Eldstemann forlater redet...

For 19 år sidden fylte jeg 19 år... Og noen få dager senere ble jeg mor for første gang til en nydelig liten gutt. Han fylte livet mitt med nye dimensjoner, forståelsen av ekte sann kjærlighet, og mening. I dag satte han seg på bussen og forlot redet. Den første dagen i resten av hans liv. Slutten på en epoke, og begynnelsen på en ny. Hele mitt voksne liv har han vært den aller viktigste. Den førstefødte. De siste årene selve meningen med livet.

Jeg er så stolt at han kom seg dit han ønsket, selv uten de store anstrengelsene. Jeg håper han finner seg til rette på NTNU, at han finner et "hjemsted" og at han får det fint.
Vi kommer til å savne deg, elskede. Lykke til i studiene og i nye omgivelser! Glad i deg

Mine to hjerteknusere

- Posted using BlogPress from my iPhone

Hverdagslige ting

Dagene føles egentlig nokså meningsløse. Det er absolutt INGENTING å ta seg til.. Eller det vil si; der er nok alltids noe å gjøre. Husarbeid, skitur og slike ting. Men jeg gidder ikke. Var å gikk en tur på ski med Dina i går. Det var direkte pyton- usedvanlig-kjedelig og meningsløst. Skikkelig blææærrrrgh. Tok frem blomsterpottene og sådde litt i dag. Noen stauder og tomat.. Pruuh.. gaghh. Ikke så gøy det heller, men har utsatt det noen uker nå, så nå måtte jeg.. Ikke noe brå-hast, da, men på tide og vel så det, liksom.. Paprikaen jeg sådde for noen uker siden har spirt. Kunne nok potta dem over i skikkelig jord.. En dag. sukk..

Nå nærmer det seg slutt på foreldrepengene. Nøyaktig en uke igjen.. Er så i tvil om hva jeg skal gjøre. Lurer på om jeg skal få meg noen uker med sykemelding, kanskje.. Kjenner at jeg ikke makter tanke på å skrive jobbsøknader.. Vet ikke hvor mye mostand jeg tåler heller, da. Satt i kø på bilettervice.no og skulle kjøpe biletter til madonna konserten her om dagen, og ville bare grine fordi jeg ikke kom igjennom. Teit... Samtidig vet jeg jo ikke. Kanskje det hadde vært greit å kommet i gang igjen. Kan jo ikke sitte her å råtne heller. Regner egentlig ikke med at det blir noe bedre enn det er nå på en lang lang lang stund ennå. Kanskje aldri... Nå er der ikke noe jobb til meg her i kommunen for øyeblikket heller, da. så.. Nei.. Skal kjenne litt på det over helga. It sucks big time....!

Lyspunkt: Storebror hadde prøveeksamen i dag i muntlig matematikk. Han fikk 6! Flinke gutten. Han jobba så fint i hele går med presentasjon. Mamma er så stolt atte:)

k-k-kaldt

,
Brrr. for en fantastisk høst-temperatur. Ugg. 4 grader i dag og regn og vind. Kledte på Nikolas ull-klær og votter dag når han skulle ut i vogna å sove. Satte vogna i garasjen når han hadde sovna. Det gikk greit. Han var litt svett når vi tok ham inn- bedre enn å fryse iallefall. Ellers er formen og humøret hans fortsatt helt fint. Stort sett blid når han bare får det som han vil. Han er ikke bortskjemt i det hele tatt. m-m.. hehe. Stolt av det:)

