Dina stakk av på mandag. Jeg var ute i hagen å styrte mens Nikolas sov i vogna, og dina var med. Hun gjør jo svært lite av seg, så når Nikolas våkna og jeg gikk inn med ham så glemte jeg hele hunden. Alene ute løs, så hun sitt snitt til å ta en luftetur på egenhånd. En time etter at vi var gått inn huska vi på henne og da var hun selvfølgelig vekk. John kjørte rundt på hele storslett å kikka etter henne, men uten hell. Hun kom jo da tilslutt hjem etterhvert med det gigasvære dinosaurbeinet. Naboene hadde sett henne på tur og kommentert den eierløse hunden med det overdimensjonerte beinet. Jaja. Hun er jo snill og hadde nok ikke gjort så mye galt. Skitten og fæl var hun iallefall og måtte få seg et bad. Hun fikk beholde beinet-ute, selvfølgelig, så nå har hun tidsfordriv...

Nikolas har fått tre nye tenner. En til nede og to hjørnetenner oppe. Oppdaga dem på søndag. Ikke rart han er litt grinete innimellom. Han er også blitt en god del dårligere de siste dagene. Spesielt ser vi en endring om natta. Fra å ha klart seg med en halv liter må han nå ha 2,5 liter O2 for å klare å holde seg over grenseveriden. Og så klarer han ikke holde seg over hele tiden da heller... For noen dager siden følte jeg meg veldig optimistisk, og trodde han skulle klare seg, og at vi sammen skulle få det til. Jeg snakker enda om at han har så lite kapasitet at det skal så lite til av andre plager før han sliter... Det er vel en viss del av sannhet i det, men realiteten er jo at det er denne veien det går, det er bare for meg å se det i øynene å holde opp med å lure meg selv. Det er tungt. Og det var en tung kveld og natt i går. Jeg er ikke klar. Det går for fort. Jeg vil jo ha ham hos meg hele resten av mitt liv.. men så får jeg det jo ikke....Jeg er ikke redd lenger,fordi jeg vet hva som kommer og trenger ikke være usikker, jeg er bare uendelig uendelig trist, og det er vanskelig å ikke falle helt inn i depresjonen....Det at han enda har det fint på dagtid, har det gode humøret og smiler og ler er det som holder oss oppe, og er grunn til at vi ikke kan tillate oss å gi oss over. Vi må jo få med oss de gode stundene...