Så har vi vært på sykehuset på kontroll... Det var merkelig å sitte der på venterommet på poliklinikken å kjenne alle luktene og lydene fra turene med Nikolas. Man skulle kanskje tro at det var en dårlig opplevelse nå i ettertid å oppleve det igjen. Men på en underlig måte gav det en slags god følelse av noe kjent, samtidig som minnene om det som ikke lenger er gjorde meg trist... Poliklinikken er ikke noe jeg forbinder med den mest trasige delen av Nikolas sitt liv. Poliklinikk-besøkene var nesten alltid preget av litt spenning, håp, forventning og hyggelige samtaler med legen, samtidig med hotell-besøk. Litt positiv, faktisk...
Denne gangen føltes turen nesten litt bortkastet.. Iallefall følte jeg meg like lite klok når vi dro derfra som når vi kom... Vi dro dit for å få gjort en ultralyd-undersøkelse av hjertet til Adrian. Mest for min del selvfølgelig.. Men Adrian nektet å samarbeide og hyl-gråt under hele undersøkelsen. Så legen fikk ikke sett skikkelig på hjertet hans. Han var for urolig til at legen kunne gjøre noen av de undersøkelsene han behøvde for å kunne si om alt var i skjønneste orden eller ikke.. Samtalen med legen hjalp meg heller ikke til å rydde bekymringene av veien. Jeg fortalte jeg hadde hatt nærmest panikk for pustefrekvensen hans de første 14 dagene, og var bekymret for at han hadde så mye lyder når han pustet, særlig på ut-pust... Legen smilte overbærende og sa ikke noe på det, og jeg kjente jeg savnet "legen vår" noe så innmari og skulle ønske han kunne kommet fra Melbourne sporenstreks kun for oss... Iallefall; han vi var hos spurte om Adrian ble sliten av å spise, noe som var vanlig for hjertebarn(det ble ikke Nikolas), han sa at barnet så sunt og friskt ut(det visste vi jo), at han ikke hadde forstørret lever som kunne vært tegn på hjertesvikt(det hadde ikke Nikolas heller før antakelig helt på slutten) og det lille han så av hjertet så normalt ut. Det ble gjort en saturasjons-måling som viste like mye 92 som 98(men som pleieren konkluderte med var normal)......Legen ville ikke gjøre noe mer for å forsøke å få undersøkt Adrian, i og med at han virket fin og frisk... Så da dro vi hjem igjen, da. Og jeg må bare forsøke å leve livet som normalt og stikke alle bekymringene i den svarte sekken og håpe den ikke blir full noen gang... For alt er jo sikkert i orden osv osv... SUKK...
3 kommentarer:
For en skjønn litn gutt :) sååå fine bilda av lille Adrian :)
Håpe virkelig du kan slå dæ t ro m legebesøket..selv om d ikke kom så mye utav d. Trudde nu egentlig at dåkker sku få litt spes.omsorg i dåkkers situasjon, men neida :)Han kunne jo tilbydd en ny time eller?
Håpe dåkker har hatt en fin st.hans der borte...Ønske dåkker en fin sommer :)
God klem fra Hilde.
Käre Siv-Elin.
Så nydelig han er Adrian ! Börn er dejlige :)
Jeg kan så godt li at man kan se billedet af Nikolas ovenfor billedet af Adrian, de begge to samtidigt! De ligner dig begge to tror jeg, men på hver sin måde ?
Det slår mig, at Nikolas på de billeder jeg har set, ser ud til at ha väret en med masse fart og humör! Sådan var Linus ihvertfald. Som om han levede sit liv i flerdobbelt fart og hade en masse han skulle nå att läre kende. Måske viste de, at de var her for en kort tid ?
Linus blev altid trät efter maden. Så lagde han hovedet ned på bordet og hvilte sig en lille stund. Han havde også forstörret lever de sidste to måneder inden han döde.
Jeg kan godt fölge dig i dine fölelser fra sygehuset. Både den positive fölelse af tryghed over at väre der, igenkendelsen og at din uro er ubesvaret. Vi må turde leve sårbare igen.. Leve uden garantier. Det er svärt.
Aj nu må vi altså komme igang med at skrive mails igen !
Klem og solskin !
Det ble st.hans foran Tv'n i år. altfor kaldt ute:)
Ja, Kirsten. Nikolas var akkurat slik som du beskriver Linus..Full fart og en solstråle.. Jeg husker da han var to måneder og stirret intens på sykepleierne og alt omkring seg, og jeg tenkte at han ønsker å få med seg så mye han kan så lenge han er her... Ja, e-post... rødme.. det må vi:)
Legg inn en kommentar