Ny politikk-blogg

Jeg har opprettet en politkk-blogg.
Politikk ja-takk.
Har ikke følt meg bekvem når jeg har "forurenset" denne bloggen med mine politiske synspunkter. Nå er det snart valgkamp igjen og dermed blir det enda vanskeligere å holde munn. SÅ dermed forsøker jeg meg med en egen side for mine helt personlige politiske meninger.. Håper du kikker innom og blir med på debatten...

Barnesanger

Jeg har alltid sunget en del for ungene mine... Kjente gamle barnesanger som jeg har vokst opp med har jeg videreformidlet til både Jim og Nikolas. I begravelsen til Nikolas fikk vi en lokal sanger til å fremføre en voggesang. De som var i begravelsen stusset kanskje litt i valget, og både presten og sangeren forsøkte å få oss til å velge en annen sang. De syns vel ikke at trollmors vuggevise var noe naturlig valg i en begravelse. Men for meg var det egentlig ikke noe alternativ. Kveldsstundene var noe spesielle med Nikolas. Han brukte som regel veldig lang tid på å sovne til kvelden, og vi gjorde mye for å få tida til å gå og roen til å senke seg. Vi leste bøker og jeg pleide synge alle de vuggesangene jeg kunne. Trollmors vuggevise og sove dukkelise (omskrevet til sov lille Nikolas) var favorittene. Alltid når jeg sang dem lå han å lyttet og strøk meg over brystet. Når vi kom til refrenget i trollmors vuggevise lo han så hjertelig... Så å synge den for ham i kirken var for meg helt naturlig og riktig... I tillegg til at han likte å bli sunget til når alt var bra, så var sang i dype toneleier noe som virket veldig beroligende for ham når han hadde tunge perioder og måtte bæres rundt...

Nå med Adrian sliter jeg litt med å synge de samme sangene som jeg sang til Nikolas. Jeg klarer bare ikke å få ordene og melodiene fram og ut... Og når jeg virkelig anstrenger meg og synger så føles det kunstig og rart... Resultatet er at det blir litt lite sang, føler jeg. Den eneste sangen som vi synger en del for tida er lille petter edderkopp, og den er pop hos Adrian. Det hadde vært fint å hatt flere alternativer så vi hadde kunnet synge litt mer, for jeg ser at han liker det.. Tror jeg har sunget de fleste Prøysen-sangene, de mest kjente voggesangene samt blåmann blåmann og lillepusekatt, tidligere...Så jeg har forsøkt å finne noen nye barnesanger, men sliter med å få til å synge sanger som er fremmede og som jeg ikke har hørt sunget så mye av andre... Hadde vært så fint om jeg kunne funnet noen plater el.l. med gode versjoner av alternative barnesanger som jeg klarer å lytte på sånn at jeg kunne blitt bedre kjent med andre sanger...(har jo funnet noen versjoner som er sunget på en måte som det bare ikke er mulig å høre på uten å få vondt både i ørene og i musikk-sjæla)

6 måneder

Lille Adrian er et halvt år i dag- tenk hvor fort tida går. Vi var på kontroll på onsdag. 8900 gram og 71,4 cm lang.. Stor gutt. Utvikler seg som han skal og alt så fint ut.. Og fortsatt like blid:)

Så forandret jeg atter igjen på bloggen

Tiden var moden, kjente jeg. Å endre tilbake til Hansenhuset var det eneste riktige. Jeg vurderte å opprette en ny blogg, men kom raskt fram til at det ikke ble rett. Jeg må ha med meg historien videre. Det som har vært. Det føltes ikke rett å forlate, men endringer var igjen på sin plass. Livet går videre. Hvor vanskelig det enn må være. Selv om det er med blandede følelser må jeg erkjenne at hverdagen ikke lenger kretser omkring det som var på samme måte lenger. Og denne bloggen vil nok ikke lenger dreie seg mest om ham. Nytt liv fordrer nye tanker og problemstillinger.. Nikolas er for alltid med oss, i hjertet og i sinn. Minnene og månedene sammen med ham vil alltid være med oss. De tunge dagene kommer nok med jevne og ujevne mellomrom for all evig fremtid, . Dager da det kjennes som det var i går. Dager der en bare faller fra hverandre og der en må streve litt for å skrape sammen bitene...Og muligens vil disse dagene finne sine uttrykk her også i fremtiden. Da er det viktig at historien er med...
Innimellom så hender det- i et brøkdels sekund- i det jeg er på tur ut døra fra soverommet etter å ha lagt Adrian- kun der, og så flyktig at jeg nesten ikke rekker å registrere det: Det er så jeg ikke helt kan forstå- at jeg har opplevd det jeg har opplevd, at jeg fortsatt står oppreist, går på jobb, kafè, har fått et barn til. At jeg ikke er et skjelvende aspeløv i en krok... At det i det hele tatt kan være sant. Og jeg tenker på damen jeg så på tv. Som hadde mistet åtte barn, og oppdratt fire...8 barn til graven.. Ja. Da er det vel mulig. Dette er livet mitt. Sånn ble det, så langt... Og jeg kjenner at halsen snører seg igjen og panikken lurer i bakgrunnen, 'cause life is devious... Men jeg rister på hodet og lukker døren bak meg idet jeg trår inn i verden igjen...

Æ blir så eitranes!

På nyhetene i dag fikk jeg høre om NAV advokatene som overprøver tannpleiernes krav om oppreisning etter å ha blitt kvikksølvforgiftet i jobben.(NRK )Statens arbeidsmiljøinstitutt og flere andre leger har fastslått at det ikke er tvil om at disse tannpleierne har rettmessige krav og at de har pådratt seg forgiftning i jobben. Så sitter det et gjeng med jurister og allvitere i NAV og sier at alle disse legene, som er fagfolk på området og som har kunnskap om helse og helseskader tar feil. På hvilket grunnlag kan de uten å ha undersøkt pasienten overprøve spesialistenes vurderinger? Hvordan kan dette gå an? Ingen andre fagmiljøer enn de medisinske kan, etter min mening overprøve en leges vurdering av et menneskets helsetilstand. Jeg har "møtt" disse juristene selv og mer firkantede regelryttere skal en vel lete lenge etter.

Dette er en sak i rekken av mange i den norske velferdsstaten, der en ser en uvettig forvaltning av fellesskapets penger. Det er som om enkelte instanser føler det som det er deres egne penger de forvalter, og at jobben deres består i å gjøre det de kan for å finne smutthull og muligheter for å ikke behøve å betale det som folk faktisk har krav på. Det være seg pasientskadeerstatning, trygdeytelser eller som her, yrkesskadeerstatning. Jeg synes det er på høy tid at storting og regjering nå sier om det er sånn det er meningen det skal være. Er det ikke et poeng at det systemet vi har skal være en bedre sikring for folket enn systemet med private forsikringsselskaper? Skal ikke det å ha en stat å forholde seg til føles som en større trygghet enn et forsikringsselskap? Sånn som systemet fungerer nå kan man spørre seg om det ikke egentlig kunne vært hipp som happ, og om ikke det er på høy tid å rydde opp.. Jeg blir opprørt og forbannet.