Stor småfugl-død??

Det var trasig resultat av fugletellingen min i helga. Tror de små har hatt det vel tøfft i vinter.. Det meste jeg så var 5 stk kjøttmeis. Ingen grønnfink og ingen svartmeis:( Det ble så dårlig resultat at jeg ikke engang orket legge det inn.. Direkte deprimerende. Og vi som har hatt masser av småfugl i hagene våre her tidligere, vi og naboene.. Jaja...

Telle småfugler

Denne helga er det "telle hagefugl helg" i Norden. Vi oppfordres til å telle alle fugler som er på og rundt fuglebrettet, i hagen og/eller på hytta, og vi oppfordres til å telle på begge dagene denne helga. Du registrerer både art og antall. Det høyeste antallet en registrerer på disse to dagene legges inn og registreres på denne siden. Les mer om hagefugltellingen på samme linken.
En av målsettingene med hagefugltellinga er å sette søkelyset på hvordan klimaendringene endrer artssammensetningen for overvintrende fugler i Norge og Norden, samt å synliggjøre ornitologi foreningenes arbeid med fuglevern utad. Målet er å få med over 3000 hager i år. I fjor var det med i overkant av 1100 hager så det er om å gjøre å få med flest mulig.. I Sverige registreres det årlig over 10 000 hager i samme tellinga.
Så da er det vel bare å telle i vei..- Om det er noen småfugl som ikke har frosset i hjel her i kulingen og 17 minus, da...
Hagefugltellingen organiseres av norsk ornitologisk forening og foregår i samarbeid med hageselskapet og nettverk for miljølære.

En forsmak på våren

Frøkatalogene er kommet og frøene ankom butikken for etpar dager siden.. Det gir oss drivhuseiere en forsmak på våren, og det begynner å klø bittelitt i fingrene etter jord og små grønne vekster.. Jeg skulle ikke bestille noe særlig med frø, hadde jeg bestemt iom at det står ting på plakaten i mai som gjør det litt vanskelig å følge opp drivhuset. Meeeen... vips så hadde jeg bestilt frø fra zimtrade for 350.-kr...

Spesielt falt jeg for en ny type ettårig valmue


og noen lave blomstererter. Blomsterertene skal få erstatte de tidligere blomkarsene som kålflua har spist opp de siste årene....
Så da var det bare å fylle på med litt småtteri og gode tilbud samt tomater og agurker... Cherry-tomaten sweet million som jeg forsøkte sist sommer var bare helt fantastisk god så den måtte jeg bestille om igjen. Så er det bare å vente på våren, da... Sukk...

Ny layout

Syntes det var på tide med en ny layout.. Så dagene har gått med til det den siste tiden. Vet ikke om jeg er helt fornøyd hverken med fargene eller bakgrunnen. Fant liksom ikke det bakgrunns-bildet jeg var på utkikk etter. Siden jeg ikke har photoshop eller fikk det gratisprogrammet jeg trodde skulle kunne hjelpe meg til å funke, så blir det sånn inntil videre. Så får vi se hvordan det funker over tid...

De siste dagene

Så var det den nest siste dagen vi hadde sammen med Nikolas... Minnene fra tirsdagen for et år siden er sterke og vanskelige.. Jeg var så ubeskrivelig sliten etter mange vanskelige dager etter hverandre.. Det pittelille håpet fra dagen før, mandag, om at kanskje kanskje dette kunne snu var borte som dugg for solen.. Så står en der som mor med sitt syke barn og vet at en har gjort alt en kan og at det ikke er mer å gi, og fortvilelsen og angsten blir umulig å holde i sjakk... Vi hadde vært der før.. I møte med de pulmonale hypertensive krisene, faren for at dette kunne være slutten.. Men alltid tidligere hadde jeg hatt en styrke inni meg.. En styrke som trengte gjennom alt det vanskelige. En indre styrke som ga meg en slags ro og en tanke om at "dette skal gå bra lille venn".. Sakte men sikkert etter rikshospitalet var denne tryggheten blitt borte..Virkeligheten var her, jeg hadde ikke lenger noen kraft jeg kunne overføre til Nikolas, jeg hadde ikke mer å gi... Og jeg gråt sammen med Nikolas denne ettermiddagen fordi det ikke var noe jeg kunne gjøre for ham, og fordi jeg nok innerst inne visste at dette var det hele, selv om jeg ikke innså det der og da... Jeg kunne nok ikke.. Og jeg grudde slik for natten... For jeg trengte søvnen, og det å sove i konstant angst for at en ikke skulle være i stand til å møte utfordringene i natten - den vanskeligste tiden, virket uoverkommelig... Men så ble natten så fin. Mot alle odds.. Nikolas sov godt og rolig til ham å være. Han hadde fin metning gjennom hele natten til tross for de små urolighetene han alltid hadde. Han slo opp øynene klokka halv 9 onsdag den 21.januar og kikket på meg, sprellet litt med bena og smilte...Metningen var på 96 og alt så fint ut, og jeg husker jeg tenkte.. Ååå- Så deilig.. Kanskje dette blir en fin dag. Men så ville han ha litt pupp før vi sto opp, sånn som han pleide. Han snudde seg mot meg og grep etter bhen min, og et minutt senere falt metningen ned til under 70 og kom aldri mer opp igjen... Det var det siste gode øyeblikket.. Det siste gode minnet...

