En fødselsdag nærmer seg.

Jeg kjenner at det nærmer seg den dagen. Den dagen for 3 år siden. "Den lykkeligste dagen i mitt liv", som en ung- men nå nesten voksen tenåring skrev om... Den fine høstdagen da vår lille familie gikk fra å være tre til å bli fire.. En dag som begynte med sol og vakre farger og som snudde seg til usikkerhet og kaos iløpet av noen timer. Dagen som ble den vage begynnelsen på det som skulle bli en smertefull reise. Full av de beste minner og de verst tenkelige hendelser... En reise sammen med verdens nydeligste deiligste, mest fantastiske smilende og glade lille menneske. En reise som ble så altfor altfor kort...
Det nærmer seg den dagen for tre år siden..Den dagen som skulle blitt feiret med kake og krone i en familie på fem.. Og jeg kjenner følelsene sitter litt mer utpå huden. Tårene sitter løsere...
-og verden er et usikkert sted å være....

4mnd

Pupp til glede og besvær

Alle vordende og nybakte mødre overøses med informasjon om puppens fortreffelighet og ammingens velsignelse med tanke på babyens vel og ve. Der hersker vel i grunnen liten tvil om at morsmelk er det beste for barnet, all den tid det er sånn vi er ment å fungere fra naturens side.

Jeg ammet min 1.fødte til han var ett år, og kan ikke huske at jeg hadde noen som helst problemer med ammingen den gang da. Nikolas ammet jeg fram til den siste dagen, og ammehistorien der var en historie for seg selv. Vi gikk gjennom det som måtte være av utfordringer, tror jeg. Fra problemer med riktig sugeteknikk til brystvegring og blodige brystknopper med påfølgende ubeskrivelig vondt... Men jeg sto på. Der var ikke noe alternativ til pupp for Nikolas, hverken for hans del eller for min del, og vi fikk det til. Puppen var viktig på grunn av ernæring og ikke minst på grunn av den trygghet og trøst det gav når livet var vanskelig...

Fordi jeg hadde med meg den erfaringen jeg hadde når jeg fikk Adrian så jeg på meg selv som en slags "super-ammer" som kunne klare alt, og som aldri kom til å velge noe annet enn bryst til Adrian -om det bare var fysisk mulig å amme. Stor ble derfor overraskelsen da jeg ved første korsvei sto å tenkte at "dette orker jeg bare ikke". Plutselig hadde jeg full forståelse for alle de som valgte bort bryst og begynte med flaske. De som jeg alltid hadde tenkt at de gav opp for fort. Jeg hadde mest lyst å si at de hadde rett. Det beste var å velge noe annet. Alt mas og pes som det er med bryst. Ikke kan du spise hva du vil, du går rundt med dårlig samvittighet når babyen gråter, for du tenker; hva er det NÅ jeg har spist, ikke kan man drikke så mange kopper kaffe som man vil, ikke får man sove så mye man trenger, for far kan ikke gi pupp, ikke kan man være lenge borte fra hjemmet for maten må være i nærheten. Og i møte med omverdenen får man høre at dersom babyen gråter så er det fordi man 1: har spist noe som den ikke tåler, 2: har for lite melk, 3: har for mye melk/ gir mat for ofte osv. Dersom man da i tillegg sliter med teknikken og føler en ikke får det til. Ja, jeg sier ikke mer. plutselig skjønner jeg godt at mange av dagens kvinner ikke orker det styret med pupp.

Ammingen med Adrian har altså ikke gått like smertefritt som med den første, og tiltross for at den foreløpig ikke har nådd tilstandene med Nikolas så kjenner jeg at det å amme innimellom nesten gir flere utfordringer enn gleder. Det kjennes som der ikke finnes overskudd til å gå utfordringene i møte og tanken om at jeg ikke orker ligger til stadighet å lurer i overflaten. Årsaken til at jeg tenker slik er soleklar , men hvordan jeg skal komme over det er vanskeligere. Det gjør meg trist å tenke at jeg ikke skulle klare å gi også Adrian det beste, så jeg bruker mye energi på å motivere meg selv til å fortsette. Spørsmålet blir bare- hvor lenge...

Ammetåka

Ligger tykk her i huset om dagen.. Hadde en sedvanlig tur på butikken i går. Skulle KUN kjøpe sukker og brød, og klarer å komme hjem med en pose varer- men hverken brød eller sukker var å finne blant varene.. Så da måtte jeg ned på butikken igjen..

Det toppet seg imidlertid da vi var på babytreff og en av mødrene spurte hvor gammel Adrian er... "eeeh- tre og en halv måned- NEI- fire og en halv måned.eeeh- neeei, JA-fire og en halv..." Og det ble med det... Dama kikka bare rart på meg... Forståelig nok.

Gutten er altså tre og en halv måned gammel.. Pinlig!

Rocke-baby

Tidlig krøkes som god festivalgjenger skal bli.. Adrian og Mamma på Døgnvillfestival i Tromsø på Lørdag ettermiddag. Litt skeptisk til øreklokkene til å begynne med , men så ble det ganske bra og han smilte og hvinte mens vi danset til Lars Vaular..

Snille Pappa tok babysittinga på kvelden på strak arm så mamma kunne dra på konsert både torsdag, fredag og lørdag kveld. Det gjorde godt å være en del av samfunnet og gjøre "voksenting", selv om Adrian ikke syntes det var noe særlig å legge seg uten mamma. Det gikk da på et vis og ingen fikk varige men- håper jeg... Tuuusen takk kjære, - og snille tante som tok i et tak når desibelnivået der hjemme hadde gitt pappa "litt" hørselskade, supert :)