Sommerdager

Krype

Søndag fant Adrian ut hvordan man skulle flytte armer og bein når man skulle krype og mandag tok vi denne videosnutten. Nå fyker han rundt stolt som en sol og er begynt å øve seg på å komme seg opp.. Det går fort når det først løsner ser det ut som. Mamma og Pappa er sååå stolt:)

På jobb

Så var hjemmetilværelsen over og jeg har allerede vært en uke på jobb. Pappa har tatt over styringa hjemme og den første uka uten mamma gikk helt fint. Det var med litt blandede følelser at den første arbeidsdagen nærmet seg, men når dagen var der så var det helt OK å begynne. Det er deilig å overlate mat-styret til far og kunne fokusere på andre ting. Det er også helt topp å ha oppladede mamma-batterier når ettermiddags-grininga slår til på småen. Fylkeskommunen har jo finfin tariffavtale med inntil to timer amme-fri hver dag. Så med 5 min til hjemmet så blir det plass til etpar amme-pauser pr dag. Det er litt pes, men går i grunnen helt greit det og... Adrian er iallefall fornøyd at det er rom for skikkelig mat iløpet av dagen selv om mamma ikke er hjemme hele tiden.
(skikkelig mat= pupp)

se så flink jeg er

Fikk til på tirsdag.Sååå stolt. Beklager den plagsomme kommentatoren;)

" Spise" selv

Blir nu mest gris da, meeen artig er det:)

Øyekatarr

Lykkelig som liten skriver om øyekatarr hos barn og barnehagenes hysteri knyttet til dette. Det var ny og ukjent informasjon for meg at øyekatarr som regel skyldes virus.. Nå har jeg for så vidt vært lenge ute av problemstillingen da.. Sånn nermere bestemt 11 år, men...Lærerikt for meg iallefall...
Forøvrig vet jeg at de barnehager som har vært nøye med håndhygiene har fått bukt på mye av smitteproblematikken rundt øyekatarr. Har akkurat hatt en runde med Adrian og rennende røde øyne. Det er iallefall fint når man fortsatt ammer at man har den muligheten til å unngå antibiotika i alle tilfelle...

Hjelpe pappa med jobben

Barnesanger

Jeg har alltid sunget en del for ungene mine... Kjente gamle barnesanger som jeg har vokst opp med har jeg videreformidlet til både Jim og Nikolas. I begravelsen til Nikolas fikk vi en lokal sanger til å fremføre en voggesang. De som var i begravelsen stusset kanskje litt i valget, og både presten og sangeren forsøkte å få oss til å velge en annen sang. De syns vel ikke at trollmors vuggevise var noe naturlig valg i en begravelse. Men for meg var det egentlig ikke noe alternativ. Kveldsstundene var noe spesielle med Nikolas. Han brukte som regel veldig lang tid på å sovne til kvelden, og vi gjorde mye for å få tida til å gå og roen til å senke seg. Vi leste bøker og jeg pleide synge alle de vuggesangene jeg kunne. Trollmors vuggevise og sove dukkelise (omskrevet til sov lille Nikolas) var favorittene. Alltid når jeg sang dem lå han å lyttet og strøk meg over brystet. Når vi kom til refrenget i trollmors vuggevise lo han så hjertelig... Så å synge den for ham i kirken var for meg helt naturlig og riktig... I tillegg til at han likte å bli sunget til når alt var bra, så var sang i dype toneleier noe som virket veldig beroligende for ham når han hadde tunge perioder og måtte bæres rundt...

