Han er så vakker den skjønne lille gutten vår. De siste to ukene har han virkelig begynt å prate og le så mye som en baby på hans alder skal. Jeg har virkelig savnet det. Det er så deilig å se at han har humoristisk sans, og at han tenker og funderer på ting. Å se ham ligge på gulvet og virkelig studere lekene mens han prater og ler for seg selv gjør meg så uendelig glad. Samtidig blir den varme gleden alltid fulgt av en sår tristhet. Jeg blir glad fordi jeg ikke trodde jeg ville oppleve det, og fordi jeg føler- eller ønsker å tro(?) at utviklingen er et sunnhetstegn. Og jeg blir trist fordi jeg ikke vet hvor lenge vi får lov å ha ham hos oss og at det- om mulig- blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag som går å se hvordan jeg skulle kunne klare å leve uten ham... Hjelpeløsheten er vanskelig å handtere, og jeg føler at jeg begynner å bli desperat. Innimellom får jeg panikk og klarer nesten ikke puste. Jeg ber til vårherre hver eneste dag om at han må skåne ham, for ham der oppe er alt jeg har. Halmstrået som jeg klamrer meg til og som gjør at jeg klarer å ha et håp, men for hver dag som går føler jeg at håpet svinner hen litt, og at jeg har vondt for å tro..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar