Ny layout, samme blogg

Ja, du er kommet rett. Nikolas my angel er atter igjen blitt til Hansenhuset. Velkommen inn. Håper du føler deg som hjemme...

tirsdag 24. februar 2009

Spørsmål



Vet ikke om jeg har sagt det før... Sikkert har jeg det...Husker ikke, og gidder ikke sjekke...

De første dagene tenkte jeg at jeg var så glad for at vi hadde gjort alt riktig. Vi hadde ikke stresset til sykehuset, Nikolas hadde fått vært hjemme helt til det siste, Vi hadde fått fantastisk oppfølging fra sykehuset og av legen vår, vi hadde forsøkt alle medisinene som fantes på markedet, vi hadde kjempet og gjort det vi kunne, selv om vi hadde tapt... Legen roste oss. Fortalte oss hvor flinke vi hadde vært. At vi hadde gjort alt rett. Vi følte at vi ikke angret på noe..

Etterhvert som dagene gik kom all usikkerheten til overflaten. Alle spørsmålene. Sakte og gradvis. Alle hvis, og dersom.. Jeg klarte å holde dem unna en stund.. Men jeg måtte gi opp...Hvorfor presset jeg gjennom den siste medisinen.. Hadde han ikke fått den lungebetennelsen og den sepsisen så hadde han sannsynligvis vært her ennå.. Enn om vi hadde dratt på sykehuset.. Hvorfor ba jeg ikke dem ta en lungerøntgen og flere blodprøver. Hvorfor ringte jeg ikke til Holmstrøm selv... Hva om der var noe der som de overså og som jeg ikke plukket opp.Hva om de kunne plukket det opp på UNN. Hva om Nikolas hadde fått den siste medisinen fra han var bitteliten, kanskje det hadde hjulpet..Hva om vi hadde bodd i USA der ekspertene holder til...

Jeg leste i avisen om en mor som hadde mistet barnet sitt og som stilte en rekke spørsmål. Jeg husker jeg tenkte hvor trist det var, at hun måtte ta det til avisen, men jeg skjønte hvorfor og hvordan hun hadde det... Situasjonen er den samme, tror jeg. På en måte. Om barnet ditt dør når det er ett år, 20 eller 40.. Eller om det er noen andre du var glad i.. De ulike skjebnene fordrer ulike spørsmål, noen er vanskeligere enn andre. Og noen ganger må man kanskje spørre riktig høyt for å komme videre.. men spørsmålene kommer man ikke utenom.. Alle "hvorfor" og "hvordan" og "enn om". Selv om vi ikke får de tilbake, de vi savner, så må vi spørre...

Jeg har stilt mine spørsmål mange mange ganger allerede, for meg selv, og jeg regner med de vil bli stilt mange ganger ennå.... Svarene jeg ender opp med er forøvrig alltid de samme... Jeg angrer ingen ting... Vi gjorde vårt beste.. Vi var i kontakt med legene hele veien. Legen vår var fantastisk. Han gjorde det han kunne. Jeg spurte de spørsmålene jeg var i stand til å spørre, de kunne ikke gjøre mer. Det var ikke i mine hender. Nikolas ville dødd uansett og det ville vært verre om han hadde dødd uten å ha prøvd det som kunne prøves, og smerten over å miste ham ville vært like stor om 3 måneder eller om et halvt år.. Dessuten vet jeg ikke om det var pga hendelsen i Oslo at han ble verre. Ingen leger har sagt noe om det. Det er bare min teori... Og hadde vi begynt med den andre medisinen før kan det likegodt hende at han hadde blitt tatt fra oss tidligere.. Det er like sannsynlig.. Og legen vår samarbeidet med de beste i verden..Uansett..Jeg fortsetter å spørre.

Her råder ikke fornuften. Bare følelser. Og det er menneskets natur, tror jeg, å stille spørsmålene.. Når der ikke finnes logikk, og man ikke klarer å forstå hvordan det utenkelige kunne skje.. Bare følelser...... Så legger vi det fra oss når vi er klare for det...

3 kommentarer:

Anonym sa...

Så flink du e til å reflektere,og du har helt sikkert rett i det du sier. Men spørsmålan og usikkerheta kommer jo likevel, selv om vi i fornuften vet at ingenting ville endra situasjonen i særlig grad. Så forferdelig kan livet være, men vi blir sterkere av det. Livet går videre. Skriv det ut, i den grad det kan kjelpe, lillesøster. Vi alle tenke på dokker, og skrik med dokker.
Klem fra storesøs.

Anonym sa...

Kjære Siv Elin.

Du e god til å sette ord på følelsan dine, du e god til å reflektere.

Spørsmålan blir stilt, og æ e glad for å lese at du sjøl ende opp med det svaret at dåkker har gjort det dåkker kunne. Dåkker har vært kjempeflink, dåkker har kjempa og prøvd det som kunne prøves. Den rosen legene har gitt dåkker e fortjent, dåkker har vært fantastiske:-)!!!!

Tenke på dåkker.
Klæm fra Cecilie.

Kjell Henning sa...

Heia sis. Det e så godt å se at babysis e så så fornuftig og velreflektert, (men visste jo egentligdet det fra før ;) ) Blei litt urolig da æ starta å lese bare for å oppdage at det va ordentlig gjennomtenkte og velfunderte tanka. Og det e så fint at du kan dele dem med oss her på bloggen.
Etterpåtidens "klokskap" kan være en farlig "klokskap" om man ikke vet å håndtere den og du vise at du kan hådtere det.
Stor klem fra lillebror og Jim.