Når jeg sto der og visste at jeg kom til å miste det dyrebareste jeg hadde. så lurte jeg på hvordan det skulle gå med meg og resten av min familie. Jeg brukte mye av tiden på tur med bikkja til å gruble og filosofere over dette.Hvordan klarer man seg gjennom det dypeste mørket? overlever man? hvem er man når man kommer ut? Jeg snakket på de ulike fora med folk som hadde mistet.spurte og grov: har det forandret deg, er du annerledes nå enn før.. Og jeg var nesten litt skuffet over svarene jeg fikk. De var fortsatt de samme menneskene. Det hadde nesten ikke forandret dem. Litt på tankegang og innstillinger til livet. Men ingen sjelsettende endringer.
Men hvordan er det med meg. Har det forandret meg? Både ja og nei. Jeg er fortsatt meg. Like sta og stor i kjeften. Tar ikke dritt fra folk. Men jeg tror jeg ser på livet på en annen måte. Jeg har møtt døden på mitt eget soverom. Den tok det dyrebareste jeg hadde. Jeg har jevnlig angst for at den skal komme igjen og ta mer fra meg. Men jeg vet. Jeg vet at bak det dypeste mørket så skinner sola. Sorgen er ikke farlig. Den er en del av livet og gjør meg til den jeg er. Den har gitt meg større dybde og forståelse for samfunnet rundt meg. Engasjementet jeg kjenner om ting jeg bryr meg om er større, og gjennomføringskraften like så. Men til syvende og sist så er jeg likevel den samme som før.bare eldre...
- Posted using BlogPress from my iPhone
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar