Lihhku Beivviin!

I dag, 6.februar feirer vi samefolkets dag. Jeg er vokst opp med samisk rundt ørene hele mitt liv. Mamma og pappa snakket gjerne samisk med hverandre, særlig når jeg ikke skulle skjønne hva de snakket om. Når nabo-kjærringa var på besøk ble det kun snakket samisk, og når vi var hos bestemor og bestefar lekte jeg med gjenstander jeg fant hos bestemor mens de voksne snakket.- På samisk. Så når min pappa bevilget mye tid til å kjempe for samiske rettigheter også for den sjøsamiske befolkningen så var det logisk for meg, og jeg er han evig takknemlig. En særdeles viktig del av ens identitetsfølelse er knyttet til språket, og for meg er språket essensielt. Dette til tross for at jeg ikke fikk muligheten til å lære meg språket når jeg gikk på skolen. Mine foreldre var barn på 20-30 tallet og lærte at dersom en skulle komme seg noen vei i Norge så skulle en ikke lære samisk. Dette var fornorskningspolitikkens konsekvens. Samisk var "ikke noe å lære".

På 90-tallet meldte jeg meg inn i same- manntallet og jeg følte en tilhørighet og en stolthet over å ha funnet en identitet som jeg kjente igjen fra min barndom. Jeg ble på en måte latterliggjort også av mine nærmeste, og begrepet "wannabee-same" ble nevnt. Jeg holdt på min rett til tilhørighet.

En eller annen vei mot 2013 ble min stolthet over min samiske identitet forurenset og korrumpert. Negativ mediedekning om sametingets pengebruk og reindriftssamenes rovdrift på naturen sammen med medieoppslag om reindriftssamene (og sametinget) som en "hemsko" i utviklingen av nord-norge gav nytt drivstoff til de som var negative til særskilte samiske rettigheter, og frontene i Finnmark ble styrket. Det ble "vi som ønsker en utvikling av Finnmark" mot "samene". Jeg begynte å føle at det var problematisk å identifisere meg med de bildene av samene som ble tegnet i media, og jeg kjente at mitt tankesett ble påvirket og retorikken i media drog meg til en motstands-følelse til det samiske. Jeg forsto ikke helt hvordan dette gikk til.

På samefolkets dag i dag feiret vi på skolen med moteomvisning, sang og korte filmsnutter. Det var udelt positivt, og jeg følte igjen den sterke følelsen av en samisk identitet som jeg ikke hadde følt på veldig lenge. Det var ganske sterkt, og fikk meg til å tenke hvor viktig en dag som denne er for en minoitetskulturs overlevelsesevne.

Jeg har en hypotese basert kun på min egen oppfattelse av spørsmålet om samene. Hypotesen går på at jeg mener at det ble gjort en stor urett mot den samiske befolkningen som helhet da den norske staten i starten valgte å kun tilkjenne gi reindriftssamene en rett til oppreisning etter fornorskningen. Dette ble gjort med at man i lang tid definerte den samiske befolkningen etter hvorvidt en hadde rein eller ikke, og gav reindriftssamene særrettigheter både i forhold til økonomisk kompensasjon i  form av stipend til ungdommene og rett til erstatninger for å nevne noe. Dette skapte et unaturlig skille i befolkningen i Finnmark der store deler av befolkningen hadde vært samer i utgangspunktet, og der alle hadde gjennomgått de samme lidelsene gjennom fornorskingsprosessen  Når kun da den nomadiske delen av befolkningen blir tilkjennegitt en urett og får erstatning for sine tap skapte dette en sterk motkraft mot det samiske hos de fastboende samene. Resultatet av denne politikken ble at reindriftssamene benyttet seg av sine nytilkjente rettigheter på bekostning av de fastboende("norske" som hadde utøvet uretten??!), og konfliktgrunnlaget var lagt. Det er mye mulig det er gjort forskning på dette området som jeg ikke kjenner til og som avkrefter min hypotese, men det jeg ser fra debatten mellom samer og nordmenn i Finnmark er at den preges av argumenter som kan sies å ha røtter til en slik hypotese.Slik jeg ser det så gjør det overnevnte jobben med å løfte den samiske identiteten svært vanskelig, særlig i Vest-Finnmark.

