Stor gutt

Vi var å veide Nikolas her om dagen. Han hadde lagt på seg litt og vokst en hel del. 7560gram og 70cm. Mamma var godt fornøyd med det:) Ellers skjer det ikke så mye her. Nikolas øver fælt med å gå så vi kryper etter gulvet det vi klarer. Han er selvfølgelig på langt nær sterk nok i bena til å klare å gå noe særlig, men med litt ekstra hjelp går det riktig så fint. Han har litt morsomt gå-lag innimellom når føttene løper og kroppen henger etter, men det kommer seg gradvis, og vi ser fremskritt for hver dag. Jeg prøver å trene ham litt ekstra med å ligge på maven i håp om at han klarer å styrke ryggen såpass at han skal klare å komme seg opp i sittende stilling på egenhånd. Men det går litt smått med det, vil bare snu seg over på ryggen igjen. Forøvrig er han kvikk og stort sett i godt humør. Sovet veeeeldig dårlig de siste par nettene, og jeg kjenner at det ikke er så greit når klokka er 4 og jeg nesten ikke har sovet i det hele tatt. Da har jeg ikke så mye å gi- for å si det sånn. Mulig vi rett og slett bare må ta de gråterundene å få slutta med det puppe-styret på natterstid. Han spiser jo nokså greit akkurat for tida så han klarer seg muligens uten-sånn ernæringsmessig. Kanskje det blir roligere netter av det. Kjenner at jeg er litt sånn ambivalent når det gjelder den nattepuppinga..På en måte synes jeg det er litt kosellig med det styret, og iom at vi kommer så nær hverandre. Allerhelst vil jeg jo holde ham inntil meg hele-hele tiden, men jeg kan jo ikke det. Det ville blitt for slitsomt for oss begge. Og på den annen side så erkjenner jeg at jeg nok behøver litt søvn, og det blir det litt lite av på denne måten..

Klar-stå

Sååå stolt for nå kan jeg stå nesten helt på egenhånd....

Sove...ja..

Ut å trille tur

borte-titt tei

I går lekte Nikolas borte-titt-tei leken selv. Det var en morsom og veldig gledelig overraskelse. Han har liksom ikke vært særlig imponert over den leken, og vi har ikke lekt den så mye, så jeg ble veldig overrasket da han holdt leken opp foran øynene og smilte og sprella med beina lurt. Det ble selvsagt en slager gjennom hele dagen da han så at han fikk respons. Artig å se at han begynner å bli stor. Det er liksom så lett å glemme hvor stor han faktisk begynner å bli i og med at han ikke er så mobil som andre barn på hans alder. Men vi ser jo at ønsket om å bevege seg er der hos ham, så kanskje han begynner å presse seg selv litt mer etterhvert og dermed blir sterkere. Var å sjekka blodprosenten og vi må begynne meg jern igjen... Akkurat nå som maven hans begynte å bli normal. jaja. Det var vel egentlig som forventa..

En uke går fort

Nå er det strax en uke siden jeg var her inne sist. Dagene går jammen fort. Snart er juli og forbi. Sommeren er en herlig tid, selv om varmen lar vente på seg og sola mye godt er bak en sky. Alt er liksom så mye greiere på sommeren. Man er lettere til sinns, og det er enklere når man kan ta seg en tur ut for å få tankene på andre ting. Hadde det vært vinter og kaldt og mørkt tror jeg alt hadde vært mye tyngre.
Bente kom på besøk på lørdag med familien. De overnatta til søndag. Det var kjempekoselig. Jeg er så utrulig glad og takknemlig for at jeg har Bente. Måten hun har stilt opp og støtta oss gjennom alt dette. Jeg har mista tallet på hvor mange ganger hun har vært på besøk siden Nikolas ble født. Og når man tenker at det er nokså mange kilometer til Klubbukta og at hun sliter med søvnapné, men har satt seg i bilen og kjørt allikevel, vinter vår og høst... Det har betydd masse masse masse for meg. Tusen tusen takk, Bente, jeg er så utrulig glad i deg!!

Mandag kom Fred Are på besøk. Han skal være til i morgen. Eller det vil si; han er nå for det meste i elva og fisker, men han er da innom og spiser litt middag og tar litt kaffe innimellom. Det er koselig med besøk. Blir litt avveksling i hverdagen, her. Og det gjør godt for både store og små. I går natt fikk endelig John fisk. En laks på 8,6 kg. Han trengte den, for det var nesten så han begynte å "surnes", hehe. Så i dag grilla vi laks og så blir det røykelaks til helga.

