Romjulsdrøm

Du skulle vøri fire år i romjula
og hadd en litjbror som ga deg en klem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel a bæssmor hem.
Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da hadd en jo en bror i treidde klasse
som rødde væg så dom fekk gå i fred.
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå -
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dokk klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål “Godkvell, godkvell”.
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
“Så kom det julbokk åt en stakkar lell!”
Du skulle vøri fire år i romjul
og julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Fritt etter Alf Prøysen

Telte de deg...?

Du skulle vært 4 år,lille venn... Løpt rundt i skogen og lekt i trærne. Hjulpet lillebror med duploen og bygd de høyeste tårnene sammen... Kranglet om storebrors oppmerksomhet og tid og sittet på hvert sitt kne på mammas fang. Hvor fort tida går..4 år.. Og de har allerede glemt.. De andre. '

Fra Nikolas

De sitter der og ler og kommenterer hvor mange år det er mellom barna våre. Og de teller deg ikke med. "dere ventet sannelig lenge".... "er det ikke rart å ha så mange år mellom...?" Jeg orker ikke forklare. Orker ikke minne dem på. 14 år er jo også lang tid, men kanskje ikke like "unaturlig". .? Det er ikke tiden mellom som føles rart og vanskelig. Det er den tomme plassen. Jeg kan ikke la være å undres om de hadde sagt det samme dersom du hadde vært her og løpt omkring. Men de teller deg ikke med.

Mennesker er dumme. Noe annet er det ikkeå si...Elskede lille venn. Jeg bar deg i 24 måneder. Du lyste for oss gjennom alle dine utfordringer de 15 månedene du fikk her på jorda.. Du teller min kjære. Hvordan kan de la være...

Kjøkken- bli ny

Før

OG etter

Bildet er fra ferieturen til Edinburgh i 2009

Vi pusset opp kjøkkenet i sommer. Det var litt styr mens det sto på, og det mangler noen lister i taket. Jeg har fått bedre skapplass og mer praktiske skap- løsninger. IKEA hadde alt jeg behøvde til en rimelig penge.. Sånn relativt iallefall. Mannen invisterte i skikkelig belysning som gjorde susen og satte en skikkelig spiss på det hele...  Alt i alt: Jeg må si jeg er knakende fornøyd og har ennå ikke funnet noe jeg angrer på. Kjøkkenet er virkelig blitt nytt og nå er det faktisk så koselig å sitte der at jeg kan finne på å tilbringe tid der utenom når jeg spiser. 

I en park i Stockholm

Landesorg

Det er over en uke siden nå.Det er ennå så en ikke helt kan fatte at det går an. I lille fredelige Norge skulle det altså også finnes en sinnsyk galing... Ja, jeg vet det nok ikke er den riktige medisinske eller den politisk korrekte betegnelsen på denne personen -hvis navn ikke fortjener å nevnes. Men hvilken annen beskrivelse passer egentlig på en som skyter og dreper tieravvis av ungdommer på den mest kaldblodigste måte, uten å vise et snev av anger hverken der eller senere. Unge mennesker i begynnelsen av livet som kun ønsker å fremme fred og solidaritet i verden? Jeg synes det må være greit å drite loddrett i de korrekte betegnelsene: Det finnes nemlig ingen annen beskrivelse som kan fortelle hva jeg mener om denne mannen annet enn å si at han må være sprøyte gal.

Jeg sto på OBS- på tur hjem fra en uke på ferie den 22, da en veninne ringte og lurte på om jeg hadde sett på nyhetene.. Jeg kjente at jeg ikke tok det inn over meg. Jeg distanserte meg. Sa ja og ha og klarte ikke helt forstå hva som skjedde. Jeg gikk til tv avdelingen også på nyhetssendingen fra regjeringskvartalet. Det var sureallistisk og sinnsykt. Som i en film. Det stakk ikke gjennom beskyttelsesveggen min... Jeg gikk til kjøkkenavdelinga og kikka på grytekluter.. . Vi reiste med flyet hjem den ettermiddagen. Hørte noen snakket om skyting på Utøya.. Jeg tenkte det var et undelig sammentreff at noen skulle skyte på hverandre akkurat i dag.. Tenkte ikke hvor Utøya egentlig var..Hva Utøya egentlig var.. Resten av historien kjenner vi...

Det var ikke før jeg så bildene av de som hadde overlevd og som kom hjem til Tromsø noen dager senere at jeg virkelig kjente på kroppen hva som hadde skjedd.. Da holdt ikke beskyttelsen lenger. Og jeg gråt for første gang over det som hadde skjedd; Over smerten og redselen som de som hadde vært der måtte ha følt. Over sorgen og fortvilelsen til de mødre , fedre og barn som har mistet en av sine kjæreste... Over råskapen og grusomheten i hele hendelsen, over den forferdelige lange veien tilbake til hverdagen, og for at livet aldri mer blir det samme igjen for de som er igjen...