Det har vært gjort mye i jobben med å forsøke å motvirke disse uønskede resultatene av den første samepolitikken, men jobben er vanskelig fordi motstanden mot det samiske har satt seg i befolkningen. Store deler av den fastboende samiske befolkningen ønsker heller ikke å tilkjennegi seg sin samiske identitet. Årsaken er sannsynligvis at de to generasjonene som nå er de som skal inn å bestemme ikke har fått lov til å utvikle og finne fram til sin samiske identitet og derfor rett og slett heller ikke føler noen tilhørighet til denne. Den generasjonen som hadde den samiske identiteten i seg, slik som min pappa, er nå enten dødd ut eller er i en slik alder at de ikke  lengre kan videreformidle den.

Min  pappa ble tvunget til å snakke norsk selv om han ikke hadde lært det hjemmefra. Han fikk innprentet på minst barnevennlig vis at samisk skulle man ALDRI snakke.Det samiske var ikke verdt noe. Han og hans generasjon sjøsamer fikk ikke den samme oppreisning som hans reindriftssamiske "klassekamerater" fikk.
Tiltross for dette erkjente han seg sin samiske identitet når han ble voksen, men veldig mange av de som var i samme skute som han gjorde det motsatte. På vegne av hele den samiske befolkningen vil jeg si at det er særdeles trist. Jeg håper at den sjøsamiske befolkningen i Finnmark tar steget ut "av skapet"; erkjenner seg sin identitet og kjemper for sine sjøsamiske stemmer slik at de får samme råderett over ressursene i landsdelen som reindriftssamene har. Dette kan kun oppnås gjennom de demokratiske organene som vi har. Sametingsvalget er særdeles viktig her. Sametinget ble opprettet bl.a. for å sikre at en folkegruppe som alltid vil være en minoritet skal få ha en stemme som høres. Jeg er ikke så sikker på at tiden er der for å legge ned sametinget, jeg synes heller at alle som er av samisk opprinnelse som bor i Finnmark og resten av landet skal melde seg inn i samemantallet og med det ta steget inn i den samiske politikken. Vi må kjempe for en sterkere sjøsamisk stemme i debatten omkring samiske rettigheter og utviklingen av Finnmark. For det er klart at vi på mange områder har ulike interesser. Vi som tilhører den sjøsamiske befolkningen har også tapt en kultur og et språk som jeg håper vi klarer å finne tilbake til. Vi tjener mer på å omfavne vår kultur enn å nekte tilhørighet, og jeg lurer på om ikke vi også tjener mer på å omfavne og videreutvikle de mulighetene som finnes i det politiske systemet enn å kjempe imot dem.

Så, på tampen av dagen vil jeg bare si til hele den samiske befolkningen, også de som ikke ennå har tilkjennegitt seg sin identitet. Gratulerer så mye med dagen. Lihkku beivviin!! Jeg tror jeg skal melde meg på samisk-kurs :)

Skatten min.

At det er fire år siden jeg kjente lukten av deg.. de myke hårstråene dine mot mitt kinn. Hørte latteren trille når du løp omkring på stuegolvet, -trygt i mamma og pappas hender.
Jeg kan liksom ikke helt fatte det. Tiden har gått så fort. Du skulle snart vært skolegutt Jeg kikker på de andre barna som ble født samme år som deg.. Naboguttene våre, som går i samme barnehage som Adrian. de er jo så store. Det kan ikke stemme.

Så ser jeg på Adrian og tenker at jo, det nok må stemme, at tiden faktisk har gått så ubemerket forbi.

Men der finnes en annen tid. Den som ligger i hjertet mitt og som tilhører deg. Den stoppet for fire år siden. Jeg vet ikke om den noen gang vil bevege seg. Så er all annen tid tiden for alt annet. Og det er den som går og som bringer nye ting. Gode ting. Men jeg kjenner det ennå skatten min. Du er her med meg. Hele tiden..

Organiseringa av sykehusene må opp til ny vurdering!

