selv om det kan se sånn ut på ultralyd.. Dess mer bagasje man har. Dess vanskeligere er det å bare være positiv til alt og alle.. Ja, jeg vet: Man skal jo tenke positive tanker og ikke ta sorgene på forskudd. Hittil har det ikke vært fremtiden som har vært problemet, men å finne ut av hvordan man skal takle nuet. Alle de motstridene følelsene mellom glede og sorg, mellom det som skal bli og det som har vært, og finne plassen og rommet i seg selv til alt dette. Nå er jeg litt mer der: At jeg tror at det skal være mulig å ha plass til alt. At jeg kan klare det. Og dermed blir det ryddet plass for andre typer bekymringer....
Jeg er da iallefall 13 uker og 5 dager på vei. Den lille var allerede et fullt utviklet lite menneske som drakk vann, tisset og "studerte" hendene sine sånn at det så ut som den suttet på tommelen... Kjønn var det alt for tidlig å si noe om. Men jeg tror det blir gutt--- 10 desember er det satt av tid til ny ultralyd med hjertespesialist, og vi skal diskutere videre oppfølgings strategi...

Gravid

Ja, vi er altså gravid igjen.. For en drøy måned siden var vi på tur ut døra på en fest vi var invitert til.. Jeg regnet med at denne festen ville inneholde en del alkohol, og fordi jeg syntes at mensen lot vente på seg og alkohol og graviditet ikke akkurat hørte så godt sammen, følte jeg at jeg måtte si noe til John. Så dermed begynte vi å regne litt og jammen var jeg ikke bortimot en uke sein.. Hadde tilfeldigvis en test i skuffen fra forrige gang, og ganske riktig. Den var positiv så det holdt, den... Så da var vi på vei på fest, litt i overkant forvirret og ikke helt feststemt...

Joda. Vi hadde jo tenkt å prøve igjen.. Og akkurat i august så hadde det føltes som et riktig tidspunkt å starte noen spede forsøk. Kvinner over 35 prøver jo visstnok i gjennomsnitt over 6mnd før de blir befruktet, så jeg hadde liksom regnet med at det kom til å gå nærmere jul før det ville bli aktuelt å tro på noe klaff. I tillegg var august preget av en del reising og andre ikke-sengehyggelige aktiviteter, så sjansene var ikke akkurat så store for at det skulle ha blitt klaff de 3 dagene jeg var fruktbar.. Men jommen sa jeg smør.. Full klaff på "første forsøk". Og akkurat da vi hadde bestemt at vi skulle vente til etter svineinfluensaen, så finner vi ut at det er nok litt for sent for det....

Først kom et lite stikk av glede.. Ny verdensborger, ny mulighet.. Så veltet depresjonen over meg med full kraft igjen.. Nå ville Nikolas komme i skyggen.. Jeg var ikke klar for det. Ville ha han helt i front av hjernen min ennå lenge.. Han måtte ikke komme i annen rekke... Jeg trodde jeg var godt forberedt. Hadde vurdert alle problemer omkring sykdom og død og gjentagelse... Hadde kjent på alle mulige problemer og utfordringer og kommet til at jeg var klar... Men jeg hadde ikke tenkt at det kom til å få den innvirkningen på meg som det faktisk hadde... At det ville ta den vendingen det gjorde og at det som til vanlig frambringer glede og håp for framtiden skulle ta meg rett tilbake til den dype depresjonen over å ha mistet. Det var jeg ikke forberedt på... Naivt kanskje, men uansett... Så ble jeg redd for at depresjonen skulle frembringe en abort... Jeg forsøkte å tvinge de tunge tankene bort. Skrudde på autopiloten igjen. Gikk på jobb... Dagene gikk greit. Følte ingenting. Ikke glede, ikke sorg. Men når natten snek seg innpå kom tårene. Jeg dytte de vekk. Leste en bok til jeg sovnet. "Glemte" følelsene lenger til jeg fikk sove .. Og ettersom dagene gikk, så gikk det ikke lenger. Det hele kulminerte en lørdag for noen uker siden, og jeg nådde bunnen....

