Godt nytt år

Ugh-så mett!! Akkurat ferdig å spise årets kalkunmiddag, og den ble vellykket i år igjen.. Det må være helstekt kalkun på nyttårsaften. Er blitt tradisjon her hos oss.. Det er ikke mye som slår en saftig god kalkun med fløtesaus og en skikkelig god waldorfsalat... mmm... Joda. Det er litt mye med en hel kalkun til oss tre. Spesielt når man er nødt til å kjøpe en på minst fire og et halvt kilo for å være sikker på at den ikke blir tørr... Men når man tar prisen i betraktning er det vel nesten billigere å kjøpe en hel kalkun på 4-5 kilo enn å kjøpe en filet... Dessuten er det bare ikke å komme utenom at det er like viktig(- og godt) med småspisinga av restene utpå natta og neste dag, som selveste middagen... Og da må man jo bare ha litt ekstra å gå på.. Ja, også kan man jo invitere gode venner til å komme på middag på nyttårsaften så blir det ikke så veldig mye igjen...

Jeg skal være enig: Tørr kalkun er IKKE godt.. Men så så har jeg alltid vært heldig, og har aldri spist tørr kalkun her hjemme eller hos min mor,- som forøvrig begynte med kalkun-galskapen for mange-mange år siden, og hvor jeg stjal noen gode tips før jeg skulle kaste meg utti det selv..

(Bildet er lånt fra internett for det er så skrekkelig vanskelig å ta bra bilder av mat, men den jeg laga ble ikke så helt ulik, haha)

Men nå må jeg visst hvile littegrann så jeg klarer skifte for å dra ut...

Vil egentlig bare ønske dere alle et riktig godt nytt år og si tusen takk for det gamle..

GODT NYTT ÅR!!

Julekveld

Så kom dagen vi har grue-gledet oss til. Julaften... Sjefen var så utrulig snill og ga meg fri. Jeg kjente her tidligere at det ikke om til å bli noe ålreit å gå på jobb. Det har vært godt å kunnet ta dagen med ro. Besøke grava mens det var lyst og ha tid til ettertanke og små mimrestunder. Lette fram bildene av Nikolas fra sist jul, og tårene kom selvsagt over det som var og det som ikke lenger er, og føyde seg inn i rekken av følelser fra hele adventstida... Tror nok det blir en merkelig kveld. Men får bare ta det som kommer og gjøre det beste ut av det, og tillate dette å være følelsenes kveld.. Julefølelsen lar egentlig vente på seg. Jeg tror vel kanskje ikke at den kommer i det hele tatt i år, slik jeg har kjent den fra tidligere. Men jeg fikk da en liten følelse av jul da jeg sto opp i dag tidlig å kjente lukta av gran i stua.. Et lite snev av følelsen av at, joda; Det er nok jul... Tross alt...

Ønsker alle en riktig god jul, og ta vare på familien og de dere er glade i... Livet er så skjørt, selv om det kan fremstå som det sterkeste i verden i en travel hverdag...

Juledekorasjon

Jeg fant akkurat den krukka jeg var på utkikk etter på Kid da vi var i Tromsø, og dermed fikk jeg laga julegruppa slik jeg ønsket det.. O-glede.. Jeg ble fornøyd. Amaryllisen blomstrer for fullt allerede, men pytt. Den står så lenge den står, så får jeg bytte den ut hvis den skulle finne på å være ferdig før jul...

Ultralyd

Forleden var vi i Tromsø på utvidet ordinær 18 ukers ultralyd med overlege... Legen målte det hun kunne på dette stadiet og så langt hun kunne se så alt ut til å være i orden. Alle vitale mål var slik de skulle være i hht alderen..
Samme dag var vi til samtale med jordmor på UNN. Jeg hadde fått henvisning til jordmordteamet i Tromsø som har erfaring med oppfølging av gravide som har mistet barn.. Det var egentlig en fin samtale. Det føles godt å vite at det er noen der som kan fortelle meg at det er normalt alt det jeg tenker og føler.. At det å synes at det er vanskelig å fortelle til folk, at det er vanskelig å forholde seg til all den forventningen av overstrømmende glede, at det å bli irritert når noen kommenterer den voksende maven, - at alt dette er normalt.. Eller iallefall at jeg har lov å føle det slik, og at jeg møter forståelse for at sånn er det...
Jeg har vært nødt å øve meg på å fortelle til folk omkring meg at noe er på gang. Jeg kan jo ikke fortsette å skjule det lenger. Det er ikke fysisk mulig. Så da må jeg forsøke å finne en måte å handtere det på. Så jeg har forsøkt å se hvordan det ville være å fortelle.. Og det har gått bra. Det føles enklere for hver gang... Og jeg blir ikke lenger irritert over kommentarer...Det er greit..
Etter ultralydundersøkelsen har jeg liksom følt meg litt lettere til sinns.. For første gang har jeg vært i stand til å føle en slags gledelig forventning til det som kommer... Også uten å føle at det er vanskelig i forhold til Nikolas.... Det er ikke det at jeg har vært bekymret for at noe skulle være galt, og at dette liksom har blitt avkreftet med ultralydundersøkelsen. Har ikke tenkt tanken engang.. Iallefall ikke som jeg har vært bevisst- ikke enda. Og jeg vet at uansett hvor mye de studerer den lille med ultralydapparatene sine så er fortsatt alt like usikkert.. Ingen kan si etter en normal ultralydundersøkelse i uke 18 at barnet er friskt og perfekt og alt sånnt tull og vas... Til det vet jeg alt for mye. Så for meg handler det nok om andre ting.. Kanskje er det mer at jeg har sett hva som er der. Fått "hilse på", og at jeg nå kjenner at han er der, hver dag.. Jeg vet ikke... Jeg vet bare at akkurat nå kjennes ting litt greit. Og det er bra...

