Året som gikk

Iskalde vinterkvelder og mye fritid som en har hatt i romjula har gitt mye tid til å kikke på TV. Denne tv- tida av året er fylt med årskavalkader av alle mulige slag; nyhetsåret, idrettsåret, vær-året, kulturåret, naturåret osv osv osv... Vanligvis skipper jeg slike program. De er egentlig intetsigende og nokså uinteressante i mine øyne. Men en dag var det rett og slett ikke annet å gjøre enn å se på TV, og jeg ble sittende å se nyhetsåret 2009... Ettersom hver måned ble presentert i kavalkaden slo det meg at de to største nyhetene i mars og april 2009 hadde gått meg hus forbi.. Hva? Hadde det skjedd et digert jordskred? Jordskjelv i Italia? Når jeg tenker meg om så tror jeg nok det er mye som har gått meg hus forbi det siste året, iallefall første halvdel.. Naturlig nok, vil kanskje noen si..
Man kan si at de siste to-tre årene har hatt sin egen tidsregning når det kommer til livet mitt.. Jeg har tatt meg i det flere ganger.. Dere vet hvordan hjernen sorterer minner og hendelser inn i en kronologisk rekkefølge som gjør det mulig å tenke tilbake på ting og si at det eller det hendte for tre år siden, eller fem, eller ti.... Det var en stund, til jeg ble obs på det, at jeg alltid bommet med to år... Det som hendte for 5 år siden var i mitt hode en hendelse som inntraff for 3 år siden.. "5 år?? SÅ lenge siden... " Jeg har ikke mistet disse årene.. De er ikke borte. De er bare tatt ut og satt inn i sin egen tidsregning... De har ingenting med verdenssamfunnet å gjøre, eller historiske hendelser av allmenn interesse.. De er en egen tid.. En tid der andre uvesentlige ting ikke teller med. Der andre ting ikke eksisterte eller var av interesse.. : En tid for Nikolas og en tid for alt annet... Sånn var det jeg levde livet så lenge han var hos oss... : "Alt annet kan vente... Det er nå denne tiden er. Det er nå den må leves, så kan alt det andre komme en annen gang... " Så kort og så intenst...
Og så ble dette året liksom begynnelsen på resten av tiden for alt det andre... Det er vel begynt, kan man kanskje si, men det spørs om det egentlig er kommet igang, selv om en smiler,diskuterer, går på jobb og fremstår som sterk og på rett veg.. En er igjen over i en ny tidsregning, men er nok fortsatt ikke over i alle de "andres".. Også vil kanskje noen føle en trang til å si at "joda, det tar tid, men ting blir bedre og lettere etterhvert"; og alle slike flåsete ting som en føler en må si for å "trøste", eller om enn bare for å si "noe", fordi stillhet og taushet føles verre for den som står der... Ja. det kan så godt være at tiden leger alle sår... Men jeg tviler egentlig på sannheten i slike utsagn, det har jeg sagt noe om før.... Og akkurat nå så er det faktisk helt uinteressant og nesten provoserende å få det servert.. Nesten så det avviser, fornedrer og bagatelliserer savnet og sorgen som ennå eksisterer i fullt monn- om ikke hele tiden, og kanskje på en annen måte innimellom, men som ennå trenger fullt rom og anerkjennelse, selv om det jo- for de aller fleste omkring, er en evighet siden... Som om ordene skal få meg til å senke skuldrene, legge sorgen til side og "se fremover"; For der blir jo alt så mye bedre... Joda.. Jeg vet at det er ment godt, og jeg er takknemlig for det... Men som regel er det bedre med en klem, en varm tanke, eller en annen medmenneskelig gest... Det gir en aksept og en forståelse på en annen måte i en tid der man er ekstra følsom.. En tid som er mer evigvarende enn det en kan komme til å tro når en står der på utsiden midt i sin egen tidsregning og eget liv og ønsker å hjelpe... Det er som frasen "kondolerer"... Det innbyr til avstand snarere enn nærhet, og er vel ikke det vi mener selv om vi ikke tenker over det der og da når vi i mangelen på de "riktige" ordene velger et vilkårlig et...