Det betyr mye

Fikk en e-post hos legen vår på rikshospitalet i går. Det var så godt å høre fra ham, at han tenkte på oss innimellom. At vi ikke bare ble arkivert og glemt med det samme det var over.. For ham, og de andre legene så er vi jo i grunn bare en av mange som han møter iløpet av sin travle arbeidsdag, og om vi hadde forsvunnet i mengden hadde det absolutt ikke vært rart. Så det å bli husket på av de som har vært så viktige for oss betyr så uendelig mye... I allefall for meg. At lille Nikolas satte litt spor, tross alt, også hos de...

Hverdagslige ting

Dagene føles egentlig nokså meningsløse. Det er absolutt INGENTING å ta seg til.. Eller det vil si; der er nok alltids noe å gjøre. Husarbeid, skitur og slike ting. Men jeg gidder ikke. Var å gikk en tur på ski med Dina i går. Det var direkte pyton- usedvanlig-kjedelig og meningsløst. Skikkelig blææærrrrgh. Tok frem blomsterpottene og sådde litt i dag. Noen stauder og tomat.. Pruuh.. gaghh. Ikke så gøy det heller, men har utsatt det noen uker nå, så nå måtte jeg.. Ikke noe brå-hast, da, men på tide og vel så det, liksom.. Paprikaen jeg sådde for noen uker siden har spirt. Kunne nok potta dem over i skikkelig jord.. En dag. sukk..

Nå nærmer det seg slutt på foreldrepengene. Nøyaktig en uke igjen.. Er så i tvil om hva jeg skal gjøre. Lurer på om jeg skal få meg noen uker med sykemelding, kanskje.. Kjenner at jeg ikke makter tanke på å skrive jobbsøknader.. Vet ikke hvor mye mostand jeg tåler heller, da. Satt i kø på bilettervice.no og skulle kjøpe biletter til madonna konserten her om dagen, og ville bare grine fordi jeg ikke kom igjennom. Teit... Samtidig vet jeg jo ikke. Kanskje det hadde vært greit å kommet i gang igjen. Kan jo ikke sitte her å råtne heller. Regner egentlig ikke med at det blir noe bedre enn det er nå på en lang lang lang stund ennå. Kanskje aldri... Nå er der ikke noe jobb til meg her i kommunen for øyeblikket heller, da. så.. Nei.. Skal kjenne litt på det over helga. It sucks big time....!

Lyspunkt: Storebror hadde prøveeksamen i dag i muntlig matematikk. Han fikk 6! Flinke gutten. Han jobba så fint i hele går med presentasjon. Mamma er så stolt atte:)

Spørsmål

Vet ikke om jeg har sagt det før... Sikkert har jeg det...Husker ikke, og gidder ikke sjekke...

De første dagene tenkte jeg at jeg var så glad for at vi hadde gjort alt riktig. Vi hadde ikke stresset til sykehuset, Nikolas hadde fått vært hjemme helt til det siste, Vi hadde fått fantastisk oppfølging fra sykehuset og av legen vår, vi hadde forsøkt alle medisinene som fantes på markedet, vi hadde kjempet og gjort det vi kunne, selv om vi hadde tapt... Legen roste oss. Fortalte oss hvor flinke vi hadde vært. At vi hadde gjort alt rett. Vi følte at vi ikke angret på noe..

Etterhvert som dagene gik kom all usikkerheten til overflaten. Alle spørsmålene. Sakte og gradvis. Alle hvis, og dersom.. Jeg klarte å holde dem unna en stund.. Men jeg måtte gi opp...Hvorfor presset jeg gjennom den siste medisinen.. Hadde han ikke fått den lungebetennelsen og den sepsisen så hadde han sannsynligvis vært her ennå.. Enn om vi hadde dratt på sykehuset.. Hvorfor ba jeg ikke dem ta en lungerøntgen og flere blodprøver. Hvorfor ringte jeg ikke til Holmstrøm selv... Hva om der var noe der som de overså og som jeg ikke plukket opp.Hva om de kunne plukket det opp på UNN. Hva om Nikolas hadde fått den siste medisinen fra han var bitteliten, kanskje det hadde hjulpet..Hva om vi hadde bodd i USA der ekspertene holder til...

Jeg leste i avisen om en mor som hadde mistet barnet sitt og som stilte en rekke spørsmål. Jeg husker jeg tenkte hvor trist det var, at hun måtte ta det til avisen, men jeg skjønte hvorfor og hvordan hun hadde det... Situasjonen er den samme, tror jeg. På en måte. Om barnet ditt dør når det er ett år, 20 eller 40.. Eller om det er noen andre du var glad i.. De ulike skjebnene fordrer ulike spørsmål, noen er vanskeligere enn andre. Og noen ganger må man kanskje spørre riktig høyt for å komme videre.. men spørsmålene kommer man ikke utenom.. Alle "hvorfor" og "hvordan" og "enn om". Selv om vi ikke får de tilbake, de vi savner, så må vi spørre...