Må de alle finne styrken inni seg selv til å takle det slik at de kan finne veien framover igjen...I sitt eget tempo...

Sommerdager

museherjinger

Musene har gjort stor skade i hagen i vinter. De siste dagene har jeg vært rundt å ryddet litt etter vinteren og har begynt å få litt mer oversikt. Alle rosebuskene er spist helt ned til bakken, syrinene har fått gnaget barken av nokså langt nede, spirea"hekken" langs veggen er totalskadd og 50 % av jordbæra er spist opp. Plenen er og spist helt ned over store områder.. Nå har alt som jeg så langt har registrert som skadet fått seg en klipp, og det er rett ut stusselig rundt omkring.. Jeg håper syrinene og finnlandsspireaen skal klare å komme seg selv om de er klippet langt ned. Rosene er jeg ikke så sikker på.. vi får se...Tross alt er jeg ikke altfor skuffa. Jeg trodde jo først at alt av jordbær hadde gått, men heldigvis... Bærbuskene og ertebusk-hekken har fått stå i fred. Det samme har alaska-heggen og alt av stauder og løk, så selv om jeg nok må kjøpe nye roser og 25 nye jordbærplanter så kunne det vært verre..

Vår

Påsketur

Det ble en liten påsketur på fjellet på oss og. Adrian storkosa seg i pulk og syns det var spennende å være på tur

Hvil i fred min venn

Det ble en plutselig slutt på livet med Diesel. Brått så syk at han ikke kunne være med oss mer. Lille store kosegutten vår. Vi savner deg...

Åleve med MbBechterevs

For en tid tilbake ba jeg min revmatolog henvise meg til kurs om sykdommen min. Jeg følte jeg var kommet til et punkt der jeg hadde behov for å lære meg mer om hva som skjer med kroppen min når den er syk, om medisinene som er tilgjengelig og om hvordan de virker. Nå har jeg vært gjennom to av tre dager. Jeg hadde vel forventet at de som var på dette kurset var en del sykere enn meg. Jeg tror jeg kan revurdere sykdomsgraden min etter dette. Jeg har liksom ikke sett på meg selv som syk men når jeg ser tilbake så har jeg vel vært periodevis dårligere enn mange på dette kurset. Uansett så nekter jeg å leve livet mitt sånn som det de liksom legger opp til på dette kurset.. Det blir for mye fokus på hvordan man hemmes av sykdommen. For mye snakk om "hensynet til diagnosen". Jeg nekter å leve livet som syk. Det å liksom ha begrensninger og diagnose som det mest sentrale i livet som alt annet må kretse rundt. Det er ikke et alternativ for meg. Jeg er ikke førstog fremst syk. Jeg er meg, og ja; jeg har en diagnose på en kronisk sykdom som gir meg begrensninger og stiller krav om justeringer i enkelte tilfeller. Men det er ikke sykdommen som skal være utgangspunketet og det mest sentrale i livet mitt...Det har vært greit å lære mer om mekanismene i sykdommen og om omfanget. Sykeliggjøringen kunne jeg klart meg uten.

Fotballglede

Vår beste dag

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
Hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
Denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
Blikket ditt er fritt og ryggen like rank,
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kjære lytt til mørke når vår dag er grått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått,
Månen over tun og tak er like ny,
Men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

En nydelig tekst av Erik Bye,
resirkulert til en fin versjon av Marit Larsen
som for tida spilles en hel del på radio...
Vel verdt å låne øret til,,
Bloggtittelen er link til youtube og Marit Larsen.

Sommerdrømmer..

Fra Drivhuset

Tittelen er vel ikke akkurat beskrivende for den siste tidens temperaturer og vær her i området. Heldigvis har de siste måneders tosifrede minusgrader med tilhørende frisk bris til liten kuling blitt avløst av plussgrader og solgløtt denne helga. Da denne månedens Hagetidend i tillegg falt ned i postkassen på fredag bød helgen på en skikkelig smak av vår. Med nesen ned i artikler om tomat-dyrking og månedens "to-doo"-list kjente jeg at det begynte å klø en hel del i hagefingrene... Syns jeg kjente lukta av jord i solglimtet og drømte om å sitte i drivhuset i egne tanker med fingrene i en deilig haug av jord. Bedre medisin for sjela finnes ikke. Jeg har tyvstartet litt og sådde paprika og Chili i begynnelsen av denne månedene. De har spirt fint. Neste par ut er tomat. De skal få komme i jorda til neste helg. Og når vi er tilbake fra Barcelona er det bare å gi gass med såing av diverse.. Gleder meg til en normalsesong i drivhuset..