Hele tiden lille venn... Hele tiden...

Skatten min...

Sol oppgang

Fredag morgen klokka halv ni kastet solen sine lange stråler opp bak fjellene her omkring og gav en riktig følelse av soloppgang.. Ennå er det noen dager til vi ser sola her hos oss. 27 januar er det tidligste jeg har sett den her hvor jeg bor. Men hun hvisket om morgenen og sa: "nå er jeg snart her igjen...."

Ikke Tromsø heller

Så fikk jeg brev fra UNN. De har ikke kapasitet til å gi meg svangerskapskontroller fra Tromsø... Sukk... Kjenner at jeg blir litt matt... Da må det bli fastlegen, da... Kjenner ikke at jeg har mer krefter til dette... Har mest lyst å drite i hele greia og bare vente å se hva som skjer i mai...

Møte med jordmortjenesten

Angivelig etter å ha snakket med rådmannen ringte avdelingsjordmora meg sist fredag for å spørre om jeg kunne tenke meg å møte henne til samtale. Jeg sa meg villig til det, og valgte å gå inn i samtalen med en åpen holdning til et mulig samarbeid, til tross for de forutgående uoverensstemmelsene. Jeg valgte, selv om jeg hadde en følelse av at jeg hadde å gjøre med mer enn et enkeltmenneskes uvitenhet og uvørenhet, å holde døren åpen.. Jeg har skrevet en formell klage som jeg ikke har sendt ennå, og jeg holdt muligheten åpen for at dersom de spilte sine kort rett så ville jeg ikke komme til å sende noe klage. Da skulle jeg skrive det på kontoen til enkeltmenneskene og ikke hele organisasjonen, og sånn sett "vende det hele det annet kinn".. Under samtalen ga jeg henne til og med en mulighet til å kunne komme med en beklagelse - uten at hun behøvde si at den ene eller den andre hadde mer eller mindre rett, og uten at vi behøvde snakke om skyld for hverken det ene eller det andre. Men hun grep ikke muligheten. Hun spilte kortene slik jeg fryktet, og jeg gikk fra møtet før hun var helt ferdig med samtalen. Jeg hadde ikke mer å snakke med henne om. Hun viste ingen form for evne eller ønske om selvkritikk, selvinnsikt eller selvransakelse på noen som helst måte. Hun sa at det hele nok skyldtes vedrørende jordmor og min manglende kjemi og evne til å snakke samme "språk", og sånn hadde jo alle jordmødre det fra tid til annen... De hadde med andre ord ikke gjort noe som kunne danne grunnlag for noen som helst form for rettmessig kritikk. Det eneste det virket som hun hadde på sin agenda var å fortelle meg at det ikke hadde vært meningen å stenge døra helt til jordmortjenesten her i kommunen, og at jeg jo var velkommen dit dersom jeg allikevel ønsket det. Ærlig talt. Det kunne hun sagt til meg på telefonen, og så lenge fag- og maktarroganse synes å være det gjeldende styringsverktøy i organisasjonen så sier jeg NEI TAKK. Døra ble stengt der og da under samtalen med gjeldende jordmor sist tirsdag, og kun en unnskyldning kunne vært med på å åpne den på gløtt igjen. Når således ikke var tilstedeværende på noe som helst nivå, selv ikke om jeg la godviljen til, så tar jeg min oppfølging fra Tromsø og bruker fastlegen og legevakta om det skulle være noe ekstraordinært. Man kan lure på hvorfor de ikke synes å skjønne sitt eget beste der borte, selv ikke etter all stormen som har vært tidligere... Men sånn er det vel kanskje å sitte på sin høye hest...??