Jeg har styrt fælt i mange dager for å klare å fange jogginga hans på film, men med en gang jeg tar fram kameraet så blir han mer opptatt av det enn å løpe, så det blir liksom ikke like mye fart som når vi ikke filmer. Men noe ble det. Skal sies at det bare er det lille pocket-kameraet, da. Med fingermerker på linsa fra Nikolas og en skikkelig crappy fotograf, hehe. Han var så stolt selv på lørdag da han skulle vise storebror at han kunne løpe: sprang i full fart forbi Jim som satt i stolen og stoppa å snudde seg sakte mot broren for å se om han hadde sett ham, mens han smilte bredt selv. Skikkelig kos for alle sammen.. Helsesøstera er imponert over hvor godt han har kommet seg. Tenker på at det bare er tre uker siden hun var her og så hvor dårlig han var den tirsdagen.. Fantastisk, må man si at han nå løper rundt som han gjør. Fysioterapeuten var her i dag og undersøkte armen hans. Den siste uka har vi merket stor forbedring. I helga har han brukt høyre armen en del ganger når han har lekt. Fysioterapeuten fant ut at han nok ikke hadde noe smerter i den nå og at han trengte å trigges til å bruke den. Etter hans vurdering virket det som at hovedgrunnen til at han ikke brukte armen nå var at han kanskje hadde glemt litt hvordan man gjorde det. Så da får vi trene..
Dina er en veldig populær dame hos Nikolas, Han er veldig interessert i henne, og hun er utrulig tålmodig med ham. Han kan dra henne i bartene og ørene uten at hun ser til å bry seg overhodet. Men at han er så veldig interessert i halen hennes syns hun ikke er like stas. Da går hun gjerne sin vei.

ma-ma-mammadalt

Har vært tidlig kveld på meg de siste dagene. Nikolas sover nokså dårlig for tia og jeg har vært ganske utslitt på kveldene så derfor har det ikke blitt noe blogging på meg. Ting går fint her, nå. Foruten at Nikolas ikke spiser noe særlig og at armen fortsatt ikke fungerer, så er han stort sett blid og "i farta". Ja, også er han blitt helt KRONISK mammadalt. Skal bare være hos mamma, og når jeg går ut av synsfeltet er det hylskriking og "verdens undergang".
Det kan gå fint å være hos pappa en stund, men når han får øye på meg, eller jeg er litt uheldig og beveger meg i deres retning, så skal han til meg og blir SÅ lei seg om jeg ikke tar ham. Merker jo at han begynner å bli større og at han manipulerer meg litt, så vi har nå begynt å lære ham at sånn kan det ikke være. Jeg begynner å bli nokså sliten av det hele, og det har nok vært en av grunnene til de tidlige kveldene mine, selv om det jo selvsagt også er litt koselig innimellom å være så "populær". Å ha avlastning er også nesten blitt mer en belastning, for å si det sånn. Han forstår jo at når disse hjemme-tjenesten-damene kommer så er det en reell fare for at mamma og pappa forsvinner ut døra, så det er et leven uten like med surking og grining, hyling og skriking og klamring rundt halsen. De siste to gangene tok de Nikolas med ut på trilletur, og det gikk veldig greit, så fikk vi litt pusterom...

Torsdag var jeg på møte med hjemmetjenesten. Det gikk veldig greit. Alle problemer og vanskeligheter som tidligere hadde vært knyttet til avlastninga vår syntes som om de aldri hadde eksistert, og de var mer enn villig til å møte våre behov.. Vi skal nå ha to timer avlastning hver dag på ukedagene, og så får vi igjen anledning til å ringe "nød"-telefonen deres dersom Nikolas skulle bli kjempe dårlig igjen. Jeg kjente på det da han var så syk at det føltes litt kjipt å ikke ha noen som vi kunne ringe til som kunne komme å se til oss om vi trengte det. Nå var vi jo så heldige at min familie var her på besøk når det sto på, og det var ekstra godt å ha noen å holde rundt når det var på det værste, - det at der var noen her som kunne se litt til Jim innimellom var og veldig veldig bra... Vi forsøkte jo så godt vi kunne, men det er ikke til å unngå at han kan komme til å bli litt for seg selv når vi har hendene fulle.. Det er ikke så greit for Jim heller når lillebror er så dårlig som han var da. Så hjemmetjenesten skal nå være her for oss, neste gang... Blir jo ikke som sin egen familie, men bedre enn ingen uansett. Måtte vi aldri få behov.. Men den dagen kommer nok.. Uansett; den tid den sorg. Iallfall greit å vite..


Utover det skjer det ikke så mye. Jim har begynt på skolen igjen.. Ikke så mye forskjell for oss da, i og med at vi uansett ikke har sett ham før etter klokka tre på ettermiddagene hele sommeren, men nå treffes vi litt om morgenen og. Iallfall godt for ham å komme i gjenge igjen. Syns vi, hehe. Mandag skal vi dra på helsestasjonen med Nikolas å veie og måle. Så skal vi innom sonjatun å ta en blodprosent i samme slengen. Blir interessant å se om han har tatt av seg noe når han har vært syk og har vært så dårlig å spise den siste uka, og om blodprosenten er blitt lav igjen.. Har blitt mye krøll med det jern-opplegget i det siste..

