Missekonkurranse

Fra Nikolas my angel

Miss Weed tidligere også kjent som miss geitrams fra i høst er med i en missekonkurranse på .
Konkurransen er knallhard i disse missekonkurransene selv om de arrangeres hver måned, så ønsk henne lykke til
:D

6 ukers kontroll

Kontrollen gikk fint. 6035 gram og 60 cm lang. Adrian fikk de beste skussmål fra helsesøster og gjorde sitt beste med å sjarmere med smil og småprat. Doktoren mente gutten måtte være glad i mat, og sa at dersom Adrian hadde alvorlig hjertefeil så ville han bli svært så overrasket. Og mor og far var rett så stolte over lille gullet..

By-turen

Så har vi vært på sykehuset på kontroll... Det var merkelig å sitte der på venterommet på poliklinikken å kjenne alle luktene og lydene fra turene med Nikolas. Man skulle kanskje tro at det var en dårlig opplevelse nå i ettertid å oppleve det igjen. Men på en underlig måte gav det en slags god følelse av noe kjent, samtidig som minnene om det som ikke lenger er gjorde meg trist... Poliklinikken er ikke noe jeg forbinder med den mest trasige delen av Nikolas sitt liv. Poliklinikk-besøkene var nesten alltid preget av litt spenning, håp, forventning og hyggelige samtaler med legen, samtidig med hotell-besøk. Litt positiv, faktisk...

Denne gangen føltes turen nesten litt bortkastet.. Iallefall følte jeg meg like lite klok når vi dro derfra som når vi kom... Vi dro dit for å få gjort en ultralyd-undersøkelse av hjertet til Adrian. Mest for min del selvfølgelig.. Men Adrian nektet å samarbeide og hyl-gråt under hele undersøkelsen. Så legen fikk ikke sett skikkelig på hjertet hans. Han var for urolig til at legen kunne gjøre noen av de undersøkelsene han behøvde for å kunne si om alt var i skjønneste orden eller ikke.. Samtalen med legen hjalp meg heller ikke til å rydde bekymringene av veien. Jeg fortalte jeg hadde hatt nærmest panikk for pustefrekvensen hans de første 14 dagene, og var bekymret for at han hadde så mye lyder når han pustet, særlig på ut-pust... Legen smilte overbærende og sa ikke noe på det, og jeg kjente jeg savnet "legen vår" noe så innmari og skulle ønske han kunne kommet fra Melbourne sporenstreks kun for oss... Iallefall; han vi var hos spurte om Adrian ble sliten av å spise, noe som var vanlig for hjertebarn(det ble ikke Nikolas), han sa at barnet så sunt og friskt ut(det visste vi jo), at han ikke hadde forstørret lever som kunne vært tegn på hjertesvikt(det hadde ikke Nikolas heller før antakelig helt på slutten) og det lille han så av hjertet så normalt ut. Det ble gjort en saturasjons-måling som viste like mye 92 som 98(men som pleieren konkluderte med var normal)......Legen ville ikke gjøre noe mer for å forsøke å få undersøkt Adrian, i og med at han virket fin og frisk... Så da dro vi hjem igjen, da. Og jeg må bare forsøke å leve livet som normalt og stikke alle bekymringene i den svarte sekken og håpe den ikke blir full noen gang... For alt er jo sikkert i orden osv osv... SUKK...

Lille storebror

I dag har tankene mine vært hos Nikolas hele dagen... Jeg vet ikke riktig hvorfor det ble sånn i dag. Rett etter at jeg våknet følte jeg veldig for å sysle litt med bildene som ennå ligger i en boks og venter på å bli lagt inn i album. Vi har over 1000 bilder av Nikolas og jeg har kommet til august 08. Da fikk vi speilreflekskameraet og bildemengden eksploderte. Jeg klarer liksom ikke bestemme hvilke bilder som skal inn i hvilke album, for det er ikke plass til alle i scrap-albumene. Noen må rett og slett inn i flip-album, og det er helt umulig å velge. Kvaliteten er jo like god på alle bildene. I alle fall så syslet jeg litt med det på morgenkvisten, og det brakte med seg masse minner. Gode og såre minner om det som var, og lengselen etter en liten gutt som skulle vært sammen med oss og klemt og tynt sin lillebror som bare en to åring kan... Og det brakte med seg erkjennelsen om at ingenting ble som det var ment og slik jeg hadde sett for meg og tenkt at det skulle være. Tanken og ideen om å bringe flere barn inn i familien slik at barnet mitt fikk søsken blir møtt med uttalelser (som antakelig er riktige og reelle, men som likevel er like triste) om at vi nå har og vil ha oppdratt to "enebarn". Da Nikolas ble født tenkte jeg at jeg ville ha flere barn slik at han fikk ha søsken på "egen alder også", tanker som brast...

