Fødselsdag

Min elskede..

5 år ville du vært i dag.. Roser og lys i hagen din, og tårer på mamma sitt kinn. Vi savner deg solstråle.

Har du fyr...

Jeg hørte denne sangen første gang i 2009 i et bryllup. Teksten traff meg rett i hjertet. Havet ligger mitt hjerte nært og bildesjangeren har jeg jo brukt før slik at det var så lett å identifisere seg.... Plutselig følte jeg veldig for å høre på den...

Ytterst i verden

Ytterst i vest

Kan hende du seile di skute

Kan hende du seile tilfeldig som gjest

Kan hende du går der i rute

Uansett treng du et punkt som e fast

Der du frakte din skjøre last

Det e nok at det står der å brenn

En trofast gammel venn

Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem.

Vår Herre han sa det da jorda vart te

“La det bli lys,”

Og det ble det.

Så satte han sol og måne og stjerner

Opp sånn at vi kunne se det.

Men de som har glemt det i skapningens gry

Og alle de som er dømt til å fly

På havet i vær og vind

Når skodde og mørket sett inn.

Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem.

....

Takk Ola Bremnes.

Og svaret er nok Nei....

Romjulsdrøm

Du skulle vøri fire år i romjula
og hadd en litjbror som ga deg en klem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel a bæssmor hem.
Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da hadd en jo en bror i treidde klasse
som rødde væg så dom fekk gå i fred.
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå -
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dokk klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål “Godkvell, godkvell”.
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
“Så kom det julbokk åt en stakkar lell!”
Du skulle vøri fire år i romjul
og julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Fritt etter Alf Prøysen

Telte de deg...?

Du skulle vært 4 år,lille venn... Løpt rundt i skogen og lekt i trærne. Hjulpet lillebror med duploen og bygd de høyeste tårnene sammen... Kranglet om storebrors oppmerksomhet og tid og sittet på hvert sitt kne på mammas fang. Hvor fort tida går..4 år.. Og de har allerede glemt.. De andre. '

Fra Nikolas

De sitter der og ler og kommenterer hvor mange år det er mellom barna våre. Og de teller deg ikke med. "dere ventet sannelig lenge".... "er det ikke rart å ha så mange år mellom...?" Jeg orker ikke forklare. Orker ikke minne dem på. 14 år er jo også lang tid, men kanskje ikke like "unaturlig". .? Det er ikke tiden mellom som føles rart og vanskelig. Det er den tomme plassen. Jeg kan ikke la være å undres om de hadde sagt det samme dersom du hadde vært her og løpt omkring. Men de teller deg ikke med.

Mennesker er dumme. Noe annet er det ikkeå si...Elskede lille venn. Jeg bar deg i 24 måneder. Du lyste for oss gjennom alle dine utfordringer de 15 månedene du fikk her på jorda.. Du teller min kjære. Hvordan kan de la være...

Hvil i fred min venn

Det ble en plutselig slutt på livet med Diesel. Brått så syk at han ikke kunne være med oss mer. Lille store kosegutten vår. Vi savner deg...

I mine tanker

I tankene mine har du vært hele dagen, selv om jeg ikke kom meg til hagen din. I morgen lille, når solen strekker strålene opp bak fjellkammen, da tenner vi lys i lykten din og setter blomster til deg å se.. I kveld ble det lys for deg her hjemme kjære, for mørket falt på før vi rakk oss hjem. Lille vennen min, som vi savner deg her hjemme..

Den dagen

Den siste tida har jeg kjent meg sliten. Irritert for alt mulig. Det har ikke hjulpet hverken med det ene eller det andre... Jeg har lurt på hvorfor jeg er så sur... Søvnmangel? Frustrasjon over manglende matlyst hos småen? Antall måneder hjemme som begynner å sette sitt spor??Diagnosen min som sliter meg ut? Ingen forklaringer har føltes riktig...

Så slo det meg i kveld.
Det er den måneden...
Den siste..Den dagen -
som nærmer seg med stormskritt.
Selv om jeg ikke har vært det bevisst.
Kanskje nettopp fordi jeg ikke har vært det bevisst så har det blitt som det har blitt...
Kroppen vet og kjenner...
Det var som om jeg kunne puste fritt når jeg skjønte hva det var.. Som å åpne en dør og slippe inn luft... Og jeg kunne smile og gråte og føle igjen..
For dagen vil komme og gå... som alle de andre...Selv om jeg skulle ønske jeg var den foruten.

