 |
| Fra Nikolas |
De sitter der og ler og kommenterer hvor mange år det er mellom barna våre. Og de teller deg ikke med. "dere ventet sannelig lenge".... "er det ikke rart å ha så mange år mellom...?" Jeg orker ikke forklare. Orker ikke minne dem på. 14 år er jo også lang tid, men kanskje ikke like "unaturlig". .? Det er ikke tiden mellom som føles rart og vanskelig. Det er den tomme plassen. Jeg kan ikke la være å undres om de hadde sagt det samme dersom du hadde vært her og løpt omkring. Men de teller deg ikke med.
Mennesker er dumme. Noe annet er det ikkeå si...Elskede lille venn. Jeg bar deg i 24 måneder. Du lyste for oss gjennom alle dine utfordringer de 15 månedene du fikk her på jorda.. Du teller min kjære. Hvordan kan de la være...
5 kommentarer:
Kjære lillesøster. Så trist at du har opplevd det!! Det e ikke sant at alle har glemt! Vi har ikke glemt! Dessverre e det altfor mange ufornuftige menneska i den her verden. Trist, men nåt vi bare må leve med, og heve oss over. For vi kan gjøre så lite med det. Fred over Nikolas minne! Vi har han i hjertan våres, vi som fikk bli kjent med han.
Storesøs.
<3 glemme gjør vi aldri! <3
M.
Han vil også alltid være med meg. Jeg så han kun én gang på Riksen, men han gjorde et varig inntrykk på meg. Det var mye som skilte oss, men vi hadde én ting til felles: sykdommen.
Jeg skulle på mange måter ønsket at rollene var byttet om - jeg har jo allerede fått levd et langt og rikt liv. Men samtidig vet jeg også at tiden han fikk, selv om den var så altfor kort, var fylt med mye kjærlighet og glede...
Nikolas er ikke glemt, jeg glemmer han aldri. "De andre" som har glemt han, kan rett og slett ikke ha tenkt seg om dersom de kjenner deres historie......
Varm klæm. I kveld er lys tent for å minnes alle de vi har mistet, også vesle Nikolas.
Cecilie.
<3 Tusen takk alle...
Legg inn en kommentar