Den Herlige to åringen

For en deilig alder. To år. Å oppdage verden med alle sine underfundigheter. Å oppleve den dypeste svarteste fortvilelse i det at mamma delte brødskiva i to når man ville spise den hel. Den deilige følelsen når man faktisk kan fortelle at man skal gå å kjøpe en hest og folka faktisk forstår hva man sier.. Og ikke minst: når man kan synge en hel sang og nesten huske hele teksten

17.mai

Har du fyr...

Jeg hørte denne sangen første gang i 2009 i et bryllup. Teksten traff meg rett i hjertet. Havet ligger mitt hjerte nært og bildesjangeren har jeg jo brukt før slik at det var så lett å identifisere seg.... Plutselig følte jeg veldig for å høre på den...

Ytterst i verden

Ytterst i vest

Kan hende du seile di skute

Kan hende du seile tilfeldig som gjest

Kan hende du går der i rute

Uansett treng du et punkt som e fast

Der du frakte din skjøre last

Det e nok at det står der å brenn

En trofast gammel venn

Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem.

Vår Herre han sa det da jorda vart te

“La det bli lys,”

Og det ble det.

Så satte han sol og måne og stjerner

Opp sånn at vi kunne se det.

Men de som har glemt det i skapningens gry

Og alle de som er dømt til å fly

På havet i vær og vind

Når skodde og mørket sett inn.

Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem.

....

Takk Ola Bremnes.

Og svaret er nok Nei....

politikk å sånnt

Noen ganger

ønsker jeg at jeg var en liten grå mus

en usynlig en blandt 5milliarder andre

en som ikke brydde seg om annet en sitt lille rede

som ikke hadde meninger

som ikke syntes det gjorde noe om verden ikke lenger var slik jeg kjente den

når mine barns barnebarn skulle vokse opp

en som ikke syns at noe hadde noe betydning annet enn det basale

at jeg bare kunne la meg følge med de store horder uten å ofre det en tanke

at jeg bare kunne akseptere at sånn er det...

Jeg kjenner jeg er sliten

av alle meningers mot

av å drømme om et bedre sted.

av å alltid stå i mot i vinden

Jeg ønsker bare legge meg ned og bare la meg frakte avsted

dit det enn måtte ende

om det er i det sosialistiske paradis eller i det markedsliberale hellvete...

uten å ofre det hele en tanke.. bare overlate det hele til de det måtte angå...

men

det angår jo meg...

derfor står jeg her ennå.

i hat og ukvemsord og stanken av alles selvforherligende markeringer

enn så lenge iallefall

forstå det den som kan..

det spørs hvor lenge det varer...

...

...det kan bare lillebror....

Den siste tida er det tegneblokka og fargestiftene som er den mest vanligste aktiviteten her hjemme. Bortsett fra lekekomfyren som han fikk til jul da, hvor det er blitt bakt og servert kaker hele romjula. Den siste tida har småen tydelig forsøkt å forklare hva han tegner... Bæ, som jo er sau var det førte han sa han hadde tegnet, og nyttårsaften tegnet han visstnok også pappa... Han er jo bare helt skjønn når han stolt viser fram sine kunstverk og sier "bæ", og nikker haka helt ned i brystkassen når vi spør om det virkelig var det han mente... Jada, jeg vet... jeg er ikke inhabil i det hele tatt, bare bittelitt facinert....

Det er en herlig alder ett og et halvt... :)

Romjulsdrøm

Du skulle vøri fire år i romjula
og hadd en litjbror som ga deg en klem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel a bæssmor hem.
Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da hadd en jo en bror i treidde klasse
som rødde væg så dom fekk gå i fred.
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå -
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dokk klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål “Godkvell, godkvell”.
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
“Så kom det julbokk åt en stakkar lell!”
Du skulle vøri fire år i romjul
og julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Fritt etter Alf Prøysen

Telte de deg...?

Du skulle vært 4 år,lille venn... Løpt rundt i skogen og lekt i trærne. Hjulpet lillebror med duploen og bygd de høyeste tårnene sammen... Kranglet om storebrors oppmerksomhet og tid og sittet på hvert sitt kne på mammas fang. Hvor fort tida går..4 år.. Og de har allerede glemt.. De andre. '

Fra Nikolas

De sitter der og ler og kommenterer hvor mange år det er mellom barna våre. Og de teller deg ikke med. "dere ventet sannelig lenge".... "er det ikke rart å ha så mange år mellom...?" Jeg orker ikke forklare. Orker ikke minne dem på. 14 år er jo også lang tid, men kanskje ikke like "unaturlig". .? Det er ikke tiden mellom som føles rart og vanskelig. Det er den tomme plassen. Jeg kan ikke la være å undres om de hadde sagt det samme dersom du hadde vært her og løpt omkring. Men de teller deg ikke med.

Mennesker er dumme. Noe annet er det ikkeå si...Elskede lille venn. Jeg bar deg i 24 måneder. Du lyste for oss gjennom alle dine utfordringer de 15 månedene du fikk her på jorda.. Du teller min kjære. Hvordan kan de la være...