Tiden

Det har vært en litt tung uke for meg dette... Fysisk har det vært som om hver en bevegelse har krevet all min kraft, og psykisk... Ja.. -vel.. Tirsdagens opplevelse satte sitt preg på resten av uka, for å si det sånn. Og det at vi nå med stormende skritt nærmer oss den siste dagen, og de minnene som den siste tiden bragte med seg hjelper ikke akkurat på. 11 januar 2009 er den siste dagen jeg har bilder fra.. Og er vel den siste dagen med riktig gode minner og gode vedvarende stunder. Den siste dagen der det var mer glede enn smerte og ubehag.. Dagene etter var av de vanskeligste i livet til Nikolas, både for ham og for oss... Jeg føler det er vanskeligere å sette ord på sorgen og savnet nå enn tidligere.. Kanskje forsøker jeg å beskytte meg selv ved å ikke rippe for mye opp i det hele..? Eller kanskje forsøker jeg å beskytte omgivelsene snarere enn meg selv ved å unngå å mase for mye om det som jeg har snakket så mye om før.. Unngå å gjøre ting som kan medføre at jeg ikke er i stand til å være med ute i samfunnet... For det vil kanskje ikke sammenfalle med forventningene til alle de der ute...Forsøke å gi intrykk av at jeg er på rett veg og klarer meg fint... At jeg er sterk og alt det der... Jeg har ikke følt det før, og heller ikke brydd meg om det, men jeg kjenner det av og til nå at det er nokså vanskelig å leve opp til forventningene innimellom.. Om det er virkelige forventninger, eller innbilte vet jeg ikke, men man må jo til stadighet minne menneskene omkring på at faktisk, det er ikke lenge siden, og- ja, dette er i grunnene en vanskelig tid... Og innimellom skulle jeg ønske jeg ikke behøvde minne de på. At de var i stand til å se og tenke selv, men innser at sånn er livet i dette samfunnet... Og for alt jeg vet... Kanskje er det noen som ser, og som tenker, men som ikke våger si noe av samme frykt som min egen...

