I dag kom et nytt nummer av bladet foreldre&barn i posten. Tema denne gang var organdonasjon. Den ene av artiklene ble litt for nær hjem for meg og har satt meg helt ut. Den handlet om en familie som mista den ene av sine 18 mnd gamle tvillinger. Hun var født med vannhode og hadde gjennomgått mange operasjoner. Alt så ut til å gå veldig bra helt til hun plutselig en dag ble borte... Det kan så gjerne være oss om en tid.. Gjennomsnittlig levealder med polumonal hypertensjon er ett til to år, leste jeg i en artikkel her for en tid tilbake... Tiltross for at alt ser ut til å gå veldig bra....
Det ble brått klart for meg igjen hvor syk han egentlig er.- Jeg glemmer det av og til, og "later som" om at alt er normalt. Sånn må det vel kanskje være for at man skal klare hverdagen. Men i dag ble alt så såre klart for meg igjen. Og jeg kjente at all kraft forsvant ut av meg i et sukk. Alle bevegelser ble brått så tunge, og det å trøste Nikolas når han gråter kjennes som en uoverkommelig anstrengelse. Jeg vil bare ligge i senga under dyna å grine og holde ham inntil meg, og for første gang siden dette ble klart for oss har jeg spurt HVORFOR måtte du lille venn være syk... Hvorfor akkurat du... Du som er så perfekt, og smiler så pent til meg og klemmer kinnet ditt inntil meg når jeg holder deg.
Jeg kjenner at jeg ikke tror på fremtiden. Jeg VIL så gjerne, men det er så vanskelig... Kanskje litt fordi jeg ikke tør, men mest fordi jeg bare ikke tror på den. Jeg tvinger meg til å tro at jeg tror. Men når alt kommer for en dag, så gjør jeg det visst allikevel ikke. Jeg kjenner jeg er i ferd med å falle tilbake dit, -at jeg ikke kjøper bleier før den siste er brukt opp, eller ikke kjøper klær, iallefall ikke som han kan vokse i, eller ikke vil kjøpe en ny seng ennå i og med at han enda såvidt passer den gamle- for hva er vitsen når man ikke vet hvor lenge... Nå må jeg på nytt mobilisere kreftene for å komme meg opp... I morgen er det nok en dag...
2 kommentarer:
tunge saker...og det er nok ikke så mye en kan si som kan gjøre at du føler at det er bedre.. men man må vel bare ta valget..grave seg nedi det, eller faktisk reise seg opp og stå på..ta imot de dagene man får...
Det er som det er.. livet er sånn... man kan kanskje spørre hvorfor, men jeg tror ikke man noensinne får svar. Livet er her og nå..og man får ta det man får. Tror det er så svart på hvitt som det, kjære deg. =,
stooor klem M.
Hei igjen. Meldte med tante om å komme nedover i helga. Jeg dropper det, siden de antaglig drar hele gjengen, og jeg ikke er ferdig før seint. Og det stemmer ikke overens med busser osv. Så da så.. =( får heller komme nedover engang i juni eller noe... får se. ;)
klem, M.
Legg inn en kommentar