Bade-kos

Trenger jeg si noe mer??:))

Selvmedlidenhet...

I dag var vi på kafe. Der så vi en liten ettåring som krøp og sprang rundt omkring, som seg hør og bør for en ettåring. Når jeg kom hjem så ble jeg litt tungsindig. Det er så leit å se Nikolas som blir ett år på lørdag med en motorikk som en 7mnd gammel baby. Som sliter med å bruke begge hendene. Han skulle jo også løpt rundt, eller i det minste krabbet... Jeg er jo så utrulig glad og takknemlig for at vi har ham hos oss. At han smiler og ler hver dag, pludrer og leser i bøker, klemmer mamma og hviner når han ser storebror og Dina. Men jeg vil jo ha alt. Hele pakken. Jeg vil ha han hos oss til vi blir gammel, jeg vil ha første dag i barnehagen, første skoledag, konfirmasjon og alt som hører med...Jeg er så trett av å være redd.. Det var jo ikke sånn det skulle bli å få et nytt familiemedlem. Det føles så urettferdig... Jeg føler det er vanskelig å snakke med andre som har små barn. Spesielt de som har barn i samme alder som Nikolas. Det å snakke om utviklingen til de små, som man jo gjør når man har barn i den alderen, gjør meg trist. Å høre om andres lykkelige liv og perfekte barn er på en måte litt sårt, selv om jeg jo selvfølgelig er glad for alle de som har friske barn. Selvmedlidenhet er noe jeg forakter, men innimellom er det vanskelig å la vær å kjenne det. Håper at det at jeg føler det på denne måten ikke fører til at folk unngår å snakke om barna sine med meg. Det er jo en del av livet og jeg takler det fint og forventer at folk skal gjøre det. Det bare kjennes litt leit innimellom... Jeg var så brennsikker her for en tid siden at jeg ville vi skulle forsøke å få flere barn- senere. Nå vet jeg ikke lenger om jeg orker tanken... Å bli så bundet til en annen person hvis fremtid en ikke vet noe om. Den følelsesmessige belastningen.. Jeg har kjent på det før. Da Jim var liten. Det var, og er, som at mine nervetråder er bundet fast i deres, slik at enhver smerte eller glede de opplever kjennes som min egen... Det var en av grunnene til at jeg en gang i tiden fant ut at ett barn var nok. Det blir selvsagt bedre etter som de vokser til, men det tar jo som kjent noen år.

ny hageblogg

Har laga meg en egen hageblogg sånn at det ikke blir så mye bilder av sånnt her- for de som ikke er/ er interessert:
www.lundefjellvegen.blogspot.com. :)

Linselus

Nikolas er så smått begynt å bli litt bedre. Ikke fullt så tett i nesen lenger, men vi må ennå bruke nesedråper for å holde det åpent. Humøret har vært upåklagelig i dag. Han sov ikke mer enn 40 minutter i formiddag, men holdt det gående med full fart helt til nå klokka ni. utholdende kar. Og vill og glad når jeg tar fotoapparatet fram. Det er deilig når han er i det humøret som han har vært i dag.

Forøvrig er det ikke så mye nytt. Jeg har snart fått satt alle løkene i gjorda som jeg hadde bestilt. Siste pakken kom i går, og selvfølgelig så har det vært kaldt og regn disse dagene, men jeg må bare ut å grave, for snøen kan jo komme når som helst. i fjor kom første snøfall med tele i slutten av september(eller var det året før, hmmm. uansett:)) Vintern kommer plutselig. Glemmer det litt når vi hadde 18 grader her for noen dager siden. Men snø i fjellene igjen i dag. Brr..

I dag klokka 1800 dro grågåsa sørover. Iallefall en hel del av dem. Helt utrulig flott skue. Mange mange mange som fløy sammen utrulig høyt oppe med retning rett sør. De fløy som en stor bølge og forsøkte å komme seg i formasjon..

Jeg forsøkte å fange dem på bilde, men hadde nok kunnet trengt en telelinse for å ha noe håp om å fått et ordentlig bilde. Det er alltid litt sånn vemodig når gjessene legger i vei sørover, for da vet man med sikkerhet at nå er vinteren rett rundt hjørnet. Men heldigvis: de kommer igjen til neste år...

