Tiden går

Tida går egentlig ganske fort. I desember trodde jeg ikke at Nikolas ville leve til sommeren. Jeg trodde egentlig ikke at vi ville ha ham hos oss til påske en gang... Nå tror jeg ikke vi har ham hos oss til høsten... Jeg kjenner jeg lengter etter at han skal være frisk. At vi skal kunne tenke om fremtiden og at vi skal få se ham tasse rundt på plenen og flire og tøyse... Jeg ser andre med små babyer og jeg kjenner at jeg er misunnelig. Det er ikke en vond misunnelse - ikke en ondsinnet en, men en sår og trist følelse som verker helt inn i hjerterota... For alt som ikke ble som vi hadde trodd og håpet. For alt som vil bli annerledes etterpå og for alt vi savner... For den sorte skyen som henger over alle gledesstundene og alle de gode opplevelsene vi har med ham. For usikkerheten og for frykten...