Jeg føler at dagene mine er fulle. Det er hund, jobb, hund, middag, oppvask, klær, NAV... Når jeg ser på dagene, så burde det være tid til mye mer, men når kvelden kommer så føler jeg at det har gått i ett og at det ikke har vært tid til noe, og at jeg er veldig veldig sliten... Jeg sier at det går fint.. Det går jo fint, i min travle hverdag... Alt jeg gjør tilsier at det går fint. Jeg gjør så godt som alle de tingene jeg gjorde før jeg fikk Nikolas. Jeg jobber, handler, spiser, styrer med alle tingene mine. Alt er som om det skulle vært en vårdag i 2006. Jeg kjenner glede, jeg kjenner sinne, jeg kjenner smerte. Nummenheten er borte. Det er godt å kunne føle igjen. Føle at det er virkelig. Livet. For sånn er vel livet; fullt av sorg, glede,smerte... Det er de tingene som gjør at en kjenner at en lever. Hele spekteret. Samtidig kjennes det annerledes ut.
Jeg ser rundt meg; på alle menneskene som lever slik jeg gjorde. Usårbare og udødelige, glade lykkelige i sine perfekte verdener der ingenting kan skade en. For de har moderne medisin som alltid redder liv og som gjør at vi skal leve til vi er 110. De har gode levekår, penger, mat, venner, alt en trenger. De bekymrer seg bare for at de ikke kan reise til alle verdens hjørner når de føler for det, at de skulle hatt en ekstra bil, eller en ny sofa, og klager over at de ikke tjener mer enn 300 000 i året. De bitcher fordi mannen ikke legger toalettsetet ned etter å ha vært på do, eller at tuben på tannkremen er åpen.. Og det hele er egentlig ganske sykt. Og jeg ser at jeg er på vei til å vende tilbake dit.. Til et sted jeg egentlig ikke er så sikker på at jeg vil være. Men jeg tror det er uunngåelig.. Verden er ikke perfekt og livet er så skjørt.. Et øyeblikk, så er det borte og hva har man så igjen.. Jeg kjenner jeg synes synd på alle de som ikke ser at livet handler om mer enn de pengene en har i banken eller donerer til handelsstanden. At når det kommer til stykket, så er det ikke den nye bilen din, eller den sinnssyke snøskuteren din eller den nye kjøkkeninnredningen som betyr noe, og det spiller egentlig ikke noen rolle om mannen din ikke tørker gulvet når han har dusjet når han ellers gjør alt han kan for at du skal ha det godt. Når du står der og ser hva livet egentlig handler om: sorg, glede, kjærlighet- hele spekteret. Det er da du skjønner hvor sykt det hele egentlig er.. Og jeg lengter... Til glede, sorg og kjærlighet. Ekte glede, sorg og kjærlighet. Den som varer mer enn en halv dag, fordi den rekker helt inn i hjertet... Og jeg er heldig som bare trenger å rekke ut hånden...