Avvist

I dag ble jeg avvist av jordmortjenesten her i bygda. På mitt første møte med dem før jul ga jeg uttrykk for de følelsene jeg satt igjen med fra forrige svangerskaps oppfølging og fødsel. Det var ikke egentlig så mye positivt å hente fra den opplevelsen, og det som hendte i ettertid med historien om Nikolas var ikke akkurat med på å forbedre inntrykket, for å si det sånn. På mitt første møte fortale jeg om dette fordi jeg ønsket at de skulle ha innblikk i hvordan jeg hadde opplevd ting, og hva de hadde å ta hensyn til...Jeg hadde ikke som mål å sette de på plass, eller å si at de ikke kunne jobben sin, men ville bare at de skulle ha kjennskap til hvilke følelser jeg satt inne med slik at de kanskje kunne klare å finne fram til en god løsning for både meg og dem i dette svangerskapet.. Nå ser jeg at dette nok ikke var en hensiktsmessig strategi. De tok det rett ut personlig. Jeg burde nok heller holdt kjeft og sett hvordan det hele utviklet seg... I dag hadde jeg ny time, og jordmor åpnet "kalaset" med en detaljert gjennomgang av fødselen. Den første samtalen vi hadde i desember gav henne grunn til å gå nøye gjennom papirene mine for å sette seg inn i hva som hadde hendt sist, sa hun, og hun fokuserte nå kun på fødselen. Dette kunne i og for seg vært en Ok begynnelse hadde det ikke vært for at det, til tross for hennes ord om at hun ikke hadde som mål å gå i forsvar, ga meg en følelse av at hun var mer opptatt av å forsvare Sonjatun fødestues handlinger på et faglig nivå enn å vise forståelse for min opplevelse av den.. Hun gjentok til stadighet at dersom jeg skulle være sikker på å føde i Tromsø så måtte jeg jo dra ditt på forhånd, og at dette var noe alle fikk beskjed om.. Denne regelen er forøvrig ny av "året", noe jeg påpekte uten at jeg fikk annet til svar enn en gjentagelse av denne regelen. En regel som jeg antar har kommet som resultat av Puls- oppslagene i NRK og det klagene til fylkeslegen resulterte i... Så avsluttet hun sin seanse med å si at dersom jeg kom dit til henne med et mål om at hun måtte bevise at dette skulle hun gjøre bedre enn de andre så var det best jeg fikk min oppfølging i dette svangerskapet fra Tromsø; For et slikt mål hadde hun ingen som helst mening om å forsøke å innfri.. Kollegialt samhold, eller faglig arroganse?? Jeg vet ikke. Særlig medmenneskelig var det iallefall ikke. Hele samtalens form gav ikke tvil om at de var mest opptatt av "å passe sin egen ræv" snarere enn å arbeide for å levere en så god tjeneste som mulig. Uansett så ble jeg dermed, med noen små setninger raskt avvist fra den lokale jordmortjenesten og den tryggheten denne er ment å skulle gi for vordende mødre i distriktet. Der var ingen vilje eller ønske om å forsøke å få det til, eller å forsøke å finne ut av hvilke mulige forventninger og ønsker jeg faktisk hadde i forhold til oppfølgingen av dette svangerskapet. Jeg sitter igjen med følelsen av at den lokale jordmortjenesten er til for personer som er strålende fornøyde og/ eller som ikke stiller kritiske spørsmål, og jeg begynner å forstå hvilke følelser disse mødrene en har hørt om i media i forhold til Sonjatun fødestue må sitte inne med, og hvorfor de føler at belastningene har vært ekstra tung å bære.. Selv når jeg begynte å gråte og spurte henne om hvorfor hun oppførte seg på en måte som ikke sto i stil til det hun påsto var målet med tiraden, var hun ikke istand til å se at hun kanskje hadde framtonet seg noe uklokt... Hun bare fortsatte i samme dur...
Ja, jeg kan kanskje oppfattes som kravstor, men jeg føler ikke at jeg er urimelig. Mitt møte med helsevesenet og sykehus de siste årene har heller ikke gitt meg følelsen av å være urimelig. De som har vært profesjonelle og trygge på sine faglige kunnskaper og evner(så å si alle jeg har møtt i sykehus-sammenheng unntatt en stk hjelpepleier) har tvert imot gitt meg tilbakemelding på at jeg har vært en som har stilt krav, men som har vært god å samarbeide med. Jeg er fullstendig klar over menneskenes begrensninger som også finnes hos de som jobber i helsevesenet, og forventer meg ingen supermenn. Jeg forventer tvert imot at dersom jeg støter på personer som ikke takler de utfordringene de blir stilt ovenfor skal være så ærlige å si at "dette er for mye for meg", "dette føler jeg ikke jeg har kompetanse til å ivareta på en god måte", og dermed helst i samarbeid med meg finne fram til en løsning som jeg som pasient føler er en god løsning. Å dytte det hele over på "pasienten" ved å si at dersom DU kommer hit med SLIKE krav så kan du bare dra en annen plass er mildt sagt forkastelig.. Og det til og med uten at pasienten i det hele tatt har fått anledning til å si noe selv om mulige potensielle krav eller forventninger.. "Vi har nemlig gjort alt etter boka", så dette får noen andre ta seg av. Jeg har forståelse for at dette kunne være en vanskelig sak for jordmora jeg henvendte meg til. Men den måten hun valgte å løse det på har totalt stengt døra til den lokale jordmortjenesten for meg, og det gjør det hele ekstra vanskelig å takle. Spesielt med tanke på de utfordringer jeg vet dette svangerskapet kommer til å gi meg. Er vi ikke alle mennesker med alt det som følger av følelser, subjektive oppfatninger og positive eller negative samarbeidsevner basert på det en kan kalle kjemi... ? Krever ikke en jobb i helsevesenet en visst evne til empati? Og burde ikke utfordringene en støter på i et yrke fremme et ønske om å stadig bli bedre, snarere enn å føles som kjepper i hjulene? Jeg stiller spørsmålstegn ved hvilken kultur som regjerer i gitte lokaler når en som pasient med en vanskelig historie og et vanskelig utgangspunkt blir møtt på denne måten, og om fødestua med denne kulturen i det hele tatt er verdig videreføring. Dersom en ikke er i stand til å takle alle de aspektene som er gitt å dukke opp i det arbeidet en har valgt, også de negative, bør en kanskje stille spørsmålstegn om kompetansen og tjenesten er av en slik art at den er til det beste for befolkningen. Og dersom den ikke er det.. Har den da egentlig livets rett??