Jeg vil at Troms SV skal flagge omkamp om foretaksmodellen som sykehusene er organisert etter. Jeg syns at det siste året har vist oss en gang for alle at vi må ha politisk innflytelse tilbake inn i sykehusstyrene. Når hensynet til pasientene reduseres til å handle om hvorvidt man holder seg innenfor minimumsnormen uten hensyn til kvalitet og menneskelighet viser det at helseforetakene er ute å kjøre.Jeg tenker på unns uttallelser som kommer til uttrykk i harstad tidene på lørdag og som kom i forbindelse med kritikken mot taxi-buss transporten i nord-troms. Politikerne står bundet på hender og føtter uten reell mulighet til å påvirke beslutninger som tas i helseforetakene og sykehusene fordi disse er organisert som selvstendige forretningsforetak. Jeg vil at Troms SV skal varsle omkamp på denne organiseringsmodellen. Jeg mener den siste tidens problemer og utfordringer både i helse sørøst og her nord viser helt klart at markedsrettede organiseringsmodeller ikke hører hjemme i offentlig tjenesteyting som helse. Politikerne må være involvert slik at folket får være representert.
- Posted using BlogPress from my iPhone

Til det beste for barnet

Nå i høst begynte dokumentarserien "til det beste for barnet" på NRK. Serien er om barnevernet i Nesna og om noen av barna og problemstillingene de møter på i sitt arbeid. Jeg begynte å se på denne serien og har fulgt med i noen episoder. Jeg syns det var interresant å få innblikk i hvordan jobben i barnevernet er og syns at detvar en bonus å få et innblikk i fosterhjemsproblemstikken fra innsiden av fosterhjemmet.Men nå klarer jeg ikke se mer. Serien har fulgt en liten gutt på to år som har bodd hele sitt liv hos fosterforeldrene og hvor en biologisk far kjemper for å få foreldreretten. Jeg klarer ikke se mer, for det kan se ut til at det biologiske prinsippet skal vinne. At denne lille gutten som kun kjenner fosterforeldrene som sin mamma og pappa skal bli revet ut av hjemmet sitt slik at den biologiske faren skal få det slik han ønsker og har krav på. Denne lille krabaten som er helt uskyldig og ute av stand til å skjønne hva det er som foregår og hvorfor han ikke kan få bo sammen med foreldrene som har gitt ham tryggheten siden han ble født. Og de stakkars barnevernsansatte som ikke kan gjøre noe som helst. Jeg blir så forbannet på systemet. Det er hjerterått. Det er kommet et nytt forslag til barneverns- lov. Lovendringen nevner problemstillingen fordi den er gitt som uttalelse fra et utvalg, men kommer ikke med forslag til endring i lovtekst slik jeg klarer å lese det. Jeg håpe det er jeg som har lest for dårlig. Man trenger ikke ha studert psykologi i 5 år for å forstå at dette ikke kan være bra for et barn. Heldigvis kan de nå også vise til solide forskningsresultater som sier det samme. Denne praksisen er skadelig. Dette må vi bare få en slutt på.


Oppdatering: Når jeg i tillegg leser i avisa at sakkyndig vurdering sier at barnet vurderes å være sterk nok til å gjennomgå dette familiebyttet blir jeg bare enda mer forbannet og opptrekt. Jeg vil bare  hyle... Stakkar lille søte gutt og stakkar stakkars fosterforeldrene. Jeg finner ikke ord.. Jada. Jeg ser fars rettigheter her og han er glad i barnet og alt det der. Men: pappaen forstår hva dette er.  Kjærlighet til barnet sitt handler om mange ting... 


- Posted using BlogPress from my iPhone

Livet og døden

Når jeg sto der og visste at jeg kom til å miste det dyrebareste jeg hadde. så lurte jeg på hvordan det skulle gå med meg og resten av min familie. Jeg brukte mye av tiden på tur med bikkja til å gruble og filosofere over dette.Hvordan klarer man seg gjennom det dypeste mørket? overlever man? hvem er man når man kommer ut? Jeg snakket på de ulike fora med folk som hadde mistet.spurte og grov: har det forandret deg, er du annerledes nå enn før.. Og jeg var nesten litt skuffet over svarene jeg fikk. De var fortsatt de samme menneskene. Det hadde nesten ikke forandret dem. Litt på tankegang og innstillinger til livet. Men ingen sjelsettende endringer.

