Det snør det snør

Hvert eneste år i mai så ønsker jeg at jeg bodde en smule lenger sør, og lurer fælt på hvorfor i alle dager man er så tullete at man blir værende her oppe i isødet. TV bildene sørfra viser sol og sommer og her snør det...


Menmen. Når juni kommer har man glemt det, og synes det er flott at man slipper Iberia- skogsnegl, Flått og all annen uhumskheter. Det spirer og gror i drivhuset iallefall. Squashen vokser meg over hodet sammen med agurken, og cosmosen skulle tro den hadde fått supergjødsel. Men det er bare fint.

Nikolas har vært mye dårlig i helga. Lørdag og søndag hadde han 3-4 dropp i metninga hver dag, og brukte over 20 min på å komme seg nesten alle gangene. Vi har følt det som en stor belastning i helga. All usikkerheten og engstelsen. Så vi ringte legevakta på søndag. De sa vi kunne komme inn til poliklinisk vurdering i dag. Vi bestemte oss for å ta det i morgen, i og med at John har time til MR i morgen, og fordi jeg nesten ikke sov i natt. Nikolas er jo våken hver time hele natta gjennom, og i natt hadde han også et metningsfall så jeg satt våken å venta at han skulle komme seg litt før jeg la meg igjen. Dagen i dag har vært fin, da. Ingen store fall, bare noen mindre i forbindelse med gråt, men det tror jeg nok han har hatt hele tiden, bare det at vi nå har måling på ham hele tiden for vi føler oss ikke trygge uten... Jeg gruer meg til å være alene med ham når John skal på jobb. Når han får fallene og er såpass dårlig som han er så føler jeg at jeg nesten får panikk. Har nesten lyst å rømme fra det hele for å slippe å forholde meg til det. Men det vil jeg jo egentlig ikke heller fordi jeg vil jo være sammen med Nikolas...
Vi skal høre om John kan få halv pleiepenger en tid framover sånn at han kan være mer hjemme...