Barnesanger

Jeg har alltid sunget en del for ungene mine... Kjente gamle barnesanger som jeg har vokst opp med har jeg videreformidlet til både Jim og Nikolas. I begravelsen til Nikolas fikk vi en lokal sanger til å fremføre en voggesang. De som var i begravelsen stusset kanskje litt i valget, og både presten og sangeren forsøkte å få oss til å velge en annen sang. De syns vel ikke at trollmors vuggevise var noe naturlig valg i en begravelse. Men for meg var det egentlig ikke noe alternativ. Kveldsstundene var noe spesielle med Nikolas. Han brukte som regel veldig lang tid på å sovne til kvelden, og vi gjorde mye for å få tida til å gå og roen til å senke seg. Vi leste bøker og jeg pleide synge alle de vuggesangene jeg kunne. Trollmors vuggevise og sove dukkelise (omskrevet til sov lille Nikolas) var favorittene. Alltid når jeg sang dem lå han å lyttet og strøk meg over brystet. Når vi kom til refrenget i trollmors vuggevise lo han så hjertelig... Så å synge den for ham i kirken var for meg helt naturlig og riktig... I tillegg til at han likte å bli sunget til når alt var bra, så var sang i dype toneleier noe som virket veldig beroligende for ham når han hadde tunge perioder og måtte bæres rundt...

Nå med Adrian sliter jeg litt med å synge de samme sangene som jeg sang til Nikolas. Jeg klarer bare ikke å få ordene og melodiene fram og ut... Og når jeg virkelig anstrenger meg og synger så føles det kunstig og rart... Resultatet er at det blir litt lite sang, føler jeg. Den eneste sangen som vi synger en del for tida er lille petter edderkopp, og den er pop hos Adrian. Det hadde vært fint å hatt flere alternativer så vi hadde kunnet synge litt mer, for jeg ser at han liker det.. Tror jeg har sunget de fleste Prøysen-sangene, de mest kjente voggesangene samt blåmann blåmann og lillepusekatt, tidligere...Så jeg har forsøkt å finne noen nye barnesanger, men sliter med å få til å synge sanger som er fremmede og som jeg ikke har hørt sunget så mye av andre... Hadde vært så fint om jeg kunne funnet noen plater el.l. med gode versjoner av alternative barnesanger som jeg klarer å lytte på sånn at jeg kunne blitt bedre kjent med andre sanger...(har jo funnet noen versjoner som er sunget på en måte som det bare ikke er mulig å høre på uten å få vondt både i ørene og i musikk-sjæla)

Så forandret jeg atter igjen på bloggen

Tiden var moden, kjente jeg. Å endre tilbake til Hansenhuset var det eneste riktige. Jeg vurderte å opprette en ny blogg, men kom raskt fram til at det ikke ble rett. Jeg må ha med meg historien videre. Det som har vært. Det føltes ikke rett å forlate, men endringer var igjen på sin plass. Livet går videre. Hvor vanskelig det enn må være. Selv om det er med blandede følelser må jeg erkjenne at hverdagen ikke lenger kretser omkring det som var på samme måte lenger. Og denne bloggen vil nok ikke lenger dreie seg mest om ham. Nytt liv fordrer nye tanker og problemstillinger.. Nikolas er for alltid med oss, i hjertet og i sinn. Minnene og månedene sammen med ham vil alltid være med oss. De tunge dagene kommer nok med jevne og ujevne mellomrom for all evig fremtid, . Dager da det kjennes som det var i går. Dager der en bare faller fra hverandre og der en må streve litt for å skrape sammen bitene...Og muligens vil disse dagene finne sine uttrykk her også i fremtiden. Da er det viktig at historien er med...
Innimellom så hender det- i et brøkdels sekund- i det jeg er på tur ut døra fra soverommet etter å ha lagt Adrian- kun der, og så flyktig at jeg nesten ikke rekker å registrere det: Det er så jeg ikke helt kan forstå- at jeg har opplevd det jeg har opplevd, at jeg fortsatt står oppreist, går på jobb, kafè, har fått et barn til. At jeg ikke er et skjelvende aspeløv i en krok... At det i det hele tatt kan være sant. Og jeg tenker på damen jeg så på tv. Som hadde mistet åtte barn, og oppdratt fire...8 barn til graven.. Ja. Da er det vel mulig. Dette er livet mitt. Sånn ble det, så langt... Og jeg kjenner at halsen snører seg igjen og panikken lurer i bakgrunnen, 'cause life is devious... Men jeg rister på hodet og lukker døren bak meg idet jeg trår inn i verden igjen...