Men hvordan er det med meg. Har det forandret meg? Både ja og nei. Jeg er fortsatt meg. Like sta og stor i kjeften. Tar ikke dritt fra folk. Men jeg tror jeg ser på livet på en annen måte. Jeg har møtt døden på mitt eget soverom. Den tok det dyrebareste jeg hadde. Jeg har jevnlig angst for at den skal komme igjen og ta mer fra meg. Men jeg vet. Jeg vet at bak det dypeste mørket så skinner sola. Sorgen er ikke farlig. Den er en del av livet og gjør meg til den jeg er. Den har gitt meg større dybde og forståelse for samfunnet rundt meg. Engasjementet jeg kjenner om ting jeg bryr meg om er større, og gjennomføringskraften like så. Men til syvende og sist så er jeg likevel den samme som før.bare eldre...

- Posted using BlogPress from my iPhone

Fødselsdag

Min elskede..

5 år ville du vært i dag.. Roser og lys i hagen din, og tårer på mamma sitt kinn. Vi savner deg solstråle.

Jeg stiller som kandidat til stortingsvalget.

SÅ jeg må advare dere. Det kommer nok til å bli en del politiske utsagn her fremover. Dere får bære over med meg.

Det satt litt langt inne- å si ja til å være med på stortingskarusellen. Det var mange årsaker til det.For det første så er det en krevende jobb.I tillegg var jeg så ufattelig lei av alt som heter politikk rett før sommeren. Jeg var møkk-lei av alt som hadde hendt i partiet, alle mer eller mindre gode utsagn fra våre fremste talsmenn, og mangelen på kontakt mellom toppen og grasrota i partiet og jeg var møkk lei av spillet i politikken. Til slutt var det akkurat disse tingene som til slutt fikk meg til å si ja når den offisielle forespørselen kom fra nominasjonskomiteen. Det at jeg til tross for at jeg var en smule lei kjente på at engasjementet fortsatt glødet når aktuelle og viktige saker var i vinden. Jeg er sosialist i mitt hjerte. Jeg tror på at det samfunnet vi kjenner i Norge er det samfunnet innbyggerne i Norge ønsker også i fremtiden. De trenger bare bli minnet på hva det handler om når vi skal gå til valgurnene. Jeg vil ha en sterk offentlig sektor som gir gode og tilpassede tjenester til våre innbyggere helt uavhengig av personenes egen kjøpekraft, og jeg blir umåtelig provosert når høyresiden legger offentlig ansattes lønninger og pensjonsvilkår ut til salgs. Sv er den sterkeste garantist for samfunnet slik vi kjenner det med velferdsordninger og lav ledighet. Jeg vil ha en miljøpolitikk som merkes også her i vårt eget land, og jeg vil ha tilbake mitt SV slik jeg kjente det tidligere, med stor forståelse og gehør for grasrotas syn. Derfor stiller jeg til valg, og derfor endte jeg med å si ja til å være med. Jeg kjenner spillet godt fra mine år i kommunepolitikken. Selv om nok ting er noe annerledes på stortinget, tror jeg at min erfaring fra politikken og mine formelle kunnskaper om systemene gjør meg til en god kandidat til å fronte de sakene som er viktige for Troms og som er viktige for partiet. Jeg tror jeg kan gjøre en forskjell.

Samtidig erkjenner jeg at jeg nok er uenig med mine ledere på enkelte områder. Jeg vil for eksempel jobbe knallhårdt for at heldagsskolen blir fjernet fra våre program og ikke blir en realitet slik den foreslås i dag. Jeg vil ikke ha den, rett og slett. Jeg ser at der er utfordringer knyttet til dagens deling av foreldrepengene, og at regelverket må tilpasses de faktiske realitetene og variasjonene i samfunnet,(selv om jeg er enig i både målsetning og grunnargumentasjon). Jeg mener at politikken som praktiseres knyttet til videregående elevers rett til utdanning slår svært uheldig ut og kan bidra til å lede unge mennesker inn på sosialen og ledighetens vei.- Denne politikken må vi bort fra. Dette og mange andre småting og som omhandler hverdagen til meg og deg er de tingene som opptar meg. Ting som reguleres fra Oslo og som jeg som lokalpolitiker ikke kan gjøre så mye med. Derfor vil jeg ned til Oslo. Derfor stiller jeg til uravstemning for en plass på toppen av lista. Jeg kan kun garantere en ting. At dersom jeg mot alle odds skulle bli valgt til å stå øverst på lista, og deretter få velgernes tillit og komme meg til Oslo, så kommer jeg til å ta med meg min håplaust manglende respekt for autoriteter, min utrettelige stahet og påståelighet og gjøre så godt jeg kan for Troms og for Nord-Norge.