5 måneder

Kjære lille Nikolas.

I dag er det 5 måneder siden du forlot oss.. Det er så uendelig lenge. Jeg ser på bildene og det er som om de ble tatt for en evighet siden.. Det er en merkelig, ekkel følelse.. Som om nærheten er i ferd med å forsvinne. Nærheten, som tross alt har vært her hele tiden, selv om ikke du er her.. Følelsen av at du har vært her har fylt atmosfæren her hjemme selv om du er borte, og det er som om den er i ferd med å forsvinne. Og jeg er redd. Redd for at den ikke kommer tilbake. Nærheten og atmosfæren... At minnene om deg skal bli til flate historier og livløse bilder på en vegg. Uten sjel..Uten følelse og nærhet... Og det river meg i hjertet at det ikke er noe jeg kan gjøre for å forhindre det.. Det er tidens tann og livets gang, tror jeg... Men jeg vil ikke at det skal skje.. At latteren i veggene skal stilne helt...Men jeg er maktesløs.

Jeg går på jobb hver dag og har mye å gjøre om ettermiddagene når jeg kommer hjem, så det er liten tid til å dvele ved tankene og savnet. Men innimellom, når kvelden kommer og mamma skal gå til ro for natten.. Da kommer den smygende. Kaster seg over meg som en katt og slår klørne i meg. Lengselen, savnet. I går var det som jeg ville skrike høyt for jeg lengtet så inderlig lille venn...Alt jeg ville i hele verden var å få holde deg igjen. Kjenne varmen din og høre latteren og stemmen din. Være sammen igjen.. Om bare for en liten stund... Og det som holder meg oppe er tanken på at jeg jo tross alt har storebror. Store kjekke flinke storebroren din, som har fått den vanskelige rollen å fylle tomrommet etter deg... Så vanskelig det må være å være ham oppi alt dette. Jeg prøver å gi han alt jeg kan. Å være den mammaen han trenger.. Jeg vet ikke om jeg får det til.. Jeg frykter for at jeg ikke klarer det godt nok.. Men jeg prøver så godt jeg kan. For det er tross alt alt jeg kan.. Og jeg er så stolt av ham.. Over alt hvor han ferdes får jeg høre for en kjekk ung mann han er. Høflig, omgjengelig, hyggelig og lett å prate med..Målrettet og arbeidssom- når han bare vil..Og så er han så flink å hjelpe mamma, lille venn. Du ville vært så stolt du og...

Jeg dagdrømmer til stadighet om livet med deg her, Nikolas.. I små mikro-sekunder er jeg der.. Der hvor vi koser oss i hagen en sommerdag, og du river og drar i blomstene akkurat som du pleide. Når jeg går tur i skogen er du med, og vi tenner bål og steker pølse... Når jeg kikker over hagegjerdet og ser på naboens lille krabat som leker i sandkassen med vennene sine... Så er du der, sammen med dem...

Og alt er ekstra trist... For at det ikke ble slik... Det er det som er værst nå.. Tankene om alt som ikke ble.. Alt vi ikke fikk.. Jeg gleder meg til steinen din kommer, skatt. Så jeg kan ordne hagen din... Elskede lille.. Alltid i mitt hjerte...