Krype

Søndag fant Adrian ut hvordan man skulle flytte armer og bein når man skulle krype og mandag tok vi denne videosnutten. Nå fyker han rundt stolt som en sol og er begynt å øve seg på å komme seg opp.. Det går fort når det først løsner ser det ut som. Mamma og Pappa er sååå stolt:)

På jobb

Så var hjemmetilværelsen over og jeg har allerede vært en uke på jobb. Pappa har tatt over styringa hjemme og den første uka uten mamma gikk helt fint. Det var med litt blandede følelser at den første arbeidsdagen nærmet seg, men når dagen var der så var det helt OK å begynne. Det er deilig å overlate mat-styret til far og kunne fokusere på andre ting. Det er også helt topp å ha oppladede mamma-batterier når ettermiddags-grininga slår til på småen. Fylkeskommunen har jo finfin tariffavtale med inntil to timer amme-fri hver dag. Så med 5 min til hjemmet så blir det plass til etpar amme-pauser pr dag. Det er litt pes, men går i grunnen helt greit det og... Adrian er iallefall fornøyd at det er rom for skikkelig mat iløpet av dagen selv om mamma ikke er hjemme hele tiden.
(skikkelig mat= pupp)

se så flink jeg er

Fikk til på tirsdag.Sååå stolt. Beklager den plagsomme kommentatoren;)

I mine tanker

I tankene mine har du vært hele dagen, selv om jeg ikke kom meg til hagen din. I morgen lille, når solen strekker strålene opp bak fjellkammen, da tenner vi lys i lykten din og setter blomster til deg å se.. I kveld ble det lys for deg her hjemme kjære, for mørket falt på før vi rakk oss hjem. Lille vennen min, som vi savner deg her hjemme..

Den dagen

Den siste tida har jeg kjent meg sliten. Irritert for alt mulig. Det har ikke hjulpet hverken med det ene eller det andre... Jeg har lurt på hvorfor jeg er så sur... Søvnmangel? Frustrasjon over manglende matlyst hos småen? Antall måneder hjemme som begynner å sette sitt spor??Diagnosen min som sliter meg ut? Ingen forklaringer har føltes riktig...

Så slo det meg i kveld.
Det er den måneden...
Den siste..Den dagen -
som nærmer seg med stormskritt.
Selv om jeg ikke har vært det bevisst.
Kanskje nettopp fordi jeg ikke har vært det bevisst så har det blitt som det har blitt...
Kroppen vet og kjenner...
Det var som om jeg kunne puste fritt når jeg skjønte hva det var.. Som å åpne en dør og slippe inn luft... Og jeg kunne smile og gråte og føle igjen..
For dagen vil komme og gå... som alle de andre...Selv om jeg skulle ønske jeg var den foruten.

La mæ gi dæ ei hand

La mæ gi dæ ei hand, når du stræva,
La mæ vær hos dæ, når du træng tid.
Å kanskje vær vænnen din,
når du ønske dæ, mer enn sympati.
La mæ syng dæ nån sanga,
når du træng te trøst,
å, la mæ hoill ruindt dæ da.
La mæ be dæ ei bønn førr i mårra,
Med håp om ein lysere dag.

Vi lægge plana for daga å år,
å håpe at aillt ska gå bra.
Men det esjelden at første pris går,
dit som vi vil at deinn ska,
Allikevel skal vi helst lykkes i alt,
det eminste vi kræv.
E det så rart, du esliten å føl,
at du snart glæmme å le.

La mæ gi dæ ei hand, når du stræva,
La mæ vær hos dæ, når du træng tid.
Å kanskje vær vænnen din,
når du ønske dæ, mer enn sympati.
La mæ syng dæ nån sanga,
når du træng te trøst,
å, la mæ hoill ruindt dæ da.
La mæ be dæ ei bønn førr i mårra,
Med håp om ein lysere dag.

Live har lært oss om vinning og tap,
Nåkkå går opp, nåkka ned.
Aillt blei nåkk ikkje som vi hadde tænkt,
men vi ska nåkk få det te.
Førrvi har vænna som bryr sæ å vi,
vær med å ta i eit tak.
Det som du føle du ikkje kainn klar,
det kainn vi få te i lag.

Så, la mæ gi dæ ei hand, når du stræva,
La mæ vær hos dæ, når du træng tid.
Å kanskje vær vænnen din,
når du ønske dæ, mer enn sympati.
La mæ syng dæ nån sanga,
når du træng te trøst,
å, la mæ hoill ruindt dæ da.
La mæ be dæ ei bønn førr i mårra,
Med håp om ein lysere dag.

Hans Inge Fagervik

Sitte selv

Lillegutt begynner visst å bli stor. Nå kan han sitte litt alene og.. Men vi må enda være så nært at vi kan fange ham når han faller over ende, for han skjønner ikke helt ennå hvordan man tar seg for. Han synes selv det er veeeldig stas å sitte alene:)

" Spise" selv

Blir nu mest gris da, meeen artig er det:)