Tidligere innlegg merket graviditet... Noen er postet en stund etter at de er skrevet...

Nav-H...-Igjen!

Jeg trodde jeg skulle være ferdig med å bruke energi på å irritere meg på NAV. men dengang ei. Jeg antar at så lenge vi må fortsette å forholde oss til NAV Lenvik, så vil det evige hell..... fortsette. Jeg begynner nå å mistenke at de er et gjeng med udugelige mennesker som sitter der nede å surrer, men det er vel snarere rutiner og opplæring som er helt fraværende.. Manglende ledelse??? .. For godt og vel en måned siden leverte jeg søknad om svangerskapspenger. Jeg har fått 30% svangerskapspenger fra legen på grunn av at kvalmen og bechterevsen og alt det andre til sammen ble litt for mye for meg en stund. Så har jeg selvsagt ikke hørt noe fra NAV og måtte begynne å undersøke.. Vel... på telefonen var det jo ingen hjelp å få, så jeg måtte gå i arbeidstida å høre med vårt lokale NAV kontor hva som hadde skjedd. Etter mye om og men og noen telefoner fra de lokale til NAV Lenvik viser det seg at alle papirene mine er blitt borte. Sjokk??! Nei. ikke i det hele tatt. Mannen i skranken sier at det forsvinner mer post mellom NAV Nordreisa og NAV Lenvik enn det gjøre i hele Troms postdistrikt til sammen.. Eller noe sånnt... Så her er det noe alvorlig feil. 6-8 ukers behandlingstid, sa de i Lenvik, og jeg måtte søke på nytt... Jeg nektet selvsagt å godta noe slikt. Dette får de ordne opp i, og de får se til at det blir hastebehandling. Jeg venter ikke til februar på penger de har rota med. Det er helt uaktuelt.

Så sagaen om nav fortsetter og fortsetter og fortsetter...
Jeg er nå så lei at jeg er på nippet til å si at hele det statlige trygdesystemet kan dra seg langt inn i .... og at slik det er nå så ville en privat forsikringsordning vært like bra. Det er jo det samme hvem man krangler med. Forsikringsselskapet eller NAV...

Sukk

En liten Pher gikk bort.. igjen

For noen dager skjedde det igjen.. At en liten PH- er fra vårt "samfunn" gikk bort.... En liten jente som ikke fikk vokse opp på grunn av den tragiske sykdommen PH...

Og jeg kjenner at jeg blir irritert og frustrert .. Jeg føler vi bor i et U-land. Nei; vi bor i en u-lands -region når det gjelder barn og Pulmonal Hypertensjon.. Her i Skandinavia.. Også dette barnet gikk bort uten å ha fått anledning til å forsøke de beste medisinene.. Jeg kan ikke forstå hva legene nøler med.. Når mulighetene er så få, og alternativet så utenkelig.. Hva er det de venter på.. De vet jo hvordan dette praktiserer i andre land... Hadde ikke jeg stått på kravene hadde ikke Nikolas heller fått prøve Flolan. Og uansett om han fikk forsøke det så tror jeg vi var alt for sent ute.. Kanskje hadde resultatet blitt litt annerledes om vi hadde fått forsøke det et halvt år tidligere... Eller kanskje ikke.. Det får vi aldri vite.. Da vi sto der i mai og legene sa til oss at han ikke kom til å leve så lenge... Da burde de ha tenkt... Hvilke alternativer var der og hvorfor skulle vi ikke forsøke alt som var tilgjengelig...

Jeg spurte legen vår på riksen: hvis jeg får et barn til med PH og vi krever å få flolan fra dag 1. Får vi det da?.. Han sa ja.. Det ville vi få.. Også sa han at han tror han ville gjort alt likedan med Nikolas om han hadde fått anledning til å gjøre det om igjen... Han tror... Jeg vet at hadde jeg vært der igjen så hadde jeg sannsynligvis gjort ting annerledes. Jeg vet mer nå enn da.. Jeg hadde krevd mer- forventet mer... Men jeg er ikke bitter. Overhodet ikke. Jeg klandrer ikke legene for de avgjørelsene de tok. De gjør alltid så godt de kan med det utgangspunktet de har.. Men usikkerheten og uvissheten vil alltid være der... Jeg trodde Norge var et av de beste landene på medisin. Så naiv jeg var.. Mitt kjennskap til helsevesenet har vist meg at på enkelte områder ligger vi nok litt etter... Av ulike årsaker.. Det er noe med systemet tror jeg.. Det er frustrerende, og jeg føler trang til å gjøre noe... Noe som kan hjelpe... Men jeg er bare et lite menneske i et digert maskineri jeg ikke kjenner. Jeg føler meg liten og ubetydelig og vet liksom ikke helt hvilken ende jeg skal begynne i... Jeg vet ikke engang om jeg har rett- jeg er jo ikke akkurat objektiv....