Disse utfordringene har jeg sett for meg på forhånd og vært forberedt på. De er uansett like vanskelige og vonde, og vil være der for alltid. For uansett hvor mange barn jeg måtte få eller ikke få så vil der alltid være en for lite...

Stoor gutt

I dag hadde vi hjemmebesøk av helsesøster. Adrian hadde lagt på seg masse og veier nå 4770 gram. Ikke så værst vektøkning på to uker, vil jeg si:) Alt så visstnok fint og bra ut. Vi fikk snakket litt og ble enige om at vi ønsket en time på UNN for sjekk av hjertet. Ikke fordi vi tror at noe er galt, men mer for å kunne legge noen bekymringer til side. Kontrollen etter fødselen var ikke riktig slik jeg hadde sett for meg at det ville være, og var ikke mer omfattende enn en vanlig 3 dagers kontroll. Så jeg har kjent litt på usikkerheten etter at vi kom hjem, og realitetene som var med Nikolas og hans helsetilstand. Vi ble jo og sendt hjem med ord om at alt var bra... Og med oss nå har jeg vissheten om at det som Nikolas hadde sannsynligvis ikke vil kunne bli oppdaget på en vanlig 3 dagers kontroll..Mange lever hele livet og dør av sykdommen før den blir oppdaget. Legen sa vi ikke skulle sykeliggjøre, og at det var en grunn til å ikke gjøre omfattende undersøkelser der og da når alt så bra ut. Da hørtes det logisk ut, men i ettertid har jeg tenkt at det er viktig å friskgjøre, for min egen del... Og at det er det en slik kontroll vil handle om for meg. Å luke bort bekymringer som eventuelt ikke har noe for seg.. Jeg trenger å bygge opp en trygghet rundt Adrian sin helsetilstand slik at jeg kan våge å tenke fremtidstanker og ikke bare leve i nuet...Og for å få til det trenger jeg litt hjelp av legene..

Sommertid er hagetid

Sommeren har kommet tidlig her nord, og vi er seint ute med det meste her i gården... Selvsagt og desverre.. Til sammenligning med naboenes så tomta vår ut som en gedigen slagmark når vi kom hjem. Min kjære tenåring hadde gjort en fantastisk fin jobb i drivhuset de tre-fire ukene vi gikk å trødde i Tromsø. Ingenting svinn.. Alt så helt topp ut. Han er så flink at:) Enkelte ting hadde selvsagt vokst over evne og hadde behov for å bli skåret tilbake en del, men det var ingenting han kunne gjort med det. Varmen hadde skylda og det krevdes større arbeidsinnsats for å bøte på det. Noe han også hjalp meg med. Tror det var da jeg dro på meg en infeksjon, da jeg var i drivhuset og pekte på hvor og hva han skulle gjøre.. Ikke så mye som skulle til liksom. Ennå jeg hadde masse klær på:/ jaja.. Nå har jeg knasket penicillin i 5 dager så i dag har jeg hatt en ny runde i drivhuset. Det bare MÅTTE gjøres.Tenåringen hjalp meg i dag og. Agurken og paprikaen trengte nye potter, det begynte å nærme seg krise for dem... Tomaten trenger også mer jord, men jeg må ta det litt etappevis, og får ta det utover uka.
Tok en runde i hagen. Har grovryddet tre av blomsterbedene i helga og det ser ut til at svært mye av det jeg hadde der har dødd i løpet av vinteren. Selvsagt- når jeg hadde beregnet at alt skulle få vokse seg skikkelig til denne sommeren, og bare legge til en og annen sommerblomst.. JAja... Murphys lov...
Det blir som det blir. Hagen blir nok ikke helt på høyden i år, men det blir vel ikke så værst allikevel.. Bare jeg får dumpa den hel-døde busken som står å pryder trappa vår, og som har stådd der noen måneder nå så blir det så bra så.. grøss.. Og jeg skal liksom være blomstermenneske... Hehe!

Øystein Sunde - Bleieskiftarbeider