Nå med Adrian sliter jeg litt med å synge de samme sangene som jeg sang til Nikolas. Jeg klarer bare ikke å få ordene og melodiene fram og ut... Og når jeg virkelig anstrenger meg og synger så føles det kunstig og rart... Resultatet er at det blir litt lite sang, føler jeg. Den eneste sangen som vi synger en del for tida er lille petter edderkopp, og den er pop hos Adrian. Det hadde vært fint å hatt flere alternativer så vi hadde kunnet synge litt mer, for jeg ser at han liker det.. Tror jeg har sunget de fleste Prøysen-sangene, de mest kjente voggesangene samt blåmann blåmann og lillepusekatt, tidligere...Så jeg har forsøkt å finne noen nye barnesanger, men sliter med å få til å synge sanger som er fremmede og som jeg ikke har hørt sunget så mye av andre... Hadde vært så fint om jeg kunne funnet noen plater el.l. med gode versjoner av alternative barnesanger som jeg klarer å lytte på sånn at jeg kunne blitt bedre kjent med andre sanger...(har jo funnet noen versjoner som er sunget på en måte som det bare ikke er mulig å høre på uten å få vondt både i ørene og i musikk-sjæla)

6 måneder

Lille Adrian er et halvt år i dag- tenk hvor fort tida går. Vi var på kontroll på onsdag. 8900 gram og 71,4 cm lang.. Stor gutt. Utvikler seg som han skal og alt så fint ut.. Og fortsatt like blid:)

Baby-boble

Jeg føler det som jeg er i en boble om dagene der det meste dreier seg om pupp, grøt, tiss bæsj, soving, tenner og motorisk utvikling. Hvis jeg treffer noen som ikke er i den bobla og de ikke er flinke å finne på samtaleemner så ender jeg straks tilbake til "...den siste natta var jeg våken ØRTEN ganger... "osv.. Personlig synes jeg det er litt slitsomt å være så skrapt for samtaleemner, og kan bare forestille meg hvordan alle de som ikke har barn under ett år føler det. ÅÅNEI, der kommer hun igjen som ikke kan snakke om annet enn BABY-- gaggh... Er jo begrenset hvor morsomt det er for alle andre å høre om grøten som ikke vil ned, og amminga som går rett i dass... Jaja. Takk og pris at jeg har møtt en i samme situasjon som meg som jeg kan snakke med om disse tingene uten å føle at jeg er en belastning, og som jeg synes det er rett stas å være sammen med. Samtidig som vi faktisk kan snakke om andre ting også. Det føles innimellom som at jeg er litt i veien om jeg maser på andre om å treffes. Derfor var det så flott at vi i helga fikk invitasjon til å komme på middag hos et vennepar på lørdagskvelden. Selv om det dessverre ikke lot seg gjøre å gå, så kjente jeg at det var utrulig godt å føle at man fortsatt ble tenkt på og regnet med, selv om man er i bobla. Og at de faktisk maste litt og presset på for at vi skulle komme gjorde at vi ikke følte vi ville være i veien selv om Adrian måtte vært med, noe som var ekstra fint i grunn. Neste gang får vi det kanskje til.
Jeg trives egentlig ikke så veldig godt i bobla, og ønsker meg ofte ut herfra, selv om det også er godt å være hjemme med Adrian. Derfor har jeg ikke tatt permisjon fra politikken. Jeg må ha en arena der jeg kan være bare meg og der babysnakk ikke er tema overhodet. Møtene er faktisk litt vitamininnsprøytning for meg. Så er jeg så heldig at jeg har en mann med muligheter for avspasering når det er møtedager, slik at det kan la seg gjøre å følge møteplanen sånn noenlunde... 3 måneder igjen så er jeg tilbake på jobb og pappa skal være hjemme i bobla..

Tann titt tei

Adrian sin første tann titta fram i dag. Endelig. Skjønte noe var på gang alt forrige helg, og i gårkveld toppa det seg med skikkelig skriking og grining. Hjalp med dentinox og i dag kunne vi kjenne kanten stikke fram.. Skal bli "gøy" når den skal testes for bruk, tenker jeg...

4mnd

Pupp til glede og besvær

Alle vordende og nybakte mødre overøses med informasjon om puppens fortreffelighet og ammingens velsignelse med tanke på babyens vel og ve. Der hersker vel i grunnen liten tvil om at morsmelk er det beste for barnet, all den tid det er sånn vi er ment å fungere fra naturens side.

