Nå går vi inn i det som jeg tenker er den desidert "verste" tida på året her nord. Våren. Det som alle andre betegner som tiden når det begynner å spire å gro. Joda, det er jo fint når sola skinner, varmegradene stiger og snøen tiner og forsvinner. Det som gjør det til den verste tida er alle dagene som følger tett etter solskinnsdagene og som er fylte av snø, vind og kuldegrader. Akkurat når du føler at tela begynner å slippe taket i deg så kommer det en uke med snø og drittvær og bakken dekkes av flere centimeter av snø igjen... Og det føles som en er rykket tilbake til start. Samtidig ser en bilder sørfra med grønne plener, og trær og mennesker som soler seg og tar sine første vår-bad. Da kjenner jeg på kroppen at jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg bor her oppe.. Jeg har sagt at den dagen iberiaskogsneglene og flåtten inntar lokalområdene her da flytter jeg, for da er det ikke lenger noen grunn til å bli værende...
Jaja. Den som lever får se, pleier de å si , de gamle... Inntil videre så får man bare holde seg fast og kikke litt på vår og sommerbilder fra i fjor...
2 kommentarer:
Er bare sååå enig med deg, lengter sørover akkurat nå
Klem Bente
Har visst akkurat samme følelsen som deg. Men det har tint seriøst mye de siste dagene,takket være masse regn.MEN den snøen som kom,,,,,fysjamææææii...... vil ha VÅR!!!!
Legg inn en kommentar