Har brukt de siste dagene til å forsøke å finne frem til "that state of mind" som jeg var i når vi kom fra Tromsø i Mai; Da vi bestemte oss for at vi skulle dra hjem uansett hvilke fremtidsutsikter vi hadde, for å kunne nyte de gode stundene. Jeg har liksom levd litt "in the shadow of death" den siste tida. Har brukt mye energi på å bekymre meg for slutten. Grue meg og sørge på forskudd. Det er så utmattende, både for meg selv og for alle rundt meg. Ser jo at jeg går glipp av de gode stundene når jeg bruker all min tid til å grue meg til de dårlige; sovetida og når han er trett og sliten, og for når han ikke er her mer. Samtidig har det vært en nesten uunngåelig tankegang for meg. Det har vært en del tunge tak de siste dagene. Han har vært veldig dårlig innimellom. Sengetida har vært det mest kritiske. Da knør han seg ned til under 70, og 60 i spo2 (metning). Det er forferdelig å se at han er så dårlig og være ute av stand til å kunne hjelpe ham. En hver tur ned så lavt er livstruende, så det har vært vanskelig. Heldigvis har morfinen hjulpet ham til å slappe av, så han ikke har behøvd å ha så mye ubehag så lenge. Det har pleid å ta ca en halv time fra vi gir det til han sovner. Det hjelper selvsagt ikke noe på metninga i seg selv, men når han er rolig pleier det å bli litt bedre. Jeg føler jeg takler ting litt bedre nå. Dagen i dag har ikke vært så "angstfylt". Hjernen er et fantastisk organ som lar seg styre den veien man vil...bare man er bevisst...
Det har jo vært en overgang å komme fra Riksen. -Etter at vi kom ned fra intensivavdelinga og alt så lyst og lovende ut. Tallene var fine, han spiste godt, og legen snakket til oss om fremtida. For første gang snakket de om ting som skulle kunne skje om et år eller to frem i tiden. Nikolas skulle i barnehagen, vi skulle dra på ferie, norway cup, flyturer var ikke utenkelige- "u name it"... Jeg holdt jo selvsagt igjen og sa"hvis" og "dersom han skulle ha dager å leve" osv. Men underbevisstheten min har nok latt seg lure allikevel til å tro på fremtiden og til å tenke, " ja , kanskje får han mange år- hvem vet".. Dermed ble det en ekstra stor nedtur når vi kom til Tromsø -og hjem, og han ble så mye dårligere enn det han hadde vært. Og så mye dårligere enn det vi hadde forestilt oss og forventet. Nå er vi liksom tilbake der vi var i Mai, og tar en dag om gangen igjen... mens håpet var at vi skulle vært litt mer ovenpå.. Jaja. Sånn er livet. Ting blir sjeldent slik man ser for seg at det skal bli.
Nikolas har en jeksel på tur. Kjente krona gjennom tannkjøttet hans, så den er nok rett rundt hjørnet. Kanskje er det den som har plaget ham?? Jeg tror ikke egentlig det, men det er jo alltid lov å håpe...
6 kommentarer:
Heia sis.
Det e godt å høre at du takler situasjonen bedre etterhvert. Det gjør jo alt mye lettere for dokker alle sammen og for Nikolas spesielt kanskje, som merke en lettere atmosfære. Hovedsaken e jo at dokker aldri gir opp.
Det e jo en masse ting no om dagan som kan påvirke tistanden hans, alt fra tenner til allslags baselusker som flyg rundt i kaldværet. Det e bare å stå på og husk å ta vare på hverandre også.
Masse klem fra oss her i Scotland.
Hei,lillesøster.
Det e så trist å høre at han e så dårlig. Håpe inderlig at det tar sæ opp. Dokker e utrolig flink og sterk, og det e så fint at du har funne en metode til å styrke dæ sjøl! Det e utrolig ka vi klare når vi må. Sku ønske æ kunne være der og holde omkring dokker.
Klem!!
Torill
Bare innom og sender deg mange varme tanker og en stor posjon med gode klemmer siv elin. T
Jeg fløy til USA i jula med min familie. På flyet ble vi som vanlig vitne til sikkerhetsdemonstrasjonene. Har du lagt merke til at de sier at voksne skal ta på oksygenmaska før de setter den på barna? Det er jo fordi barna er avhengig av oss for at de selv skal kunne klare seg.
Og slik er det jo også i din situasjon. Jeg synes du er veldig god til å sette ord på dine tanker og din frykt. Det hjelper deg til fremdeles å holde koken og dermed hjelper det også Nikolas.
Vi er mange, både her i Norge og utenlands, som ofte tenker på deg, hjerteknuseren og resten av familien. Vi håper alle at ting skal endre seg til det bedre.
Klem fra
Hall
Støtte mæ t teddybears ord; Gud,gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre.Mot til å forandre det jeg kan og visdom til å se forskjellen.(Gjengitt fra Virginia Satir).Du e så sterk og veldig flink,SivElin,beundre dæ virkelig!!! Masse holderundtklæmma fra mæ...
Siv you know my prayers go out to you and your family. I feel your pain - here are some words to hold on to okay.
God grant me the Serenity to accept the things I cannot-change... Courage to change the things I can and Wisdom to known the difference....
Sive there are times we need to let go and let God. Right now all you can do is pray for Nikolas it is up to God to do the rest. Love Deb.
Legg inn en kommentar