Året som gikk

Iskalde vinterkvelder og mye fritid som en har hatt i romjula har gitt mye tid til å kikke på TV. Denne tv- tida av året er fylt med årskavalkader av alle mulige slag; nyhetsåret, idrettsåret, vær-året, kulturåret, naturåret osv osv osv... Vanligvis skipper jeg slike program. De er egentlig intetsigende og nokså uinteressante i mine øyne. Men en dag var det rett og slett ikke annet å gjøre enn å se på TV, og jeg ble sittende å se nyhetsåret 2009... Ettersom hver måned ble presentert i kavalkaden slo det meg at de to største nyhetene i mars og april 2009 hadde gått meg hus forbi.. Hva? Hadde det skjedd et digert jordskred? Jordskjelv i Italia? Når jeg tenker meg om så tror jeg nok det er mye som har gått meg hus forbi det siste året, iallefall første halvdel.. Naturlig nok, vil kanskje noen si..
Man kan si at de siste to-tre årene har hatt sin egen tidsregning når det kommer til livet mitt.. Jeg har tatt meg i det flere ganger.. Dere vet hvordan hjernen sorterer minner og hendelser inn i en kronologisk rekkefølge som gjør det mulig å tenke tilbake på ting og si at det eller det hendte for tre år siden, eller fem, eller ti.... Det var en stund, til jeg ble obs på det, at jeg alltid bommet med to år... Det som hendte for 5 år siden var i mitt hode en hendelse som inntraff for 3 år siden.. "5 år?? SÅ lenge siden... " Jeg har ikke mistet disse årene.. De er ikke borte. De er bare tatt ut og satt inn i sin egen tidsregning... De har ingenting med verdenssamfunnet å gjøre, eller historiske hendelser av allmenn interesse.. De er en egen tid.. En tid der andre uvesentlige ting ikke teller med. Der andre ting ikke eksisterte eller var av interesse.. : En tid for Nikolas og en tid for alt annet... Sånn var det jeg levde livet så lenge han var hos oss... : "Alt annet kan vente... Det er nå denne tiden er. Det er nå den må leves, så kan alt det andre komme en annen gang... " Så kort og så intenst...
Og så ble dette året liksom begynnelsen på resten av tiden for alt det andre... Det er vel begynt, kan man kanskje si, men det spørs om det egentlig er kommet igang, selv om en smiler,diskuterer, går på jobb og fremstår som sterk og på rett veg.. En er igjen over i en ny tidsregning, men er nok fortsatt ikke over i alle de "andres".. Også vil kanskje noen føle en trang til å si at "joda, det tar tid, men ting blir bedre og lettere etterhvert"; og alle slike flåsete ting som en føler en må si for å "trøste", eller om enn bare for å si "noe", fordi stillhet og taushet føles verre for den som står der... Ja. det kan så godt være at tiden leger alle sår... Men jeg tviler egentlig på sannheten i slike utsagn, det har jeg sagt noe om før.... Og akkurat nå så er det faktisk helt uinteressant og nesten provoserende å få det servert.. Nesten så det avviser, fornedrer og bagatelliserer savnet og sorgen som ennå eksisterer i fullt monn- om ikke hele tiden, og kanskje på en annen måte innimellom, men som ennå trenger fullt rom og anerkjennelse, selv om det jo- for de aller fleste omkring, er en evighet siden... Som om ordene skal få meg til å senke skuldrene, legge sorgen til side og "se fremover"; For der blir jo alt så mye bedre... Joda.. Jeg vet at det er ment godt, og jeg er takknemlig for det... Men som regel er det bedre med en klem, en varm tanke, eller en annen medmenneskelig gest... Det gir en aksept og en forståelse på en annen måte i en tid der man er ekstra følsom.. En tid som er mer evigvarende enn det en kan komme til å tro når en står der på utsiden midt i sin egen tidsregning og eget liv og ønsker å hjelpe... Det er som frasen "kondolerer"... Det innbyr til avstand snarere enn nærhet, og er vel ikke det vi mener selv om vi ikke tenker over det der og da når vi i mangelen på de "riktige" ordene velger et vilkårlig et...