Tunge tanker

I går kjente jeg på den følelsen som jeg kan tenke meg kommer når dagene er over.. Jeg lå i sengen å kikka på Nikolas som sov så søtt. Jeg tenkte på for en fin dag det hadde vært. Hvor glad og munter han hadde vært hele dagen, og hvor deilig det er å se at han er en skøyer med humoristisk sans. Og tanken om at jeg kommer til å miste ham kom som vanlig. Denne gangen kom ikke bare tårene. Jeg fikk panikk. Hyperventilerte, halsen snørte seg sammen og jeg fikk nesten ikke puste. Jeg måtte sette meg opp i sengen for smertene i halsen var så intense og jeg klarte ikke trekke pusten.. Tanken blir tyngre for hver dag som går. For hver nye opplevelse med Nikolas, hvert trinn på utviklingsstigen. Dess mer vi ser av personen Nikolas, så blir det, om mulig, enda vanskeligere. Jeg er så lei meg for at jeg har bragt dette på Jim. Vi skulle jo ikke ha flere barn, egentlig, men så ombestemte vi oss. Jeg tenkte jeg ville gi Jim søsken. Så skjer det som ikke skal skje- og som i de flestes tanker er noe som rammer "de andre" og ikke oss. Og i stede for det som skulle være så blir det sorg og totalomveltning av hans og vår hverdag og liv. -til det mest negative en kan tenke. Jeg bekymrer meg for ham og, ikke bare for Nikolas. For 10.klasse; for det å være tenåring med alt det som det innebærer, med alt dette -i tillegg til at bestefar og er syk... Og at vi ikke skal klare å gi ham det han trenger oppi alt. Vi klarer jo ikke følge ham opp på en ordentlig måte sånn som ting er nå heller.. Fotballkamper og treninger og alt sånnt som vi har pleid å være med på bare skjer uten at vi kan være der...Verden går videre rundt oss, samtidig som det kjennes ut som at tiden står stille. Jul, Påske, 17.mai, Sommer... Alt flyr forbi uttafor, mens her er alt konstant. Jeg ser det er blitt grønt og blomstene blomstrer, men jeg kjenner ikke følelsen av sommer -selv om sola skinner... Påvirker det Jim at det er sånn det kjennes ut for meg? Klarer jeg å gi ham det igjen. Det han går glipp av nå...?