Avvist

I dag ble jeg avvist av jordmortjenesten her i bygda. På mitt første møte med dem før jul ga jeg uttrykk for de følelsene jeg satt igjen med fra forrige svangerskaps oppfølging og fødsel. Det var ikke egentlig så mye positivt å hente fra den opplevelsen, og det som hendte i ettertid med historien om Nikolas var ikke akkurat med på å forbedre inntrykket, for å si det sånn. På mitt første møte fortale jeg om dette fordi jeg ønsket at de skulle ha innblikk i hvordan jeg hadde opplevd ting, og hva de hadde å ta hensyn til...Jeg hadde ikke som mål å sette de på plass, eller å si at de ikke kunne jobben sin, men ville bare at de skulle ha kjennskap til hvilke følelser jeg satt inne med slik at de kanskje kunne klare å finne fram til en god løsning for både meg og dem i dette svangerskapet.. Nå ser jeg at dette nok ikke var en hensiktsmessig strategi. De tok det rett ut personlig. Jeg burde nok heller holdt kjeft og sett hvordan det hele utviklet seg... I dag hadde jeg ny time, og jordmor åpnet "kalaset" med en detaljert gjennomgang av fødselen. Den første samtalen vi hadde i desember gav henne grunn til å gå nøye gjennom papirene mine for å sette seg inn i hva som hadde hendt sist, sa hun, og hun fokuserte nå kun på fødselen. Dette kunne i og for seg vært en Ok begynnelse hadde det ikke vært for at det, til tross for hennes ord om at hun ikke hadde som mål å gå i forsvar, ga meg en følelse av at hun var mer opptatt av å forsvare Sonjatun fødestues handlinger på et faglig nivå enn å vise forståelse for min opplevelse av den.. Hun gjentok til stadighet at dersom jeg skulle være sikker på å føde i Tromsø så måtte jeg jo dra ditt på forhånd, og at dette var noe alle fikk beskjed om.. Denne regelen er forøvrig ny av "året", noe jeg påpekte uten at jeg fikk annet til svar enn en gjentagelse av denne regelen. En regel som jeg antar har kommet som resultat av Puls- oppslagene i NRK og det klagene til fylkeslegen resulterte i... Så avsluttet hun sin seanse med å si at dersom jeg kom dit til henne med et mål om at hun måtte bevise at dette skulle hun gjøre bedre enn de andre så var det best jeg fikk min oppfølging i dette svangerskapet fra Tromsø; For et slikt mål hadde hun ingen som helst mening om å forsøke å innfri.. Kollegialt samhold, eller faglig arroganse?? Jeg vet ikke. Særlig medmenneskelig var det iallefall ikke. Hele samtalens form gav ikke tvil om at de var mest opptatt av "å passe sin egen ræv" snarere enn å arbeide for å levere en så god tjeneste som mulig. Uansett så ble jeg dermed, med noen små setninger raskt avvist fra den lokale jordmortjenesten og den tryggheten denne er ment å skulle gi for vordende mødre i distriktet. Der var ingen vilje eller ønske om å forsøke å få det til, eller å forsøke å finne ut av hvilke mulige forventninger og ønsker jeg faktisk hadde i forhold til oppfølgingen av dette svangerskapet. Jeg sitter igjen med følelsen av at den lokale jordmortjenesten er til for personer som er strålende fornøyde og/ eller som ikke stiller kritiske spørsmål, og jeg begynner å forstå hvilke følelser disse mødrene en har hørt om i media i forhold til Sonjatun fødestue må sitte inne med, og hvorfor de føler at belastningene har vært ekstra tung å bære.. Selv når jeg begynte å gråte og spurte henne om hvorfor hun oppførte seg på en måte som ikke sto i stil til det hun påsto var målet med tiraden, var hun ikke istand til å se at hun kanskje hadde framtonet seg noe uklokt... Hun bare fortsatte i samme dur...
Ja, jeg kan kanskje oppfattes som kravstor, men jeg føler ikke at jeg er urimelig. Mitt møte med helsevesenet og sykehus de siste årene har heller ikke gitt meg følelsen av å være urimelig. De som har vært profesjonelle og trygge på sine faglige kunnskaper og evner(så å si alle jeg har møtt i sykehus-sammenheng unntatt en stk hjelpepleier) har tvert imot gitt meg tilbakemelding på at jeg har vært en som har stilt krav, men som har vært god å samarbeide med. Jeg er fullstendig klar over menneskenes begrensninger som også finnes hos de som jobber i helsevesenet, og forventer meg ingen supermenn. Jeg forventer tvert imot at dersom jeg støter på personer som ikke takler de utfordringene de blir stilt ovenfor skal være så ærlige å si at "dette er for mye for meg", "dette føler jeg ikke jeg har kompetanse til å ivareta på en god måte", og dermed helst i samarbeid med meg finne fram til en løsning som jeg som pasient føler er en god løsning. Å dytte det hele over på "pasienten" ved å si at dersom DU kommer hit med SLIKE krav så kan du bare dra en annen plass er mildt sagt forkastelig.. Og det til og med uten at pasienten i det hele tatt har fått anledning til å si noe selv om mulige potensielle krav eller forventninger.. "Vi har nemlig gjort alt etter boka", så dette får noen andre ta seg av. Jeg har forståelse for at dette kunne være en vanskelig sak for jordmora jeg henvendte meg til. Men den måten hun valgte å løse det på har totalt stengt døra til den lokale jordmortjenesten for meg, og det gjør det hele ekstra vanskelig å takle. Spesielt med tanke på de utfordringer jeg vet dette svangerskapet kommer til å gi meg. Er vi ikke alle mennesker med alt det som følger av følelser, subjektive oppfatninger og positive eller negative samarbeidsevner basert på det en kan kalle kjemi... ? Krever ikke en jobb i helsevesenet en visst evne til empati? Og burde ikke utfordringene en støter på i et yrke fremme et ønske om å stadig bli bedre, snarere enn å føles som kjepper i hjulene? Jeg stiller spørsmålstegn ved hvilken kultur som regjerer i gitte lokaler når en som pasient med en vanskelig historie og et vanskelig utgangspunkt blir møtt på denne måten, og om fødestua med denne kulturen i det hele tatt er verdig videreføring. Dersom en ikke er i stand til å takle alle de aspektene som er gitt å dukke opp i det arbeidet en har valgt, også de negative, bør en kanskje stille spørsmålstegn om kompetansen og tjenesten er av en slik art at den er til det beste for befolkningen. Og dersom den ikke er det.. Har den da egentlig livets rett??