Tiden

Det har vært en litt tung uke for meg dette... Fysisk har det vært som om hver en bevegelse har krevet all min kraft, og psykisk... Ja.. -vel.. Tirsdagens opplevelse satte sitt preg på resten av uka, for å si det sånn. Og det at vi nå med stormende skritt nærmer oss den siste dagen, og de minnene som den siste tiden bragte med seg hjelper ikke akkurat på. 11 januar 2009 er den siste dagen jeg har bilder fra.. Og er vel den siste dagen med riktig gode minner og gode vedvarende stunder. Den siste dagen der det var mer glede enn smerte og ubehag.. Dagene etter var av de vanskeligste i livet til Nikolas, både for ham og for oss... Jeg føler det er vanskeligere å sette ord på sorgen og savnet nå enn tidligere.. Kanskje forsøker jeg å beskytte meg selv ved å ikke rippe for mye opp i det hele..? Eller kanskje forsøker jeg å beskytte omgivelsene snarere enn meg selv ved å unngå å mase for mye om det som jeg har snakket så mye om før.. Unngå å gjøre ting som kan medføre at jeg ikke er i stand til å være med ute i samfunnet... For det vil kanskje ikke sammenfalle med forventningene til alle de der ute...Forsøke å gi intrykk av at jeg er på rett veg og klarer meg fint... At jeg er sterk og alt det der... Jeg har ikke følt det før, og heller ikke brydd meg om det, men jeg kjenner det av og til nå at det er nokså vanskelig å leve opp til forventningene innimellom.. Om det er virkelige forventninger, eller innbilte vet jeg ikke, men man må jo til stadighet minne menneskene omkring på at faktisk, det er ikke lenge siden, og- ja, dette er i grunnene en vanskelig tid... Og innimellom skulle jeg ønske jeg ikke behøvde minne de på. At de var i stand til å se og tenke selv, men innser at sånn er livet i dette samfunnet... Og for alt jeg vet... Kanskje er det noen som ser, og som tenker, men som ikke våger si noe av samme frykt som min egen...