Den siste tida har jeg kjent meg sliten. Irritert for alt mulig. Det har ikke hjulpet hverken med det ene eller det andre... Jeg har lurt på hvorfor jeg er så sur... Søvnmangel? Frustrasjon over manglende matlyst hos småen? Antall måneder hjemme som begynner å sette sitt spor??Diagnosen min som sliter meg ut? Ingen forklaringer har føltes riktig...
Så slo det meg i kveld.
Det er den måneden...
Den siste..Den dagen -
som nærmer seg med stormskritt.
Selv om jeg ikke har vært det bevisst.
Kanskje nettopp fordi jeg ikke har vært det bevisst så har det blitt som det har blitt...
Kroppen vet og kjenner...
Det var som om jeg kunne puste fritt når jeg skjønte hva det var.. Som å åpne en dør og slippe inn luft... Og jeg kunne smile og gråte og føle igjen..
For dagen vil komme og gå... som alle de andre...Selv om jeg skulle ønske jeg var den foruten.
4 kommentarer:
:( Sende en klem...
...ikke lett.. og det skal det vel heller ikke være.. e glad du fant døra, og fikk den åpna... for som du sir, den dagen vil jo alltid være der- komme og gå... det e bare å takle den... ta den imot...
Sende en stoooor klem.. <3
M Twinkle
Og det rare e at æ må huske på å sette av tid. For sjøl om æ jo vet og "huske på". Når æ ikke tar mæ tid til å stoppe opp, så slår det ut på anna måte.
"...skulle sett at kropp og sinn, ofte leve adskilt ifra hodet..." og sånn e det vel...
M Twinkle
Legg inn en kommentar