Den siste tida har det vært kort vei til det tunge og vanskelige.Savnet og sorgen. Det er nå 5 uker igjen til termindato. Dagen nærmer seg og det er ikke mulig å vente særlig lengre med forberedelsene. Ting må jo nesten være i orden når dagen kommer, når den lille skal komme. Det er vanskelig. De siste 8 månedene har vært litt som i et slags vakum. Jeg har balansert mellom nåtiden og fortiden og fremtiden og det å forholde meg til realitetene og tingenes tilstand. Jeg har på en måte følt en slags misunnelse ovenfor alle de som kan leve i en verden uten realitetene så tett. Så uforskammet uvitende og med dertil uforbeholdent "halleluja- holdning" til livet.. Jeg føler irritasjon og blir fordømmende ovenfor disse holdningene, og ser nesten nedlatende på de, uten at det er det jeg vil. Selv om jeg forsøker å la det være, så slipper jeg ikke unna.. Og jeg blir skamfull, fordi jeg vet hvorfor det er sånn, og at det ikke er de andres feil. Det er meg det er noe galt med... Erkjennelsen skal bringe meg videre...
Men nå nærmer dagen seg. Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg. Jeg våger ennå ikke glede meg skikkelig, for sist jeg slapp gleden løs så ble det begynnelsen på slutten. Bare at jeg ikke visste det før en sund senere. Samtidig sparker den lille som en kjempe og sier klart fra at han er her og på vei. Det, sammen med fysikken lar meg ikke glemme hva som står for døra.. Det å dra fram alle baby-tingene igjen gjør at alle minnene og følelsene fra da Nikolas ble født kommer tilbake. Det er sårt og trist. Når jeg går forbi bildene av ham så smiler han ekstra bredt til meg, jeg formelig hører latteren hans boble ut av bildene og jeg savner ham så uendelig uendelig mye. Alt blir så skrekkelig vanskelig... Alle forventer at alt skal være glede og fremtidshåp, så er fortiden ennå så nær og altoverskyggende, og jeg tenker at ... ja, men det er jo ikke så lenge siden... tre år, sier de det tar.. Og jeg lurer på om jeg burde ventet lenger, om jeg er klar, om jeg vil klare det og hva som egentlig vil komme når dagen er her... Samtidig vet jeg at det var rett, at jeg gleder meg til å treffe ham og holde ham...Om jeg tillater meg og våger å kjenne på følelsene... Og jeg må innse og akseptere at gleden og sorgen vil gå hånd i hånd lenge lenge ennå...
4 kommentarer:
Vil bare holde om dig.. Jeg har tänkt MEGET på dig og det du må leve i den seneste tid. Har selv tanker i den retning, men undrer hvordan jeg skulle opleve det. Tanken alene får en varm lykke at boble ! ..for näste öjeblik at blive så uendeligt sorgsen og så alle tanker på hvad som kan gå galt. Skulle jeg klare endnu et tab ? Skulle jeg klare at slippe gläden ind ? Der findes bare een vej og det er IGENNEM. Dette er dit liv nu og du må leve det ! Önsker dig al varme og styrke og mod på at slippe frem fölelserne eftersom.. Stor klem fra Kirsten.
Tusen takk Kirsten...
PS: Vist var det länge siden vi skrev mail sammen ?... Jeg skal blive bedre på det igen og du må også meget gerne skrive til mig ;)
Det er vel en situasjon du ikke kommer utenom, minnene om Nikolas vil jo alltid være der og bli en kilde til sammenligning. Tror at Nikolas smiler ekstra bredt til deg fra bildene akkurat nå fordi han gleder seg til at lillebror skal komme. Våg å kjenne gleden og forventningen mot en lille, tror Nikolas gleder seg med dere. Men vær ikke lei for sorgen som fortsatt finnes, den må få være en naturlig del av livet ditt. Kanskj kommer dagen en gang i fremtiden når minnene ikke lenger gjør vondt.
Stor klem fra søster Bente
Legg inn en kommentar