Forkjøla

I dag var fysioterapeutene her og så til Nikolas. De syntes han hadde hatt en fin fremgang siden sist, og kom med noen tips og vink til hvordan vi kunne hjelpe Nikolas til å bli ennå litt bedre. De måtte vise på John, da, for Nikolas syntes de var litt skumle... Det hjalp nok ikke at han er blitt kjempe-kjempe forkjøla. Snørr og tett. Så han har litt lite kapasitet. Skal ikke mye grin til før han blir blå. Humøret steg noen hakk når de gikk. Så hittil har han vært i fin form selv om han sliter med å puste, som alle andre når de er tett i nesa, og selv om matlysten er laber. Jeg kjenner på meg at jeg er litt på tuppan når han begynner å grine å sånn nå. Får håpe det går over fort og at han ikke får feber og det som pleier følge med... Har grua meg til den her tia.. Høst med flygende litt-av-hvert av virus og bakterier... puh... Umulig å unngå... Trur jeg innfører isolat :/

John var på helsestasjonen i går, forresten og veide og målte. 8150 gram og 72 cm. Fin utvikling siden sist. Tiltross for at det har vært mye tull med spisinga.

høst

Idag har jeg rydda i blomsterbedet og gjort klart for å sette løk. Plukka med meg inn en fin bukett med ringblomster. De har tålt frostnettene helt fint og blomstrer fortsatt for fullt i bedet. Hadde ikke hjerte til å rydde dem vekk enda, så de får stå en stund til. Men alt det andre gikk i komposten. Løytnantshjertet blomstrer utrulig nok enda og har nesten kvalt hostaene mine som jeg planta. Må visst omregulere litt...Fikk pakkelappen på den første forsendelsen med tulipan- løk i dag, så i morgen kan jeg begynne å plante. Ooo-glede. Hihi. jeg gikk "litt" berserk på nettet har for noen uker siden og har nok bestilt løk "over evne". Håper de kommer opp- for å si det sånn. Ellers blir det mange kroner ut av vinduet. hehe. Men pytt. Noe skal man da ha å gjøre om dagene...Så jeg må få fingern ut å gjøre ferdig det andre bedet mitt som jeg holder på å utvide. Men den måke-joben var tyngre enn jeg hadde trodd så det drar litt ut. Nå har jeg bare å trille på sand og jord, da, så det begynner å gå seg til. Men puh- det er tungt det og..

Fine gutten

Nikolas hadde en fin dag i dag. Sov rimelig godt i natt, spiste frokost og fikk en fin start på dagen. Det var full fart her i ettermiddag og kveld etter at han fikk litt middag. Ser jo at det med mat har innvirkning på humøret. Spiste en sein middag i 5 tia, og da kvikna han skikkelig til. Løpte rundt som en helt med mamma eller pappa på slep.. Forsøkte gjentatte ganger å gjemme seg for Dina mens han satt i stolen sin, men hun skjønte ikke helt hva som foregikk. Han forsøkte å støye litt og slik at hun skulle se på ham og gi respons, uten at det hjalp så mye, hehe. Han er nå så søt. Ikke så godt å forstå den der forskjellen på hund og menneske når man er 11 og en halv måned.. Men Dina er iallefall ei veldig populær dame hos Nikolas. Det er sikkert. Han bruker mye tid på å dra henne i halen, klemme henne og klappe henne på hodet. Og hun er tålmodigheten selv og det virker som hun syns det er litt ålraight innimellom.
Han har virkelig gjort fremskritt med bruken av armen iløpet av helga. Her på fredag drev han å gnidde den med venstrehånda, akkurat som det var noe ubehag i den. Men iløpet av helga har han fåttmer til å gjøre det han ville med den. Så stolt og fornøyd når han får til å holde lekene med begge hender og til og med klarer å klappe søte.. Klarer ikke helt å ta små ting med høyre. Pinsett-grepet er ennå et stykke unna, men det er jo kjempefremskritt at han klarer å holde en leke med den og gjøre sånne litt "grovere" ting.. Veldig bra. Vi har ikke målt metning på ham siden fredag. Har ikke orka. Alt for deprimerende om det er lavt. Idag tror jeg iallefall ikke han har hatt lav metning, men jeg orker ikke fokusere på det. Så lenge humøret er greit så er vel alt det andre og greit nok.. satser på det iallefall. Den lille dippen på fredag tok all kraft ut av meg, og jeg er ikke enda kommet meg helt... Jeg er så glad at han var så fin i dag. Må det bli mange mange mange.....