Jeg ammet min 1.fødte til han var ett år, og kan ikke huske at jeg hadde noen som helst problemer med ammingen den gang da. Nikolas ammet jeg fram til den siste dagen, og ammehistorien der var en historie for seg selv. Vi gikk gjennom det som måtte være av utfordringer, tror jeg. Fra problemer med riktig sugeteknikk til brystvegring og blodige brystknopper med påfølgende ubeskrivelig vondt... Men jeg sto på. Der var ikke noe alternativ til pupp for Nikolas, hverken for hans del eller for min del, og vi fikk det til. Puppen var viktig på grunn av ernæring og ikke minst på grunn av den trygghet og trøst det gav når livet var vanskelig...

Fordi jeg hadde med meg den erfaringen jeg hadde når jeg fikk Adrian så jeg på meg selv som en slags "super-ammer" som kunne klare alt, og som aldri kom til å velge noe annet enn bryst til Adrian -om det bare var fysisk mulig å amme. Stor ble derfor overraskelsen da jeg ved første korsvei sto å tenkte at "dette orker jeg bare ikke". Plutselig hadde jeg full forståelse for alle de som valgte bort bryst og begynte med flaske. De som jeg alltid hadde tenkt at de gav opp for fort. Jeg hadde mest lyst å si at de hadde rett. Det beste var å velge noe annet. Alt mas og pes som det er med bryst. Ikke kan du spise hva du vil, du går rundt med dårlig samvittighet når babyen gråter, for du tenker; hva er det NÅ jeg har spist, ikke kan man drikke så mange kopper kaffe som man vil, ikke får man sove så mye man trenger, for far kan ikke gi pupp, ikke kan man være lenge borte fra hjemmet for maten må være i nærheten. Og i møte med omverdenen får man høre at dersom babyen gråter så er det fordi man 1: har spist noe som den ikke tåler, 2: har for lite melk, 3: har for mye melk/ gir mat for ofte osv. Dersom man da i tillegg sliter med teknikken og føler en ikke får det til. Ja, jeg sier ikke mer. plutselig skjønner jeg godt at mange av dagens kvinner ikke orker det styret med pupp.

Ammingen med Adrian har altså ikke gått like smertefritt som med den første, og tiltross for at den foreløpig ikke har nådd tilstandene med Nikolas så kjenner jeg at det å amme innimellom nesten gir flere utfordringer enn gleder. Det kjennes som der ikke finnes overskudd til å gå utfordringene i møte og tanken om at jeg ikke orker ligger til stadighet å lurer i overflaten. Årsaken til at jeg tenker slik er soleklar , men hvordan jeg skal komme over det er vanskeligere. Det gjør meg trist å tenke at jeg ikke skulle klare å gi også Adrian det beste, så jeg bruker mye energi på å motivere meg selv til å fortsette. Spørsmålet blir bare- hvor lenge...

Ammetåka

Ligger tykk her i huset om dagen.. Hadde en sedvanlig tur på butikken i går. Skulle KUN kjøpe sukker og brød, og klarer å komme hjem med en pose varer- men hverken brød eller sukker var å finne blant varene.. Så da måtte jeg ned på butikken igjen..

Det toppet seg imidlertid da vi var på babytreff og en av mødrene spurte hvor gammel Adrian er... "eeeh- tre og en halv måned- NEI- fire og en halv måned.eeeh- neeei, JA-fire og en halv..." Og det ble med det... Dama kikka bare rart på meg... Forståelig nok.

Gutten er altså tre og en halv måned gammel.. Pinlig!

Rocke-baby

Tidlig krøkes som god festivalgjenger skal bli.. Adrian og Mamma på Døgnvillfestival i Tromsø på Lørdag ettermiddag. Litt skeptisk til øreklokkene til å begynne med , men så ble det ganske bra og han smilte og hvinte mens vi danset til Lars Vaular..

Snille Pappa tok babysittinga på kvelden på strak arm så mamma kunne dra på konsert både torsdag, fredag og lørdag kveld. Det gjorde godt å være en del av samfunnet og gjøre "voksenting", selv om Adrian ikke syntes det var noe særlig å legge seg uten mamma. Det gikk da på et vis og ingen fikk varige men- håper jeg... Tuuusen takk kjære, - og snille tante som tok i et tak når desibelnivået der hjemme hadde gitt pappa "litt" hørselskade, supert :)

Dåpsdagen

Søndag ble Adrian døpt. Det var en perfekt dag for alle. Adrian sov på de riktige plassene og det virket som han taklet stresset og maset med masse folk og styr helt fint..

