Fingerprints

I går hadde jeg vindusvask på aktivitetsplanen min. Vinduene hadde ikke sett vann på lenge og var mildt sagt veldig skitne etter en lang vinter. Gikk ivrig i gang, og hadde bare et vindu igjen på verandadøra. Da jeg plutselig så avtrykket i vinduet etter den lille hånden hans. Skatten min... Han var så glad i å kikke på småfuglene og alt det som var utfor. Mamma som var i hagen, blomstene på verandaen... Og han klappet ofte i vinduet når han sto å kikket ut.. Savnet ble så intenst.. Jeg måtte ta en lang pause...

De små overraskelsene er så voldsomme og velter meg overende.. Det tok lang tid å bli klar til å vaske sporene etter ham bort. Så leit og ikke kunne bevare slike ting som et evig minne, og så vanskelig å bare fjerne det som den naturligste ting i verden..

Jeg har ennå ikke pakket bort klærne hans og lagt bort stolene og lekene.. Kanskje det er rart for noen at jeg bruker så lang tid. For det er jeg som holder igjen. Kanskje de synes det er rart å komme hit å se at alt ennå står framme.. Men jeg er liksom ikke klar til å lukke boksen og bare si takk og farvel. Ikke ennå..