Det har vært mye de siste par dagene med kjøring til Tromsø, besøkstur og ny hund. Har liksom ikke hatt tid til å tenke på Nikolas. Jeg kjenner jeg må ta meg litt tid.. De vi henta hunden hos hadde en liten gutt på 8 måneder.. Det å være sammen med ham gikk egentlig veldig greit. Men det var så rart da jeg skulle synge klappe søte sammen med ham. Den vi pleide synge sammen med Nikolas. Og siste strofe ble som det har vært...".. som vil kaka smake, som han Nikolas bake..."Og når jeg ba kveldsbønnen min i går, så kom det..." gi Nikolas styrke..." Jeg skulle egentlig be for Linus... Det er vanskelig å 
leve, kjenner jeg...
leve, kjenner jeg... Mars -08
Det er en hård balansegang. Å finne tid til å kjenne på at han ikke er her. Hva det betyr for oss, for meg, og det å gjøre noe med hverdagen sånn at hverdagen gir noe mening.. Jeg innser jo at ingenting jeg gjør kan fylle tomrommet. Sorgen og smerten vil være der for evig og alltid. Hvis noen tror det vil gå over, eller bli bedre. Jeg tror nok dere tar fullstendig feil. Man lærer seg kanskje å leve med det. Eller; jeg tror man lærer seg å ignorere det, etter en stund, en stund. Det at man lever med følelsen så lenge gjør det til en del av deg som du lettere kan overse etter som du blir vant til det. Og gradvis klarer man å ignorere det over lengre tid.
I tillegg fikk jeg vite i går at jeg ikke fikk skikkelig oppfølging da jeg var gravid. I forbindelse med bechterevsen min. At tilstanden min gav økt fare for hemmet fostervekst... Nikolas var jo veldig liten da han ble født. Jeg hadde liksom slått meg til ro med at det hadde vært infarkt i morkaka..At det var årsaken til den lave fødselsvekta (og kanskje det andre?). Nå kjenner jeg at kanskje alt dette kunne vært unngått dersom jeg hadde fått skikkelig oppfølging.. Jeg føler at jeg har blitt sviktet av jordmortjenesten (dette var liksom ikke det eneste jeg har hatt å utsette på de)og legene her nok en gang. Har mest lyst til å klage til fylkeslegen, men det er vel ikke ille nok... Det var visstnok en godt kjent sak at det var komplikasjoner knyttet til bechterevs og graviditet.. Ingen som sa noe til meg noen gang... Ikke engang etter at han ble født. Var vel ingen som brydde seg om å sjekke. Ikke det heller...
3 kommentarer:
Heia sis. Gratulere masse med nytt familiemedlem. En skikkelig flott krabat det der som nok kommer til å kreve sitt, og godt e det. Dokker trenge han der like mye som han trenge dokker trur æ nok.
Det e masse klokt og mye rett i det du sier. Savnet vil hvel bestandig være der. Tid e det eneste som no vil file ned de skarpe kantan og gjøre det lettere å håndtere. Og også gjøre at du ikke trenge å finne tid til å tenke på Nikolas, de stundan kommer av sæ sjøl.
Helsevesenet fornekte sæ ikke, det e frøktelig at man e så overlatt til "tilfeldigheta" som det ser ut prege legestanden altfor mange ganga. Men, men, de e no engang de eneste man har og så får man bare krysse fingran for at de hvet ka de gjør. Men det e ikke mye moro å få slike meldinger i ettertid, med alle de spørsmål som kommer opp, spørsmål man godt kunne vært spart for.
Det e iallefall godt at du iallefall prøve å holde et sunt syn på det hele, det e det viktigste.
Masse klæm fra lillebror (hobbypsykolog :-b ) og Jim
Trur du har så evig rett i at det ikke gir seg eller går over..... Man lærer seg nok og fortrenge/ignorere/leve med smerten og savnet, men om 1,2,3,4 osv. år vil nok smerten og savnet være like vond for hver gang man tillater seg og kjenne etter. Ingen trøst egentlig, men dog....
Kari i nabolaget
Siv I am so glad you have been busy enough to take the time you need for you. It is okay that you didn't think about Nikolas - he will always be in your heart. He hasn't left you - his spirit is with you.
Now you have another addition to your family and he will need your companionship. Beautiful Dogs. You will be okay Siv Love Deb.
Legg inn en kommentar