Dagen i dag har vært litt blandet. På den ene siden har han vært i tidvis ok humør. Smiler og prater. Samtidig har det virket som han har slitt litt med lav metning. Vi har ikke hatt på måling, for det er umulig å få korrekte målinger når han er våken, men han har vært tidvis grinete og hatt litt dårlig farge. Har ikke orket gå så mye og har heller ikke noe tålmodighet med å leke og lese. Han styrer litt med de tennene. Jeg vet jo ikke hva som er årsak og virkning her. Er han grinete fordi han har tannverk og får lav metning fordi han er grinete, eller er han grinete fordi han sliter med lav metning, og så gjør den lave metningen tannverken verre å takle?? Prøver å ikke tenke for mye, og heller bare fokusere på å håndtere hverdagen, men det går ikke like greit hele tiden. Jeg tror Nikolas har lav blodprosent og. Vi har vært for lat å gi jern. Vi får se om vi skal dra ned til legekontoret for å sjekke i morgen. Har ikke lyst å ta ham ut i den kalde høstlufta når han har den luftveisinfeksjonen. Vi har iallefall tatt oss sammen og begynt å gi ham jern igjen to ganger om dagen fra og med i dag.
Kjenner at denne livsstilen begynner å slite veldig på meg og John. Vi lever nok mer på grensen enn vi er klar over i det daglige. Når vi hadde trengt de ekstra kreftene så er de liksom ikke der, og det er vanskelig å være var ovenfor hverandre. De siste par dagene har avlastninga vært veldig viktig. Iallefall for meg. Nikolas krever veldig mye av meg når han er uttafor. Da er det Mamma- mamma-mamma- og ingenting annet som nytter. Er veldig leit for John. At Nikolas ikke lar pappa få trøste når ting er leit. Er ikke så lett for mamma å presse ham til å være hos pappa heller, når han sliter og begynner å gråte. Så blir det en vond sirkel som bare forsterkes hver gang jeg tar ham.. Umulig å endre nå når han er dårlig, men kanskje noe vi må jobbe litt med om han skulle bli bedre igjen..
Jeg forsøker å ikke forsvinne inn i negative tanker, men det er så vanskelig å holde håpet der når vi vet hva vi har i vente. Var på butikken her om dagen og skulle kjøpe barnemat. Kjøpte bare ett glass... Fordi jeg ikke vet hvor lenge han skal være her.. Det var sånn her tidligere og; ville ikke kjøpe store bleiepakker, kjøpte ikke mer klær enn det som var bruk for akkurat nå, osv... Høres litt absurd ut, egentlig.. men sånn er virkelighet min... Ikke fordi jeg ikke vil sløse. men fordi det blir så leit å ha så mye igjen etter ham...
3 kommentarer:
Den virkeligheten dere lever i er umulig for oss andre å forstå, vi kan bare ane....og den smerten vi da kjenner på er ikke i nærheten av det dere opplever. Tenker masse på dere, og er på bloggen din daglig. Du er kjempeflink til å sette ord på følelsene dine og det er bra at du klarer det oppi alt det dere gjennomgår. Håper det er noe forbigående, at det er tennene som plager han, og at gromgutten snart er i full vigør igjen. Varme tanker til dere fire.
Klæm fra Cecilie.
Kjære dere...jeg leser også hver dag om lille Nikolas,kan ikke annet enn sende dere en varm tanke,si at jeg føler med dere..gjentar det som er sagt før,men en kan aldri bry seg nok i en slik stund...jeg håper dere får en uant styrke og energi dere kan dele på nu,det er menneskelig å føle det slik du gjør Siv,fint at du klarer å få det ned på papiret,så åpent og ærlig..dere er gode ,kjærlige foreldre som har fått en tung prøvelse i livet,håper omsorgen utenfra kan styrke litt..klem fra Gunn
Kjære Siv og John. Vi tenker masse på dere og ber om alt godt for lille Nikolas. Varme tanker og klemmer fra Katrine og Eirik.
Legg inn en kommentar