Endelig sol

Endelig skinte sola igjen og tåka har forsvunnet. Det var deilig. Ikke det at det ble den store varmen, da, men i solveggen er det jo ikke så værst. Vi gikk en tur på besøk til Carina i dag, jeg og Nikolas. Det gikk kjempefint. Han oppførte seg eksemplarisk og satt på fanget og pludra og lekte i godt over en time. Vi satt på ny-platten hennes og kosa oss i sola. Godt i ly av nordavinden var det jo nesten varmt. Kunne kaste jakka og greier. Fikk snakka om London-turen til Jim, så nå skal alt være greit. Jeg syns det er kjempeflott at han får være med dem på tur. Utrulig snillt gjort å ta ham med. Håper de får en fin tur med sol og varmt vær. De drar på Tirsdag og kommer hjem på lørdag. Jeg tror Jim gleder seg. I morgen må jeg prøve å få spadd noen hull i hagen å få planta ny-investeringene mine...

Tunge tanker

I går kjente jeg på den følelsen som jeg kan tenke meg kommer når dagene er over.. Jeg lå i sengen å kikka på Nikolas som sov så søtt. Jeg tenkte på for en fin dag det hadde vært. Hvor glad og munter han hadde vært hele dagen, og hvor deilig det er å se at han er en skøyer med humoristisk sans. Og tanken om at jeg kommer til å miste ham kom som vanlig. Denne gangen kom ikke bare tårene. Jeg fikk panikk. Hyperventilerte, halsen snørte seg sammen og jeg fikk nesten ikke puste. Jeg måtte sette meg opp i sengen for smertene i halsen var så intense og jeg klarte ikke trekke pusten.. Tanken blir tyngre for hver dag som går. For hver nye opplevelse med Nikolas, hvert trinn på utviklingsstigen. Dess mer vi ser av personen Nikolas, så blir det, om mulig, enda vanskeligere. Jeg er så lei meg for at jeg har bragt dette på Jim. Vi skulle jo ikke ha flere barn, egentlig, men så ombestemte vi oss. Jeg tenkte jeg ville gi Jim søsken. Så skjer det som ikke skal skje- og som i de flestes tanker er noe som rammer "de andre" og ikke oss. Og i stede for det som skulle være så blir det sorg og totalomveltning av hans og vår hverdag og liv. -til det mest negative en kan tenke. Jeg bekymrer meg for ham og, ikke bare for Nikolas. For 10.klasse; for det å være tenåring med alt det som det innebærer, med alt dette -i tillegg til at bestefar og er syk... Og at vi ikke skal klare å gi ham det han trenger oppi alt. Vi klarer jo ikke følge ham opp på en ordentlig måte sånn som ting er nå heller.. Fotballkamper og treninger og alt sånnt som vi har pleid å være med på bare skjer uten at vi kan være der...Verden går videre rundt oss, samtidig som det kjennes ut som at tiden står stille. Jul, Påske, 17.mai, Sommer... Alt flyr forbi uttafor, mens her er alt konstant. Jeg ser det er blitt grønt og blomstene blomstrer, men jeg kjenner ikke følelsen av sommer -selv om sola skinner... Påvirker det Jim at det er sånn det kjennes ut for meg? Klarer jeg å gi ham det igjen. Det han går glipp av nå...?

På tide å jobbe ute

Moro med oksygen

Så kom sommern allikavel. Iløpet av de siste 6 dagene er trærne blitt grønne og temperaturen har steget noen hakk. Blomstene i drivhuset har lyst å komme seg ut. Så nå er det bare om å gjøre å finne tid. Jeg har plantet i krukker og potter det jeg hadde i drivhuset som sku dit, og vært å handla for de første 1500,- kronene på Hagans gartneri. Jeg har hatt arbeidssamvirket her å frest opp plenen der jeg skal lage det nye blomsterbedet og utvida "åkern" med noen kvadratmeter. Så det er mulig jeg har laget mer arbeid til meg selv der ute enn jeg klarer å få gjort unna denne sommern, men pytt-pytt, det går seg vel til.

