Alle vordende og nybakte mødre overøses med informasjon om puppens fortreffelighet og ammingens velsignelse med tanke på babyens vel og ve. Der hersker vel i grunnen liten tvil om at morsmelk er det beste for barnet, all den tid det er sånn vi er ment å fungere fra naturens side.
Jeg ammet min 1.fødte til han var ett år, og kan ikke huske at jeg hadde noen som helst problemer med ammingen den gang da. Nikolas ammet jeg fram til den siste dagen, og ammehistorien der var en historie for seg selv. Vi gikk gjennom det som måtte være av utfordringer, tror jeg. Fra problemer med riktig sugeteknikk til brystvegring og blodige brystknopper med påfølgende ubeskrivelig vondt... Men jeg sto på. Der var ikke noe alternativ til pupp for Nikolas, hverken for hans del eller for min del, og vi fikk det til. Puppen var viktig på grunn av ernæring og ikke minst på grunn av den trygghet og trøst det gav når livet var vanskelig...
Fordi jeg hadde med meg den erfaringen jeg hadde når jeg fikk Adrian så jeg på meg selv som en slags "super-ammer" som kunne klare alt, og som aldri kom til å velge noe annet enn bryst til Adrian -om det bare var fysisk mulig å amme. Stor ble derfor overraskelsen da jeg ved første korsvei sto å tenkte at "dette orker jeg bare ikke". Plutselig hadde jeg full forståelse for alle de som valgte bort bryst og begynte med flaske. De som jeg alltid hadde tenkt at de gav opp for fort. Jeg hadde mest lyst å si at de hadde rett. Det beste var å velge noe annet. Alt mas og pes som det er med bryst. Ikke kan du spise hva du vil, du går rundt med dårlig samvittighet når babyen gråter, for du tenker; hva er det NÅ jeg har spist, ikke kan man drikke så mange kopper kaffe som man vil, ikke får man sove så mye man trenger, for far kan ikke gi pupp, ikke kan man være lenge borte fra hjemmet for maten må være i nærheten. Og i møte med omverdenen får man høre at dersom babyen gråter så er det fordi man 1: har spist noe som den ikke tåler, 2: har for lite melk, 3: har for mye melk/ gir mat for ofte osv. Dersom man da i tillegg sliter med teknikken og føler en ikke får det til. Ja, jeg sier ikke mer. plutselig skjønner jeg godt at mange av dagens kvinner ikke orker det styret med pupp.
Ammingen med Adrian har altså ikke gått like smertefritt som med den første, og tiltross for at den foreløpig ikke har nådd tilstandene med Nikolas så kjenner jeg at det å amme innimellom nesten gir flere utfordringer enn gleder. Det kjennes som der ikke finnes overskudd til å gå utfordringene i møte og tanken om at jeg ikke orker ligger til stadighet å lurer i overflaten. Årsaken til at jeg tenker slik er soleklar , men hvordan jeg skal komme over det er vanskeligere. Det gjør meg trist å tenke at jeg ikke skulle klare å gi også Adrian det beste, så jeg bruker mye energi på å motivere meg selv til å fortsette. Spørsmålet blir bare- hvor lenge...
5 kommentarer:
D e vel en mammas rett til selv å bestemme når man ikke orker mer amming uten at man skal få dårlig samvittighet av den grunn. Marita fikk pupp til ho va 3 mnd og Ann Ch til ho va mye over 1 år, og d e no blitt menneska av dem å. Så hva du enn velger så lytt til din indre stemme og ikke til hva andre sir. Klem fra Norunn
millioner av babyer har vokst opp på morsmelkerstatning, og det er blitt folk av dem også. morsmelk er sikkert det beste for babyen, men tror samtidig at forskjellen mellom morsmelk og morsmelkerstatning er marginal. det å ha en uthvilt og fornøyd mamma har nok større effekt. dessuten er han fire måneder, tror du med god samvittighet kan si at du har gjort din ammeplikt dersom du føler for å slutte/trappe ned :-)
Hei du;) Lenge siden!! Herlig blogg du har, skulle visst du var i Oslo - men sånn er livet;) Og skal si du har gått igjennom det meste siden sist. Utrolig tøft!!
Uansett - pupp.. Med min nr1 var det et helsike uten sidestykke.. Alt gikk skeis,og vi var kjapt over på erstatning som tillegg.. Det er noe med disse gutta!! Men vesla, har det vært totalt problemfritt, og har gått som en lek.. Så jammen er det forskjell.
Vi har jo og fått endel spesiell utfordringer med eldstemann, masse sykehusinnleggelser, forsinket psykomotorisk utvikling - så livet tok en annen vei enn det man forestilte seg. Men det kan og være bra.. Heavens child, vet du..
Nyt kvelden, tenker på deg!!
God klem fra Marit;)
Som jeg sa til deg ammet jeg Sofie til ho var over 1 år å ho tok ikke noe annet. Men Martine ammet jeg til ho var 3 mnd. Slet med samme tankene som deg og følte meg som ei dårlig mor, men guuu så godt det var å slutte og amme. Tror ho fikk ei mye mer lykkelig mor, og det betyr mye mer enn at man som mamma skal slite med den ammingen. Får man det ikke til av en eller annen grunn, ja så vokser barna opp på flaske og grøt også. Gjør som du føler, og ha aldri dårlig samvittighet for det. Adrian kan få nærhet av deg på andre måter enn den ammingen. Du vet selv hva som er best. Klem fra Tone
Det er jo den dårlige samvittigheta som er verst. Guten klarer seg jo uten, derom hersker ingen tvil, men man er jo så hjernevasket når det gjelder amming at det å ikke skulle gjøre det føles som et svik mot barnet.. Vi driver å introduserer grøt så vi kanskje kan slippe puppe-avhengigheten.. Får han liksom ikke til å ta flaske heller,men mulig vi bare må jobbe litt mer for å få det til med flaska- eller gå rett over på kopp...
Marit: Ja, livet byr på mange utfordringer.. Så kjedelig å høre om eldstemann din. Håper det går bedre etterhvert.
Legg inn en kommentar