3 år

Skulle vært tre år i dag lillegull.
Istedenfor kaker og selskap her hjemme blir det blomster og lys i hagen din...

Savner deg så, hver eneste dag, skatten min.. Hver eneste dag.

En fødselsdag nærmer seg.

Jeg kjenner at det nærmer seg den dagen. Den dagen for 3 år siden. "Den lykkeligste dagen i mitt liv", som en ung- men nå nesten voksen tenåring skrev om... Den fine høstdagen da vår lille familie gikk fra å være tre til å bli fire.. En dag som begynte med sol og vakre farger og som snudde seg til usikkerhet og kaos iløpet av noen timer. Dagen som ble den vage begynnelsen på det som skulle bli en smertefull reise. Full av de beste minner og de verst tenkelige hendelser... En reise sammen med verdens nydeligste deiligste, mest fantastiske smilende og glade lille menneske. En reise som ble så altfor altfor kort...
Det nærmer seg den dagen for tre år siden..Den dagen som skulle blitt feiret med kake og krone i en familie på fem.. Og jeg kjenner følelsene sitter litt mer utpå huden. Tårene sitter løsere...
-og verden er et usikkert sted å være....

Lille storebror

I dag har tankene mine vært hos Nikolas hele dagen... Jeg vet ikke riktig hvorfor det ble sånn i dag. Rett etter at jeg våknet følte jeg veldig for å sysle litt med bildene som ennå ligger i en boks og venter på å bli lagt inn i album. Vi har over 1000 bilder av Nikolas og jeg har kommet til august 08. Da fikk vi speilreflekskameraet og bildemengden eksploderte. Jeg klarer liksom ikke bestemme hvilke bilder som skal inn i hvilke album, for det er ikke plass til alle i scrap-albumene. Noen må rett og slett inn i flip-album, og det er helt umulig å velge. Kvaliteten er jo like god på alle bildene. I alle fall så syslet jeg litt med det på morgenkvisten, og det brakte med seg masse minner. Gode og såre minner om det som var, og lengselen etter en liten gutt som skulle vært sammen med oss og klemt og tynt sin lillebror som bare en to åring kan... Og det brakte med seg erkjennelsen om at ingenting ble som det var ment og slik jeg hadde sett for meg og tenkt at det skulle være. Tanken og ideen om å bringe flere barn inn i familien slik at barnet mitt fikk søsken blir møtt med uttalelser (som antakelig er riktige og reelle, men som likevel er like triste) om at vi nå har og vil ha oppdratt to "enebarn". Da Nikolas ble født tenkte jeg at jeg ville ha flere barn slik at han fikk ha søsken på "egen alder også", tanker som brast...

Disse utfordringene har jeg sett for meg på forhånd og vært forberedt på. De er uansett like vanskelige og vonde, og vil være der for alltid. For uansett hvor mange barn jeg måtte få eller ikke få så vil der alltid være en for lite...

Når det nermer seg

Den siste tida har det vært kort vei til det tunge og vanskelige.Savnet og sorgen. Det er nå 5 uker igjen til termindato. Dagen nærmer seg og det er ikke mulig å vente særlig lengre med forberedelsene. Ting må jo nesten være i orden når dagen kommer, når den lille skal komme. Det er vanskelig. De siste 8 månedene har vært litt som i et slags vakum. Jeg har balansert mellom nåtiden og fortiden og fremtiden og det å forholde meg til realitetene og tingenes tilstand. Jeg har på en måte følt en slags misunnelse ovenfor alle de som kan leve i en verden uten realitetene så tett. Så uforskammet uvitende og med dertil uforbeholdent "halleluja- holdning" til livet.. Jeg føler irritasjon og blir fordømmende ovenfor disse holdningene, og ser nesten nedlatende på de, uten at det er det jeg vil. Selv om jeg forsøker å la det være, så slipper jeg ikke unna.. Og jeg blir skamfull, fordi jeg vet hvorfor det er sånn, og at det ikke er de andres feil. Det er meg det er noe galt med... Erkjennelsen skal bringe meg videre...

