Tid til å tenke

Det har vært mye de siste par dagene med kjøring til Tromsø, besøkstur og ny hund. Har liksom ikke hatt tid til å tenke på Nikolas. Jeg kjenner jeg må ta meg litt tid.. De vi henta hunden hos hadde en liten gutt på 8 måneder.. Det å være sammen med ham gikk egentlig veldig greit. Men det var så rart da jeg skulle synge klappe søte sammen med ham. Den vi pleide synge sammen med Nikolas. Og siste strofe ble som det har vært...".. som vil kaka smake, som han Nikolas bake..."Og når jeg ba kveldsbønnen min i går, så kom det..." gi Nikolas styrke..." Jeg skulle egentlig be for Linus... Det er vanskelig å leve, kjenner jeg...

Mars -08

Det er en hård balansegang. Å finne tid til å kjenne på at han ikke er her. Hva det betyr for oss, for meg, og det å gjøre noe med hverdagen sånn at hverdagen gir noe mening.. Jeg innser jo at ingenting jeg gjør kan fylle tomrommet. Sorgen og smerten vil være der for evig og alltid. Hvis noen tror det vil gå over, eller bli bedre. Jeg tror nok dere tar fullstendig feil. Man lærer seg kanskje å leve med det. Eller; jeg tror man lærer seg å ignorere det, etter en stund, en stund. Det at man lever med følelsen så lenge gjør det til en del av deg som du lettere kan overse etter som du blir vant til det. Og gradvis klarer man å ignorere det over lengre tid.

I tillegg fikk jeg vite i går at jeg ikke fikk skikkelig oppfølging da jeg var gravid. I forbindelse med bechterevsen min. At tilstanden min gav økt fare for hemmet fostervekst... Nikolas var jo veldig liten da han ble født. Jeg hadde liksom slått meg til ro med at det hadde vært infarkt i morkaka..At det var årsaken til den lave fødselsvekta (og kanskje det andre?). Nå kjenner jeg at kanskje alt dette kunne vært unngått dersom jeg hadde fått skikkelig oppfølging.. Jeg føler at jeg har blitt sviktet av jordmortjenesten (dette var liksom ikke det eneste jeg har hatt å utsette på de)og legene her nok en gang. Har mest lyst til å klage til fylkeslegen, men det er vel ikke ille nok... Det var visstnok en godt kjent sak at det var komplikasjoner knyttet til bechterevs og graviditet.. Ingen som sa noe til meg noen gang... Ikke engang etter at han ble født. Var vel ingen som brydde seg om å sjekke. Ikke det heller...

nesten krise

Nikolas var skikkelig dårlig i kveld. Han klarte ikke roe seg. Han stresset og kavet og gikk nesten over i en polemunal hypertensiv krise. Dvs. det kniper i lungene, blodstrømmen til lungene stanser og han får hjertestans. Det var ingenting som nyttet. Han bare stresset mer og mer. Nå sier legene at dersom det skjer igjen og de ikke klarer å roe ham, så legger de ham tilbake på respirator. Det er i seg selv en risikabel manøver. Kjære Gud. Vær barmhjertig og gi oss styrke til å klare oss gjennom dette. Nikolas må ikke tilbake på respirator igjen...Jeg trodde vi var over det værste, men der tok jeg sannelig feil...Det kommer til å bli en lang natt..

Forverring av situasjonen

Kom opp til nikolas nå og skulle kikke til ham.han var blitt mye dårligere.38,7 i feber,metningsfall,mye slim i lungene.jeg tenkte på d tidligere..bare han ikke får lungebetennelse..d er muligens d han har fått.de har startet antibiotika og skal igangsette aktiv nedkjøling fordi han ikke responderer på paracet.å kjære gud..ikke ta ham fra oss..han skulle jo komme tilbake til oss i mårn..



---- 
Sendt fra en
Sony Ericsson-
mobiltelefon

Our Skottish friends

In honour of our dear skottish friends Moira(who we unfortunately havent had the pleasure to meet yet) and Jim(can't wait to see you again), I thought i'd have to write a message in english. Can't promise it to be a regular thing, though, but.. You will have to apologize for the bad language and all the misspellings. I'm only norwegian...
We are so greateful for all the warm thoughts and all the uplifting greetings we get here on our blogg. It warms our hearts knowing so many people think of us and feel for us in these challenging times.

Things were going really fine today, until tonight. Nikolas has been in better mood. Far more patient than yesterday, and he has seemed happier. Didn't have any major drops in his oksygen level eighter-until tonight. We really felt optimistic again... But it didn't last for long.. Dad took Nikolas for his evening bath, and suddenly he got all blue and started to struggle with his breathing.. A depressing end at a fine and uplifting day... Now he sleeps, and his oksygen level is at 80. It should be over 90... I fear the night, and feel sad and pessimistic.. Dear God. Don't take him away from us... Please don't...

maria budskaps-dag

Idag var jeg i kirka å så på konfirmanten min som gjorde en kjempefin minestrant jobb. Han var så stødig i stemmen da han leste opp fra veksellesninga med presten. Dagen i dag var Maria budskaps dag. Visste ikke at det fantes noe som het det engang, jeg. Så da lærte man noe nytt i dag og. Gikk til natverd - for første gang. Var egentlig en ganske sterk opplevelse å gå i kirka . Alt er liksom overlatt i hendene på han der oppe.. Kjenner at jeg er sliten. Enkelte dager, som i dag, kjennes det ut som at følelsene sitter uttapå kroppen, og at det skal lite til før jeg tar til tårene eller får lyst å bare legge meg rett ned. Men så neste dag igjen kan alt føles bedre.

Nikolas har vært særdeles grinete i dag. Sovet kun små blunder, og vært veldig utolmodig. Vil ikke spise ordentlig, og i det hele tatt... Gruer meg litt til natta. De siste nettene har vært urolige, og dagen i dag lover ikke godt for natta. Ikke det at jeg er pessimist, altså. Men man er da realistisk...

I morgen er nok en dag. Må den bli strålende for store og små.