Nikolas har vært veeeeeeeeldig grinete de siste to dagene. Har fått en tann til- foran oppe. Åsså har han fått total mat-vegring. Han spiste her om dagen åsså plutselig mens vi var godt i gang så holdt han på å spy. Skikkelig mat-mons. han -ikke! Og sia har all mat vært til å brekke seg av. Det hjelper ikke akkurat på humøret, hverken til Nikolas, eller oss andre. Så nå er vi helt tilbake på scratch med tynn grøt og små små porsjoner. Puh.. Ikke vil han smake brød eller kavring heller, så det er en utfordring. Vi må jobbe mye med psyken vår for å holde ut. Må forsøke å se positivt på de små stegene framover, snarere enn det store steget tilbake når det gjelder maten. Åsså får vi håpe at det ikke går så lang tid før han er tilbake på samme sporet som sist- Det gikk jo så fint med den spisinga her en stund..

Koselig på tantes fang

Jeg funderer ofte på hvordan det vil bli etterpå... Når han ikke er her mer. Hva vi skal gjøre, at vi skal sette av litt penger til å gjøre noe hyggelig sammen med Jim når det hele har kommet litt på avstand. Jeg føler at vi ikke klarer å følge ham opp godt nok. Så tenker jeg at det egentlig er umulig å planlegge noe som helst for ettertiden.. Ingen av oss vet jo hvodan det blir, hva vi tenker og hvordan vi ser på situasjonen etterpå. Man kan tenke og se for seg mye men så når man står det blir alt annerledes, alikavel. Som når pappa døde. Førut hadde jeg jo bestemt meg for å "satse på karrieren".. Så- etterpå forandra alt seg. Hvordan jeg tenkte og hva jeg følte.. Plutselig var det ikke viktig mer med den karrieren og jeg følte at familien ble det aller viktigste. Så kastet skjebnen dette i fanget på oss. Vi har snakka om at vi vil prøve igjen med å få flere barn når alt dette er over. Men hvem vet når vi står der. Kanskje vi ikke føler at vi klarer det allikavel. At det er tryggest å la vær. Kanskje vi ikke kan få flere.. Jeg har planlagt mye gjennom livet som aldri har blitt noe av. Men sånn er det kanskje med alle. Man planlegger og drømmer, men så tar virkeligheten oss og andre ting skjer som en ikke forutså...

Konfirmasjonsbilder

Nå har jeg fått bildene fra "fotografen". Jeg tok ingen bilder, men Helene og Fred-Are hadde full kontroll. Tusen takk til dem:) Her er et lite utvalg. Var mange fine og jeg skal se om jeg får lagt ut flere på facebook for de som vil se der..

Tante og lillemann

Tale for dagen

Fornøyd med gavebeholdningen

Dagen derpå

Idag er vi som utgåtte skosåler både jeg og John. Konfirmasjonen gikk kjempefint. Nikolas hadde en fin dag, og holdt humøret veldig fint sånn at vi kunne ha fokus på Jim hele dagen. Tantene stilte opp å passa ham mens vi var i kirka. Det var kjempefint for alle sammen, og jeg tror Jim hadde en fin fin dag. Det ble en innbringende dag for konfirmanten- sånn økonomisk, hehe. Bordet ble pyntet, og det ble jo ikke så aller værst til slutt, selv om jeg ikke hadde en eneste blomst på bordet. Det hadde jeg ikke trodd skulle skje, jeg som er så glad i blomster. Men så fikk vi en kjempefin bukett som redda gavebordet..

Tusen tusen takk til alle som hjalp oss; bakte kaker, bretta sevietter, vaska kopper, rydda og ordna og vaska gulvene. Masse masse takk, vi er kjempe glade for at dere hjalp oss å få en fin dag.. Kommer flere bilder her etter hvert..

Tann tittei

Endelig kan vi se den første tanna til Nikolas. Høyre fortann kikker såvidt gjennom tannkjøttet og har vært veeeeldig plagsom i dag. Vanskelig å puppe og vanskelig og sove. Har forsøkt med dentinox, men det var visst ikke mye hjelp i det. Forkjølelsen er på hell og han er bare litt tett i det ene neseboret nå. Humøret ellers har vært bra i dag. Pratet en hel del nå i ettermiddag og det er bra lenge siden. Ellers har jeg vært i drivhuset å prikla blomster samt at vi har vært å kjøpt dress og fotballsko til Jim i dag. Dress-shoppinga var fort gjort. Heldigvis er han ganske grei med de klærne, så det er lite frem og tilbake med ham. Må ut i drivhuset igjen i morgen, for det er mye enda å prikle. Selvfølgelig har jeg sådd alt for mye av hver sort, og det er vondt å kaste alle de fine frøplantene, så det blir nok fullt og vel så det i drivhuset iløpet av den neste uka. Regner med at jeg må fyre i de andre delen av drivhuset og før jeg hadde beregnet, hehe. Squashen har vokst Masse denne uka og må snart ha større potte igjen. Ikke lenge siden de kom opp, men jeg må kjøpe ordentlig jord til dem så de ikke begynner å skrante. Så de må vente til uti uka..

