Moro med oksygenSå kom sommern allikavel. Iløpet av de siste 6 dagene er trærne blitt grønne og temperaturen har steget noen hakk. Blomstene i drivhuset har lyst å komme seg ut. Så nå er det bare om å gjøre å finne tid. Jeg har plantet i krukker og potter det jeg hadde i drivhuset som sku dit, og vært å handla for de første 1500,- kronene på Hagans gartneri. Jeg har hatt arbeidssamvirket her å frest opp plenen der jeg skal lage det nye blomsterbedet og utvida "åkern" med noen kvadratmeter. Så det er mulig jeg har laget mer arbeid til meg selv der ute enn jeg klarer å få gjort unna denne sommern, men pytt-pytt, det går seg vel til.
Nikolas har vært veeeeeeeeldig grinete de siste to dagene. Har fått en tann til- foran oppe. Åsså har han fått total mat-vegring. Han spiste her om dagen åsså plutselig mens vi var godt i gang så holdt han på å spy. Skikkelig mat-mons. han -ikke! Og sia har all mat vært til å brekke seg av. Det hjelper ikke akkurat på humøret, hverken til Nikolas, eller oss andre. Så nå er vi helt tilbake på scratch med tynn grøt og små små porsjoner. Puh.. Ikke vil han smake brød eller kavring heller, så det er en utfordring. Vi må jobbe mye med psyken vår for å holde ut. Må forsøke å se positivt på de små stegene framover, snarere enn det store steget tilbake når det gjelder maten. Åsså får vi håpe at det ikke går så lang tid før han er tilbake på samme sporet som sist- Det gikk jo så fint med den spisin
ga her en stund..Koselig på tantes fang
Jeg funderer ofte på hvordan det vil bli etterpå... Når han ikke er her mer. Hva vi skal gjøre, at vi skal sette av litt penger til å gjøre noe hyggelig sammen med Jim når det hele har kommet litt på avstand. Jeg føler at vi ikke klarer å følge ham opp godt nok. Så tenker jeg at det egentlig er umulig å planlegge noe som helst for ettertiden.. Ingen av oss vet jo hvodan det blir, hva vi tenker og hvordan vi ser på situasjonen etterpå. Man kan tenke og se for seg mye men så når man står det blir alt annerledes, alikavel. Som når pappa døde. Førut hadde jeg jo bestemt meg for å "satse på karrieren".. Så- etterpå forandra alt seg. Hvordan jeg tenkte og hva jeg følte.. Plutselig var det ikke viktig mer med den karrieren og jeg følte at familien ble det aller viktigste. Så kastet skjebnen dette i fanget på oss. Vi har snakka om at vi vil prøve igjen med å få flere barn når alt dette er over. Men hvem vet når vi står der. Kanskje vi ikke føler at vi klarer det allikavel. At det er tryggest å la vær. Kanskje vi ikke kan få flere.. Jeg har planlagt mye gjennom livet som aldri har blitt noe av. Men sånn er det kanskje med alle. Man planlegger og drømmer, men så tar virkeligheten oss og andre ting skjer som en ikke forutså...
2 kommentarer:
Hei Siv Elin.
Ville bare ønske dåkker alle ei god helg når den kommer. Vi drar ned på hytta i mårra og blir ut uka. Skal feire mamma sin 60 års dag lørdagen. Så det blir nok trivelig. Planter og potter og prikler og raker utenfor her o dagan, har virkelig nok å styre med. Prosjekter på alle kanter. Ståle bygger veranda samtidig som han bygger nede i leiligheta , så vi har en skikkelig byggeplass her. Men det skal bli bra til slutt!! Vel,,ha det fint alle sammen, tanker støtt og stadig på dåkker!! Klem Trude
Heisann! Fint at dere har fått litt sommer, at det har blitt grønt og sånt. Kan ikke skryte av det samme her. Har akkurat blitt kvitt snøen i hagen, så nå er det bare å vente på varmen så det blir tørt og fint. Vi vet jo hvor vi bor:-) Opererte foten for to dager siden, og er sykemeldt de to neste ukene. Å legge planer og ikke følge dem er vel en av de tingene som bringer oss mennesker litt videre. Vi gjør det nesten alle, det gir oss nye erfaringer, og gir styrke til å legge nye planer. Om planene ikke alltid blir gjennomført er ikke alltid så viktig, men erfaringene man høster av dette er viktige. Og det er det som teller, tenker jeg. Tenker mye på dere 4 og håper dere kommer styrket ut av dette, på en eller annen måte.... Klæm fra Cecilie.
Legg inn en kommentar