Så var det den nest siste dagen vi hadde sammen med Nikolas... Minnene fra tirsdagen for et år siden er sterke og vanskelige.. Jeg var så ubeskrivelig sliten etter mange vanskelige dager etter hverandre.. Det pittelille håpet fra dagen før, mandag, om at kanskje kanskje dette kunne snu var borte som dugg for solen.. Så står en der som mor med sitt syke barn og vet at en har gjort alt en kan og at det ikke er mer å gi, og fortvilelsen og angsten blir umulig å holde i sjakk... Vi hadde vært der før.. I møte med de pulmonale hypertensive krisene, faren for at dette kunne være slutten.. Men alltid tidligere hadde jeg hatt en styrke inni meg.. En styrke som trengte gjennom alt det vanskelige. En indre styrke som ga meg en slags ro og en tanke om at "dette skal gå bra lille venn".. Sakte men sikkert etter rikshospitalet var denne tryggheten blitt borte..Virkeligheten var her, jeg hadde ikke lenger noen kraft jeg kunne overføre til Nikolas, jeg hadde ikke mer å gi... Og jeg gråt sammen med Nikolas denne ettermiddagen fordi det ikke var noe jeg kunne gjøre for ham, og fordi jeg nok innerst inne visste at dette var det hele, selv om jeg ikke innså det der og da... Jeg kunne nok ikke.. Og jeg grudde slik for natten... For jeg trengte søvnen, og det å sove i konstant angst for at en ikke skulle være i stand til å møte utfordringene i natten - den vanskeligste tiden, virket uoverkommelig... Men så ble natten så fin. Mot alle odds.. Nikolas sov godt og rolig til ham å være. Han hadde fin metning gjennom hele natten til tross for de små urolighetene han alltid hadde. Han slo opp øynene klokka halv 9 onsdag den 21.januar og kikket på meg, sprellet litt med bena og smilte...Metningen var på 96 og alt så fint ut, og jeg husker jeg tenkte.. Ååå- Så deilig.. Kanskje dette blir en fin dag. Men så ville han ha litt pupp før vi sto opp, sånn som han pleide. Han snudde seg mot meg og grep etter bhen min, og et minutt senere falt metningen ned til under 70 og kom aldri mer opp igjen... Det var det siste gode øyeblikket.. Det siste gode minnet...
Hele tiden lille venn... Hele tiden...
Skatten min...
6 kommentarer:
..gräder med dig .. Må du väre båret af ekstra omtanke og kärlighed denne nat og morgendagen ! Mon ikke du har en lille engel med dig også imorgen ?
har tenkt og tenkt sånn på lille Nikolas, og dere ekstra disse dagene, og gruer meg sammen med dere,til morgendagen... den dagen har satt sine spor hos meg også... og vil aldri bli borte. Jeg skal tenne et lys for han...og mine tanker og hjertet mitt gråter med dere- og er sammen med dere hele veien...
Nikolas er nok der, med dere..hele veien..og spesielt i morgen/i dag... ;) han er en luring... det vet vi alle...
store og mange klemmer til dere alle sammen... M.
En varm klem til dere. Både dere og lille Nikolas er i våre tanker. Norunn
Jeg ser at du har sendt et billede(?) til min mobiltelefon, som desvärre ikke har den funktion.. Vil du sende det igen enten så jeg kan åbne det på telias netside eller til Thomas telefon ? (Sender hans nr til din mailadresse).
Jeg var til Linus´grav idag og tänkte også p Nikolas, når jeg var der. Vi har et fotografi af Linus på graven og jeg syntes han lo lidt af mine triste tanker ! Som om han ville sige, at det ikke er så tosset der de er nu måske.. Hvis bare vi vidste ! HVIS de er et sted nu, så tror jeg de kan ha godt selskab i hinanden ! Samme lurige glimt i blikket !
Hvordan har dagen väret for dig/jer ?.. Håber mange har vist deres deltagende i denne specielle dag for jer.
Varm klem fra Kirsten.
Tente lys for Nikolas i mårrest da æ sto opp.. dagen har vært en klomp i halsn..og til og med månen skinte sørgmodig i kveld..
..men æ tenke også d at Nikolas vise oss solas gull i skyan..han va jo en stor solstråle.
God klæm fra Hilde.
Kram..
Legg inn en kommentar