Nikolas har hatt noen fine dager. Han prater og styrer, og har faktisk godtatt å ligge litt på egenhånd på gulvet- uten at vi har behøvd å sitte sammen med ham. han har også begynt å oppdage at det kan være litt ålreit å ligge på maven og styrer fælt med å komme seg rundt. Han var jo så flink en stund, men har mista teken på det i og med at han ikke syns det var noe særlig å ligge på maven tidligere. I hodet sitt skulle han nok helst sett at han kunne rægga rundt som andre 9 mnd babyer- han SKAL liksom så mye hele tiden, men dessverre er han litt sein med grov-motorikken. Vi håper det kommer seg litt etterhvert som han ser at det går an å få ting til på egenhånd. Spisinga går det også litt bedre med. Det blir litt grøt til kvelds og litt middag. Ikke de store porsjonene, men litt er jo som kjent bedre enn ingenting. Og så har han begynt å oppdage at det går an å spise brød, så den siste uka har han spist frokost med oss. 4-5 små brødbiter om gangen er jo en begynnelse. Han er så stolt selv når han sitter i stolen sin og tygger. Så får vi håpe han ikke plutselig ombestemmer seg..

Provokasjon

I dag var hjemmesykepleien her og skulle snakke med oss om Nikolas individuelle plan. En individuell plan er en plan som utarbeides i samarbeid med kommunehelsetjenesten og skal være retningsgivende for de tilbud og behov vi og Nikolas trenger nå og fremover. Det var for så vidt greit nok det, og en enkel sak. Tidligere hadde helsesøstera snakka frempå om vi følte behov for å prate med noen i helsevesenet om det vi går gjennom. I utgangspunktet hadde helsesøstra tenkt at kanskje vi kunne ønske å snakke med personen fra hjemmetjenesten som er vår kontakt, for hun hadde visstnok litt erfaring fra sånnt. Hverken jeg eller John sa at vi følte noe akutt behov for det, og sa at vi kunne tenke på det og heller komme tilbake til det om behovet skulle melde seg. Men hva skjer? Personen fra hjemmetjenesten kommer "valsende" inn her og begynner å spørre og grave og river med det opp de dypeste sårene våre , og etterlater oss som deprimerte "vrak"... Jeg er så eitrende forbanna på henne at jeg finner ikke ord. Etter min mening hadde hun ingen som helst rett til å drive med psykoterapi på egenhånd uten forvarsel, uten kunnskaper og uten samtykke fra vår side. Jeg syns det var ganske tydelig ar hun egentlig ikke visste hva hun holdt på med. Det var hverken rett tidspunkt eller rett sted. Måten hun opptrådte på gjorde stor skade, iallefall for min del, og har ødelagt for meg den gode perioden vi var inne i. Jeg er ennå deprimert og sint og føler meg rett og slett overkjørt. En ting er iallefall sikkert; hun sank mange mange mange hakk i anseelse hos meg, og ethvert forsøk fra henne på å "hjelpe" oss senere vil bli kontant avvist av meg. Jeg tror ikke hun vet hvor mye energi og krefter jeg bruker på å handtere mine følelser og de utfordringene vi møter hver dag. Det er en hårfin balansegang, og jeg føler jeg har god kontroll. Jeg har ikke plass til damer som henne som er såpass "vis" og "forstår seg" så innmari på hva vi trenger og har behov for. Sånne mennesker provoserer meg. Og de er det en del av i helsevesenet- unnskyld meg. Hun har tråkka over en gang før, men ikke så mye som nå. Jeg kjenner det koker......

Endelig sol

Endelig skinte sola igjen og tåka har forsvunnet. Det var deilig. Ikke det at det ble den store varmen, da, men i solveggen er det jo ikke så værst. Vi gikk en tur på besøk til Carina i dag, jeg og Nikolas. Det gikk kjempefint. Han oppførte seg eksemplarisk og satt på fanget og pludra og lekte i godt over en time. Vi satt på ny-platten hennes og kosa oss i sola. Godt i ly av nordavinden var det jo nesten varmt. Kunne kaste jakka og greier. Fikk snakka om London-turen til Jim, så nå skal alt være greit. Jeg syns det er kjempeflott at han får være med dem på tur. Utrulig snillt gjort å ta ham med. Håper de får en fin tur med sol og varmt vær. De drar på Tirsdag og kommer hjem på lørdag. Jeg tror Jim gleder seg. I morgen må jeg prøve å få spadd noen hull i hagen å få planta ny-investeringene mine...