Men nå nærmer dagen seg. Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg. Jeg våger ennå ikke glede meg skikkelig, for sist jeg slapp gleden løs så ble det begynnelsen på slutten. Bare at jeg ikke visste det før en sund senere. Samtidig sparker den lille som en kjempe og sier klart fra at han er her og på vei. Det, sammen med fysikken lar meg ikke glemme hva som står for døra.. Det å dra fram alle baby-tingene igjen gjør at alle minnene og følelsene fra da Nikolas ble født kommer tilbake. Det er sårt og trist. Når jeg går forbi bildene av ham så smiler han ekstra bredt til meg, jeg formelig hører latteren hans boble ut av bildene og jeg savner ham så uendelig uendelig mye. Alt blir så skrekkelig vanskelig... Alle forventer at alt skal være glede og fremtidshåp, så er fortiden ennå så nær og altoverskyggende, og jeg tenker at ... ja, men det er jo ikke så lenge siden... tre år, sier de det tar.. Og jeg lurer på om jeg burde ventet lenger, om jeg er klar, om jeg vil klare det og hva som egentlig vil komme når dagen er her... Samtidig vet jeg at det var rett, at jeg gleder meg til å treffe ham og holde ham...Om jeg tillater meg og våger å kjenne på følelsene... Og jeg må innse og akseptere at gleden og sorgen vil gå hånd i hånd lenge lenge ennå...

De siste dagene

Så var det den nest siste dagen vi hadde sammen med Nikolas... Minnene fra tirsdagen for et år siden er sterke og vanskelige.. Jeg var så ubeskrivelig sliten etter mange vanskelige dager etter hverandre.. Det pittelille håpet fra dagen før, mandag, om at kanskje kanskje dette kunne snu var borte som dugg for solen.. Så står en der som mor med sitt syke barn og vet at en har gjort alt en kan og at det ikke er mer å gi, og fortvilelsen og angsten blir umulig å holde i sjakk... Vi hadde vært der før.. I møte med de pulmonale hypertensive krisene, faren for at dette kunne være slutten.. Men alltid tidligere hadde jeg hatt en styrke inni meg.. En styrke som trengte gjennom alt det vanskelige. En indre styrke som ga meg en slags ro og en tanke om at "dette skal gå bra lille venn".. Sakte men sikkert etter rikshospitalet var denne tryggheten blitt borte..Virkeligheten var her, jeg hadde ikke lenger noen kraft jeg kunne overføre til Nikolas, jeg hadde ikke mer å gi... Og jeg gråt sammen med Nikolas denne ettermiddagen fordi det ikke var noe jeg kunne gjøre for ham, og fordi jeg nok innerst inne visste at dette var det hele, selv om jeg ikke innså det der og da... Jeg kunne nok ikke.. Og jeg grudde slik for natten... For jeg trengte søvnen, og det å sove i konstant angst for at en ikke skulle være i stand til å møte utfordringene i natten - den vanskeligste tiden, virket uoverkommelig... Men så ble natten så fin. Mot alle odds.. Nikolas sov godt og rolig til ham å være. Han hadde fin metning gjennom hele natten til tross for de små urolighetene han alltid hadde. Han slo opp øynene klokka halv 9 onsdag den 21.januar og kikket på meg, sprellet litt med bena og smilte...Metningen var på 96 og alt så fint ut, og jeg husker jeg tenkte.. Ååå- Så deilig.. Kanskje dette blir en fin dag. Men så ville han ha litt pupp før vi sto opp, sånn som han pleide. Han snudde seg mot meg og grep etter bhen min, og et minutt senere falt metningen ned til under 70 og kom aldri mer opp igjen... Det var det siste gode øyeblikket.. Det siste gode minnet...

Hele tiden lille venn... Hele tiden...

Skatten min...