Torsdag hadde vi besøk av en venninne fra da Jim gikk i barnehagen. Hun tilbydde seg å bake kake for oss til konfirmasjonen. Det var skikkelig snilt, og jeg ble kjempeglad og sa ja takk- veldig gjerne:) Hun er kjempeflink og bake, og har alltid gode kaker. Så da har jeg kakebeholdningen "i boks". Trenger jo ikke så mange kaker i og med at vi sannsynligvis ikke blir så mange mennesker. Må få klarhet i det koldtbord-styret også nå til uka. Huske-huske!! Har helt teflon-hjerne og glemmer alltid det når jeg er på Storslett..

Bente var innom i går med familien. De var på vei til Harstad på hundeutstilling med puddelen Mullan. Blir spennende å høre hvordan det går. De skal stille i morgen. Virket som at Nikolas kjente henne igjen, for han smilte så bredt til henne og syns det var helt topp å sitte på fanget hennes. -Iallefall en stund.
Sist Bente var her spurte hun meg om jeg ville være forlover i bryllupet deres som skal være i Juni. Jeg følte, -og føler det som en stor ære å ha blitt spurt og sa selvfølgelig ja med en gang. Gleder meg masse til det. Så når konfirmasjonen er unnagjort er det tid for utdrikningslag.. Det må planlegges...Håper vi klarer å få samordna det slik at vi kan dra til Tromsø samtidig og, så vi kan gå å se på brudekjole til henne sammen. Det hadde vært artig.

Vår kjekke tenåring

Jeg må bare få skryte litt av vår kjekke tenåring. Var på konferansetime i går og det var bare god-ord å få. Flink på skolen, faglig sterk, hyggelig og omgjengelig.. Og når man legger til at han alltid gjør sitt for at vi to skal ha en god tone, så må jeg bare si at jeg er så stolt av ham atte... Selvfølgelig har han tenårings-nykker innimellom, men det er helt greit. Han prøver som regel å gjøre det rette og viser nesten alltid at han har hodet med seg. Noen ganger trenger han å få tenkt seg litt om, da, men til syvende og sist ser han hva som er rett og galt.. Det er godt å tenke på. I den situasjonen vi er i nå så kunne alt vært annerledes med tanke på Jim og. Det er nok ikke så enkelt for ham heller alt det som skjer her hjemme, i tillegg til alt det som skjer i kroppen til en tenåring, så jeg er evig takknemlig for at han er den gutten han er og for at vi har det forholdet vi har.

maria budskaps-dag

Idag var jeg i kirka å så på konfirmanten min som gjorde en kjempefin minestrant jobb. Han var så stødig i stemmen da han leste opp fra veksellesninga med presten. Dagen i dag var Maria budskaps dag. Visste ikke at det fantes noe som het det engang, jeg. Så da lærte man noe nytt i dag og. Gikk til natverd - for første gang. Var egentlig en ganske sterk opplevelse å gå i kirka . Alt er liksom overlatt i hendene på han der oppe.. Kjenner at jeg er sliten. Enkelte dager, som i dag, kjennes det ut som at følelsene sitter uttapå kroppen, og at det skal lite til før jeg tar til tårene eller får lyst å bare legge meg rett ned. Men så neste dag igjen kan alt føles bedre.

Nikolas har vært særdeles grinete i dag. Sovet kun små blunder, og vært veldig utolmodig. Vil ikke spise ordentlig, og i det hele tatt... Gruer meg litt til natta. De siste nettene har vært urolige, og dagen i dag lover ikke godt for natta. Ikke det at jeg er pessimist, altså. Men man er da realistisk...

I morgen er nok en dag. Må den bli strålende for store og små.