Gravid

Ja, vi er altså gravid igjen.. For en drøy måned siden var vi på tur ut døra på en fest vi var invitert til.. Jeg regnet med at denne festen ville inneholde en del alkohol, og fordi jeg syntes at mensen lot vente på seg og alkohol og graviditet ikke akkurat hørte så godt sammen, følte jeg at jeg måtte si noe til John. Så dermed begynte vi å regne litt og jammen var jeg ikke bortimot en uke sein.. Hadde tilfeldigvis en test i skuffen fra forrige gang, og ganske riktig. Den var positiv så det holdt, den... Så da var vi på vei på fest, litt i overkant forvirret og ikke helt feststemt...

Joda. Vi hadde jo tenkt å prøve igjen.. Og akkurat i august så hadde det føltes som et riktig tidspunkt å starte noen spede forsøk. Kvinner over 35 prøver jo visstnok i gjennomsnitt over 6mnd før de blir befruktet, så jeg hadde liksom regnet med at det kom til å gå nærmere jul før det ville bli aktuelt å tro på noe klaff. I tillegg var august preget av en del reising og andre ikke-sengehyggelige aktiviteter, så sjansene var ikke akkurat så store for at det skulle ha blitt klaff de 3 dagene jeg var fruktbar.. Men jommen sa jeg smør.. Full klaff på "første forsøk". Og akkurat da vi hadde bestemt at vi skulle vente til etter svineinfluensaen, så finner vi ut at det er nok litt for sent for det....

Først kom et lite stikk av glede.. Ny verdensborger, ny mulighet.. Så veltet depresjonen over meg med full kraft igjen.. Nå ville Nikolas komme i skyggen.. Jeg var ikke klar for det. Ville ha han helt i front av hjernen min ennå lenge.. Han måtte ikke komme i annen rekke... Jeg trodde jeg var godt forberedt. Hadde vurdert alle problemer omkring sykdom og død og gjentagelse... Hadde kjent på alle mulige problemer og utfordringer og kommet til at jeg var klar... Men jeg hadde ikke tenkt at det kom til å få den innvirkningen på meg som det faktisk hadde... At det ville ta den vendingen det gjorde og at det som til vanlig frambringer glede og håp for framtiden skulle ta meg rett tilbake til den dype depresjonen over å ha mistet. Det var jeg ikke forberedt på... Naivt kanskje, men uansett... Så ble jeg redd for at depresjonen skulle frembringe en abort... Jeg forsøkte å tvinge de tunge tankene bort. Skrudde på autopiloten igjen. Gikk på jobb... Dagene gikk greit. Følte ingenting. Ikke glede, ikke sorg. Men når natten snek seg innpå kom tårene. Jeg dytte de vekk. Leste en bok til jeg sovnet. "Glemte" følelsene lenger til jeg fikk sove .. Og ettersom dagene gikk, så gikk det ikke lenger. Det hele kulminerte en lørdag for noen uker siden, og jeg nådde bunnen....

Det går litt bedre. Jeg klarer ennå ikke føle glede over det som er på gang.. Men depresjonen er ikke riktig så tung lenger. Jeg har fådd en henvisning til psykolog og 20% svangerskapspenger for å klare å ta vare på meg selv litt... 9 nov skal vi til fosterdiagnostisk samtale på UNN... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forberede meg, og hvordan jeg skal forberede meg...