Tiden

Det har vært en litt tung uke for meg dette... Fysisk har det vært som om hver en bevegelse har krevet all min kraft, og psykisk... Ja.. -vel.. Tirsdagens opplevelse satte sitt preg på resten av uka, for å si det sånn. Og det at vi nå med stormende skritt nærmer oss den siste dagen, og de minnene som den siste tiden bragte med seg hjelper ikke akkurat på. 11 januar 2009 er den siste dagen jeg har bilder fra.. Og er vel den siste dagen med riktig gode minner og gode vedvarende stunder. Den siste dagen der det var mer glede enn smerte og ubehag.. Dagene etter var av de vanskeligste i livet til Nikolas, både for ham og for oss... Jeg føler det er vanskeligere å sette ord på sorgen og savnet nå enn tidligere.. Kanskje forsøker jeg å beskytte meg selv ved å ikke rippe for mye opp i det hele..? Eller kanskje forsøker jeg å beskytte omgivelsene snarere enn meg selv ved å unngå å mase for mye om det som jeg har snakket så mye om før.. Unngå å gjøre ting som kan medføre at jeg ikke er i stand til å være med ute i samfunnet... For det vil kanskje ikke sammenfalle med forventningene til alle de der ute...Forsøke å gi intrykk av at jeg er på rett veg og klarer meg fint... At jeg er sterk og alt det der... Jeg har ikke følt det før, og heller ikke brydd meg om det, men jeg kjenner det av og til nå at det er nokså vanskelig å leve opp til forventningene innimellom.. Om det er virkelige forventninger, eller innbilte vet jeg ikke, men man må jo til stadighet minne menneskene omkring på at faktisk, det er ikke lenge siden, og- ja, dette er i grunnene en vanskelig tid... Og innimellom skulle jeg ønske jeg ikke behøvde minne de på. At de var i stand til å se og tenke selv, men innser at sånn er livet i dette samfunnet... Og for alt jeg vet... Kanskje er det noen som ser, og som tenker, men som ikke våger si noe av samme frykt som min egen...

Året som gikk

Iskalde vinterkvelder og mye fritid som en har hatt i romjula har gitt mye tid til å kikke på TV. Denne tv- tida av året er fylt med årskavalkader av alle mulige slag; nyhetsåret, idrettsåret, vær-året, kulturåret, naturåret osv osv osv... Vanligvis skipper jeg slike program. De er egentlig intetsigende og nokså uinteressante i mine øyne. Men en dag var det rett og slett ikke annet å gjøre enn å se på TV, og jeg ble sittende å se nyhetsåret 2009... Ettersom hver måned ble presentert i kavalkaden slo det meg at de to største nyhetene i mars og april 2009 hadde gått meg hus forbi.. Hva? Hadde det skjedd et digert jordskred? Jordskjelv i Italia? Når jeg tenker meg om så tror jeg nok det er mye som har gått meg hus forbi det siste året, iallefall første halvdel.. Naturlig nok, vil kanskje noen si..
Man kan si at de siste to-tre årene har hatt sin egen tidsregning når det kommer til livet mitt.. Jeg har tatt meg i det flere ganger.. Dere vet hvordan hjernen sorterer minner og hendelser inn i en kronologisk rekkefølge som gjør det mulig å tenke tilbake på ting og si at det eller det hendte for tre år siden, eller fem, eller ti.... Det var en stund, til jeg ble obs på det, at jeg alltid bommet med to år... Det som hendte for 5 år siden var i mitt hode en hendelse som inntraff for 3 år siden.. "5 år?? SÅ lenge siden... " Jeg har ikke mistet disse årene.. De er ikke borte. De er bare tatt ut og satt inn i sin egen tidsregning... De har ingenting med verdenssamfunnet å gjøre, eller historiske hendelser av allmenn interesse.. De er en egen tid.. En tid der andre uvesentlige ting ikke teller med. Der andre ting ikke eksisterte eller var av interesse.. : En tid for Nikolas og en tid for alt annet... Sånn var det jeg levde livet så lenge han var hos oss... : "Alt annet kan vente... Det er nå denne tiden er. Det er nå den må leves, så kan alt det andre komme en annen gang... " Så kort og så intenst...
Og så ble dette året liksom begynnelsen på resten av tiden for alt det andre... Det er vel begynt, kan man kanskje si, men det spørs om det egentlig er kommet igang, selv om en smiler,diskuterer, går på jobb og fremstår som sterk og på rett veg.. En er igjen over i en ny tidsregning, men er nok fortsatt ikke over i alle de "andres".. Også vil kanskje noen føle en trang til å si at "joda, det tar tid, men ting blir bedre og lettere etterhvert"; og alle slike flåsete ting som en føler en må si for å "trøste", eller om enn bare for å si "noe", fordi stillhet og taushet føles verre for den som står der... Ja. det kan så godt være at tiden leger alle sår... Men jeg tviler egentlig på sannheten i slike utsagn, det har jeg sagt noe om før.... Og akkurat nå så er det faktisk helt uinteressant og nesten provoserende å få det servert.. Nesten så det avviser, fornedrer og bagatelliserer savnet og sorgen som ennå eksisterer i fullt monn- om ikke hele tiden, og kanskje på en annen måte innimellom, men som ennå trenger fullt rom og anerkjennelse, selv om det jo- for de aller fleste omkring, er en evighet siden... Som om ordene skal få meg til å senke skuldrene, legge sorgen til side og "se fremover"; For der blir jo alt så mye bedre... Joda.. Jeg vet at det er ment godt, og jeg er takknemlig for det... Men som regel er det bedre med en klem, en varm tanke, eller en annen medmenneskelig gest... Det gir en aksept og en forståelse på en annen måte i en tid der man er ekstra følsom.. En tid som er mer evigvarende enn det en kan komme til å tro når en står der på utsiden midt i sin egen tidsregning og eget liv og ønsker å hjelpe... Det er som frasen "kondolerer"... Det innbyr til avstand snarere enn nærhet, og er vel ikke det vi mener selv om vi ikke tenker over det der og da når vi i mangelen på de "riktige" ordene velger et vilkårlig et...