6 ukers kontroll

Kontrollen gikk fint. 6035 gram og 60 cm lang. Adrian fikk de beste skussmål fra helsesøster og gjorde sitt beste med å sjarmere med smil og småprat. Doktoren mente gutten måtte være glad i mat, og sa at dersom Adrian hadde alvorlig hjertefeil så ville han bli svært så overrasket. Og mor og far var rett så stolte over lille gullet..

Lille storebror

I dag har tankene mine vært hos Nikolas hele dagen... Jeg vet ikke riktig hvorfor det ble sånn i dag. Rett etter at jeg våknet følte jeg veldig for å sysle litt med bildene som ennå ligger i en boks og venter på å bli lagt inn i album. Vi har over 1000 bilder av Nikolas og jeg har kommet til august 08. Da fikk vi speilreflekskameraet og bildemengden eksploderte. Jeg klarer liksom ikke bestemme hvilke bilder som skal inn i hvilke album, for det er ikke plass til alle i scrap-albumene. Noen må rett og slett inn i flip-album, og det er helt umulig å velge. Kvaliteten er jo like god på alle bildene. I alle fall så syslet jeg litt med det på morgenkvisten, og det brakte med seg masse minner. Gode og såre minner om det som var, og lengselen etter en liten gutt som skulle vært sammen med oss og klemt og tynt sin lillebror som bare en to åring kan... Og det brakte med seg erkjennelsen om at ingenting ble som det var ment og slik jeg hadde sett for meg og tenkt at det skulle være. Tanken og ideen om å bringe flere barn inn i familien slik at barnet mitt fikk søsken blir møtt med uttalelser (som antakelig er riktige og reelle, men som likevel er like triste) om at vi nå har og vil ha oppdratt to "enebarn". Da Nikolas ble født tenkte jeg at jeg ville ha flere barn slik at han fikk ha søsken på "egen alder også", tanker som brast...

Disse utfordringene har jeg sett for meg på forhånd og vært forberedt på. De er uansett like vanskelige og vonde, og vil være der for alltid. For uansett hvor mange barn jeg måtte få eller ikke få så vil der alltid være en for lite...

Stoor gutt

I dag hadde vi hjemmebesøk av helsesøster. Adrian hadde lagt på seg masse og veier nå 4770 gram. Ikke så værst vektøkning på to uker, vil jeg si:) Alt så visstnok fint og bra ut. Vi fikk snakket litt og ble enige om at vi ønsket en time på UNN for sjekk av hjertet. Ikke fordi vi tror at noe er galt, men mer for å kunne legge noen bekymringer til side. Kontrollen etter fødselen var ikke riktig slik jeg hadde sett for meg at det ville være, og var ikke mer omfattende enn en vanlig 3 dagers kontroll. Så jeg har kjent litt på usikkerheten etter at vi kom hjem, og realitetene som var med Nikolas og hans helsetilstand. Vi ble jo og sendt hjem med ord om at alt var bra... Og med oss nå har jeg vissheten om at det som Nikolas hadde sannsynligvis ikke vil kunne bli oppdaget på en vanlig 3 dagers kontroll..Mange lever hele livet og dør av sykdommen før den blir oppdaget. Legen sa vi ikke skulle sykeliggjøre, og at det var en grunn til å ikke gjøre omfattende undersøkelser der og da når alt så bra ut. Da hørtes det logisk ut, men i ettertid har jeg tenkt at det er viktig å friskgjøre, for min egen del... Og at det er det en slik kontroll vil handle om for meg. Å luke bort bekymringer som eventuelt ikke har noe for seg.. Jeg trenger å bygge opp en trygghet rundt Adrian sin helsetilstand slik at jeg kan våge å tenke fremtidstanker og ikke bare leve i nuet...Og for å få til det trenger jeg litt hjelp av legene..

Hei