Så forandret jeg atter igjen på bloggen

Tiden var moden, kjente jeg. Å endre tilbake til Hansenhuset var det eneste riktige. Jeg vurderte å opprette en ny blogg, men kom raskt fram til at det ikke ble rett. Jeg må ha med meg historien videre. Det som har vært. Det føltes ikke rett å forlate, men endringer var igjen på sin plass. Livet går videre. Hvor vanskelig det enn må være. Selv om det er med blandede følelser må jeg erkjenne at hverdagen ikke lenger kretser omkring det som var på samme måte lenger. Og denne bloggen vil nok ikke lenger dreie seg mest om ham. Nytt liv fordrer nye tanker og problemstillinger.. Nikolas er for alltid med oss, i hjertet og i sinn. Minnene og månedene sammen med ham vil alltid være med oss. De tunge dagene kommer nok med jevne og ujevne mellomrom for all evig fremtid, . Dager da det kjennes som det var i går. Dager der en bare faller fra hverandre og der en må streve litt for å skrape sammen bitene...Og muligens vil disse dagene finne sine uttrykk her også i fremtiden. Da er det viktig at historien er med...
Innimellom så hender det- i et brøkdels sekund- i det jeg er på tur ut døra fra soverommet etter å ha lagt Adrian- kun der, og så flyktig at jeg nesten ikke rekker å registrere det: Det er så jeg ikke helt kan forstå- at jeg har opplevd det jeg har opplevd, at jeg fortsatt står oppreist, går på jobb, kafè, har fått et barn til. At jeg ikke er et skjelvende aspeløv i en krok... At det i det hele tatt kan være sant. Og jeg tenker på damen jeg så på tv. Som hadde mistet åtte barn, og oppdratt fire...8 barn til graven.. Ja. Da er det vel mulig. Dette er livet mitt. Sånn ble det, så langt... Og jeg kjenner at halsen snører seg igjen og panikken lurer i bakgrunnen, 'cause life is devious... Men jeg rister på hodet og lukker døren bak meg idet jeg trår inn i verden igjen...