Julekveld

Så kom dagen vi har grue-gledet oss til. Julaften... Sjefen var så utrulig snill og ga meg fri. Jeg kjente her tidligere at det ikke om til å bli noe ålreit å gå på jobb. Det har vært godt å kunnet ta dagen med ro. Besøke grava mens det var lyst og ha tid til ettertanke og små mimrestunder. Lette fram bildene av Nikolas fra sist jul, og tårene kom selvsagt over det som var og det som ikke lenger er, og føyde seg inn i rekken av følelser fra hele adventstida... Tror nok det blir en merkelig kveld. Men får bare ta det som kommer og gjøre det beste ut av det, og tillate dette å være følelsenes kveld.. Julefølelsen lar egentlig vente på seg. Jeg tror vel kanskje ikke at den kommer i det hele tatt i år, slik jeg har kjent den fra tidligere. Men jeg fikk da en liten følelse av jul da jeg sto opp i dag tidlig å kjente lukta av gran i stua.. Et lite snev av følelsen av at, joda; Det er nok jul... Tross alt...

Ønsker alle en riktig god jul, og ta vare på familien og de dere er glade i... Livet er så skjørt, selv om det kan fremstå som det sterkeste i verden i en travel hverdag...

Allehelgensdag- Hjertefred

Allehelgensdag markerer vi i Norge og. Det er dagen for å minnes de en har hatt kjær og som en har mistet. Lørdagsrevyen hadde i går et flott innslag som fikk tårene til å trille hos meg..
I Oslo arrangerer Bjørg Thorhallssdottir på allehelgensdag "Hjertefred" for 4. år på rad.. Arrangementet finner sted i Løkkehaven på Bærum. Jeg skulle ønske jeg visste om det litt tidligere. Da hadde jeg tatt turen ned. Uten tvil.. Det ser ut til å bli et fantastisk flott arrangement... Kanskje kunne det vært mulig og fått til en slik markering i Tromsø og.. Hadde ønsket å bidra til å få det til om det hadde vært mulig... Torsdag er det minnegudstjeneste i kirka her i bygda. Vi skal gå. Til da blir det lys på grava til Nikolas og en liten krans.

2 år

Små føtter som tramper på stuegolv
Stemmer og latter og lek
Kake med lys og godteri
Krone, venner og kos

Stillhet som runger i veggene
Tristhet, savn og gråt
lyset som brenner så stille
uendelig endelig tomt...

Skatten min
På dagen din...

Hverdagens nedturer..

Det kom noen småfolk innom butikken i dag for å stille spørsmål til noe skole-opplegg.. De spurte: hvor mange barn har du? Jeg nølte. Ville så gjerne si 2.. Strengt tatt har jeg jo to..men så har jeg bare en alikevel.. Jeg har en gutt på 16 sa jeg og smilte.. Inni meg gråt jeg. Og når de gikk rant tårene.. De neste intervjuene måtte sjefen ta seg av. Jeg orket ikke..

---- 
Sendt fra en
Sony Ericsson-
mobiltelefon