Det går litt bedre. Jeg klarer ennå ikke føle glede over det som er på gang.. Men depresjonen er ikke riktig så tung lenger. Jeg har fådd en henvisning til psykolog og 20% svangerskapspenger for å klare å ta vare på meg selv litt... 9 nov skal vi til fosterdiagnostisk samtale på UNN... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forberede meg, og hvordan jeg skal forberede meg...

Kvalme

Dagen i dag har vært ille... Helt siden jeg kom hjem fra jobb har jeg sittet i stolen foran Tvn og forsøkt å holde middagen på plass. Jeg føler meg ubrukelig og som en latsabb. Mannen er så flink: lager middag, tar oppvasken, bretter klær, går tur med hundene.. og alt jeg gjør er å sitte der. Kanskje hadde jeg klart å presse meg litt mer?? Jeg vet ikke.. Satte på vaskemaskinen, og det var så vidt det holdt.. Jeg ønsker jo å bidra... Kanskje går det over snart.. Jeg har forsøkt ingefær-te, kaldt vann med sitron, kjeks mm.. Ingenting hjelper.. Frukt hjelper en liten stund... Så er det "på han igjen"

Tid til å tenke

Det har vært mye de siste par dagene med kjøring til Tromsø, besøkstur og ny hund. Har liksom ikke hatt tid til å tenke på Nikolas. Jeg kjenner jeg må ta meg litt tid.. De vi henta hunden hos hadde en liten gutt på 8 måneder.. Det å være sammen med ham gikk egentlig veldig greit. Men det var så rart da jeg skulle synge klappe søte sammen med ham. Den vi pleide synge sammen med Nikolas. Og siste strofe ble som det har vært...".. som vil kaka smake, som han Nikolas bake..."Og når jeg ba kveldsbønnen min i går, så kom det..." gi Nikolas styrke..." Jeg skulle egentlig be for Linus... Det er vanskelig å leve, kjenner jeg...

Mars -08

Det er en hård balansegang. Å finne tid til å kjenne på at han ikke er her. Hva det betyr for oss, for meg, og det å gjøre noe med hverdagen sånn at hverdagen gir noe mening.. Jeg innser jo at ingenting jeg gjør kan fylle tomrommet. Sorgen og smerten vil være der for evig og alltid. Hvis noen tror det vil gå over, eller bli bedre. Jeg tror nok dere tar fullstendig feil. Man lærer seg kanskje å leve med det. Eller; jeg tror man lærer seg å ignorere det, etter en stund, en stund. Det at man lever med følelsen så lenge gjør det til en del av deg som du lettere kan overse etter som du blir vant til det. Og gradvis klarer man å ignorere det over lengre tid.

I tillegg fikk jeg vite i går at jeg ikke fikk skikkelig oppfølging da jeg var gravid. I forbindelse med bechterevsen min. At tilstanden min gav økt fare for hemmet fostervekst... Nikolas var jo veldig liten da han ble født. Jeg hadde liksom slått meg til ro med at det hadde vært infarkt i morkaka..At det var årsaken til den lave fødselsvekta (og kanskje det andre?). Nå kjenner jeg at kanskje alt dette kunne vært unngått dersom jeg hadde fått skikkelig oppfølging.. Jeg føler at jeg har blitt sviktet av jordmortjenesten (dette var liksom ikke det eneste jeg har hatt å utsette på de)og legene her nok en gang. Har mest lyst til å klage til fylkeslegen, men det er vel ikke ille nok... Det var visstnok en godt kjent sak at det var komplikasjoner knyttet til bechterevs og graviditet.. Ingen som sa noe til meg noen gang... Ikke engang etter at han ble født. Var vel ingen som brydde seg om å sjekke. Ikke det heller...