9 måneder i dag

Idag var det 9 måneders feiring.Vi kjøpte kake og kjørte til Oksfjord til bestemor og bestefar en tur på besøk. Veldig greit. Fikk meg en yderst snar-tur på "kveldsåpent" på Storslett i dag. Hadde ment å ha litt ettermiddags-fri, men alt gikk i kluss med soving og spising og alt det der, så det ble en god halvtime til shopping. Forsåvidt likegreit for det var ikke så mye å shoppe. Kjøpte to Rhododendron på halv pris, så i morgen er det å kle på seg ull-longsen og skinn-lua å gå ut å spa i hagen. Ise-hakke-peise-kaldt- e det! Fy-f. Ingenting vokser. Det bare står å venter på at gradestokken skal krype over ti grader... Brr. I morgen fyrer vi i ovnen... Nå er det bare å krype under teppet..

Tunge tanker

I går kjente jeg på den følelsen som jeg kan tenke meg kommer når dagene er over.. Jeg lå i sengen å kikka på Nikolas som sov så søtt. Jeg tenkte på for en fin dag det hadde vært. Hvor glad og munter han hadde vært hele dagen, og hvor deilig det er å se at han er en skøyer med humoristisk sans. Og tanken om at jeg kommer til å miste ham kom som vanlig. Denne gangen kom ikke bare tårene. Jeg fikk panikk. Hyperventilerte, halsen snørte seg sammen og jeg fikk nesten ikke puste. Jeg måtte sette meg opp i sengen for smertene i halsen var så intense og jeg klarte ikke trekke pusten.. Tanken blir tyngre for hver dag som går. For hver nye opplevelse med Nikolas, hvert trinn på utviklingsstigen. Dess mer vi ser av personen Nikolas, så blir det, om mulig, enda vanskeligere. Jeg er så lei meg for at jeg har bragt dette på Jim. Vi skulle jo ikke ha flere barn, egentlig, men så ombestemte vi oss. Jeg tenkte jeg ville gi Jim søsken. Så skjer det som ikke skal skje- og som i de flestes tanker er noe som rammer "de andre" og ikke oss. Og i stede for det som skulle være så blir det sorg og totalomveltning av hans og vår hverdag og liv. -til det mest negative en kan tenke. Jeg bekymrer meg for ham og, ikke bare for Nikolas. For 10.klasse; for det å være tenåring med alt det som det innebærer, med alt dette -i tillegg til at bestefar og er syk... Og at vi ikke skal klare å gi ham det han trenger oppi alt. Vi klarer jo ikke følge ham opp på en ordentlig måte sånn som ting er nå heller.. Fotballkamper og treninger og alt sånnt som vi har pleid å være med på bare skjer uten at vi kan være der...Verden går videre rundt oss, samtidig som det kjennes ut som at tiden står stille. Jul, Påske, 17.mai, Sommer... Alt flyr forbi uttafor, mens her er alt konstant. Jeg ser det er blitt grønt og blomstene blomstrer, men jeg kjenner ikke følelsen av sommer -selv om sola skinner... Påvirker det Jim at det er sånn det kjennes ut for meg? Klarer jeg å gi ham det igjen. Det han går glipp av nå...?

Ny vekt

Sååååå søt


Nikolas veier nå 7370 gram og er 68 cm lang. Ikke så aller værst- tross alt. Lagt på seg 280 gram på tre uker, og vokst nesten 3 cm. Tatt i betraktning at han ikke spiser stort annet en pupp er det jo ikke så altfor gærli. Fikk sjekka blodprosenten hans og den var blitt finfin på de to ukene han har fått jern. Så vi er glade vi ikke trenger dra til Tromsø for å få blodoverføring. Humøret han har vært strålende i dag. Hadde han bare kunna klart seg uten oksygen så hadde alt vært helt topp. Men vi får ta de gode tingene, og forsøke å se en annen vei med tanke på at han nå må ha to liter o2 hele tiden for å holde seg og at han svetter voldsomt med en gang han gråter bittelitt...









Marita og mej






















Søstrene

Nettalbum

Jeg har nå fått meg hage- album på www.hagegal.no. Den er ennå under utarbeidelse, men vil bli fyldigere etterhvert.. adressa er, for de som vil gå å se: http://www.hagegal.no/hagefora/v/SivElin/

Hagen

Det blomstrer litt i hagen selv om det har vært kaldt lenge..