Ny layout, samme blogg

Ja, du er kommet rett. Nikolas my angel er atter igjen blitt til Hansenhuset. Velkommen inn. Håper du føler deg som hjemme...

fredag 20. februar 2009

Dagene går


Det er ikke så mye å si, egentlig.. Folk spør "hvordan går det".. Ja, hva skal man si.. Hvordan går det?? Dagene går... For å si det sånn. Følelsene er litt sånn "stump". Ikke tilstedeværende. Forutenom turene ned i kjellern er det liksom ikke så mye. Ingenting interesserer meg mer enn noen minuttter. Jeg sitter med en konstant uro i kroppen. Uansett hva jeg gjør så er den der. Det går ikke bort. Eneste gangene jeg klarer å overse den er ved pc'n, eller når jeg holder mpå med bildene av Nikolas.. Ellers, bare rastløshet. Jeg føler meg som Marion Cole i Enke for et år... Med ønske om å dekke alle vegger i huset med bilder, slik at uansett hvor jeg snur meg så ser jeg ham... Men det kan jeg ikke..

There isn't much to say, really.. People keep asking; how are you... Well, I really don't know .. How am I.. Days go by.. I feel numb... Eccept for the tears flowing on now and then. I feel nothing... I can't focus more than a few minutes at the time. It's like a constant itch, -inside. No matter what i do.. It's there.. I feel like Marion Cole in "widow for a year"... I want to cover every wall in our house with pictures of Nikolas so that he'll be with me where ever I go, where ever I turn... But of course, I can't... The itch would still be there... And I just have to learn to live my life over again...

2 kommentarer:

Anonym sa...

Kjære søss. Ja livet må jo gå videre så brutalt det enn høres. Man ramler ne i kjellern og krabber seg opp igjen gjenntatte ganger, med den tunge bagasjen man bærer på. Men me tid og stunder blir den bagasjen litt lettere å bære selv om den alltid vil være der. Det vil jo alltid være en som mangler der i familien våres og han vil aldri bli glemt av noen av oss. Klem fra mæ.

Anonym sa...

Käre Siv Elin.

Lytter til Lennox og deler tårer samt tanker med dig.. Varme kram fra Kirsten