Jeg har stilt mine spørsmål mange mange ganger allerede, for meg selv, og jeg regner med de vil bli stilt mange ganger ennå.... Svarene jeg ender opp med er forøvrig alltid de samme... Jeg angrer ingen ting... Vi gjorde vårt beste.. Vi var i kontakt med legene hele veien. Legen vår var fantastisk. Han gjorde det han kunne. Jeg spurte de spørsmålene jeg var i stand til å spørre, de kunne ikke gjøre mer. Det var ikke i mine hender. Nikolas ville dødd uansett og det ville vært verre om han hadde dødd uten å ha prøvd det som kunne prøves, og smerten over å miste ham ville vært like stor om 3 måneder eller om et halvt år.. Dessuten vet jeg ikke om det var pga hendelsen i Oslo at han ble verre. Ingen leger har sagt noe om det. Det er bare min teori... Og hadde vi begynt med den andre medisinen før kan det likegodt hende at han hadde blitt tatt fra oss tidligere.. Det er like sannsynlig.. Og legen vår samarbeidet med de beste i verden..Uansett..Jeg fortsetter å spørre.

Her råder ikke fornuften. Bare følelser. Og det er menneskets natur, tror jeg, å stille spørsmålene.. Når der ikke finnes logikk, og man ikke klarer å forstå hvordan det utenkelige kunne skje.. Bare følelser...... Så legger vi det fra oss når vi er klare for det...

1 mnd...

I dag var det en måned siden du forlot oss elskling... Mamma har brukt dagen til å holde de tunge tankene unna.. Gikk en tur med Dina, var på kafe med gudmor Hege.. fikk besøk av en gammel venninne... Dagen gikk. Klumpen i halsen har vært der hele dagen, men jeg kan ikke slippe den løs. Storebror har to kompiser på overnatting, så mamma kan ikke sitte her å gråte lille venn.. Vet at jeg tenker på deg hele tiden, og jeg savner deg så skatten min. Elskede lille gull..

Dagene går

Det er ikke så mye å si, egentlig.. Folk spør "hvordan går det".. Ja, hva skal man si.. Hvordan går det?? Dagene går... For å si det sånn. Følelsene er litt sånn "stump". Ikke tilstedeværende. Forutenom turene ned i kjellern er det liksom ikke så mye. Ingenting interesserer meg mer enn noen minuttter. Jeg sitter med en konstant uro i kroppen. Uansett hva jeg gjør så er den der. Det går ikke bort. Eneste gangene jeg klarer å overse den er ved pc'n, eller når jeg holder mpå med bildene av Nikolas.. Ellers, bare rastløshet. Jeg føler meg som Marion Cole i Enke for et år... Med ønske om å dekke alle vegger i huset med bilder, slik at uansett hvor jeg snur meg så ser jeg ham... Men det kan jeg ikke..

There isn't much to say, really.. People keep asking; how are you... Well, I really don't know .. How am I.. Days go by.. I feel numb... Eccept for the tears flowing on now and then. I feel nothing... I can't focus more than a few minutes at the time. It's like a constant itch, -inside. No matter what i do.. It's there.. I feel like Marion Cole in "widow for a year"... I want to cover every wall in our house with pictures of Nikolas so that he'll be with me where ever I go, where ever I turn... But of course, I can't... The itch would still be there... And I just have to learn to live my life over again...

Musicplayer

Ah. Fikk endra det, så nå må du trykke play for å høre musikk. Exellent..

Press play for music on my sidebar musicplayer...

Luftetur

Kom meg endelig ut på en liten lufterunde i ettermiddag. Stakkars Dina fikk seg en etterlengtet tur. Jeg har liksom ventet på at været skulle bli bedre.. Egentlig bare en utrulig dårlig unnskyldning for å slippe å gå ut. Vinden blåser jo konstant her på Storslett gjennom hele året, så om jeg skal vente på mildvær og vindstille så kommer jeg meg vel ikke ut med det første. Gikk en tur ned på kirkegården og tente lys på grava.. Dina fikk være med å hilse på, selv om jeg ikke egentlig liker hunder på kirkegården. Bandt henne i kirketrappa først, men med det samme jeg gikk fra henne fikk jeg en sterk følelse av at det ikke var rett . Prøvde å ignorere det, men jeg måtte snu og hente henne... Det kjentes som Nikolas ville hun skulle være med. Hun var jo Nikolas "lekekamerat". Hadde henne i band, og hun dro som bare det til vi kom fram til grava. Hun gikk rett til Nikolas akkurat som hun visste hvor vi skulle. Mye rart man innbiller seg i sånne situasjoner... Hun satt så fint ved grava til jeg hadde tent lyset. Så gikk vi hjem igjen..


En liten følelse av sommer... i vinterkulda. Bilde fra hagen.